lørdag 24. november 2012

ALT VI IKKE VET

Religion og Vitenskap

Det er svært interessant å sammenligne religion og vitenskap. Begge kan kan forståes som to sider av samme mynt. Begge er godt etablerte institusjoner i vårt samfunn. Begge har, historisk sett, fått sine små sannheter utfordret – og over tid har dette ført til nye små sannheter. De store Sannhetene derimot, de Sannhetene som institusjonene bygger på – Objektivitet og Gud – det som kalles Sannhet i siste instans, lever imidlertid i beste velgående. Og endelig; begge institusjoner består av individer, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad.

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.
DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati. Både Kirke og Vitenskap er begge bærere av hver sin fundamentale og antatt gyldig Sannhet i siste instans, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.

Undring og overskridelse i begge leire:
Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er bokstavtro, andre mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad. Innenfor begge institusjonene finner vi med andre ord mennesker som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd.


Løsrivelse fra kjørereglene:
En sentral utfordring for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å løsrive seg fra kjørereglene og heller innse at begge Sannheter har noe for seg. Vi trenger vitenskapens utforskning av alle ting, men man må også stadig ha klart for seg at en slik type kunnskap er midlertidig og at uvissheten alltid ligger der. Med andre ord at det må gis adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Tilsvarende trenger vi rom får en åndelig metafysiske kraft, men uten at den bindes opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety.  

Menneskene trenger både åndelighet og vitenskap. Problemet er at disse to dype menneskelige behovene lenge har blitt holdt adskilt. Det er uheldig. Åndelige og meditativt overskridende tanker må inkluderes/forenes med den vitenskapelige tenkningen, ikke holdes utenfor. Åndelighet er ikke noe som bør defineres ut og plassers i en egen, avgrenset bås. Åndelighet er en allmenn-menneskelig egenskap; det er undringen, nysgjerrigheten, tilstedeværelsen og nærheten til alt liv – alt det som skolen opp igjennom har lagt liten vekt på – og i enda mindre grad i dag med innføringen av npm…..

Når jeg leser hva Norges profilerte vitenskapsmenn skriver om vitenskapsteori synes det for meg som at vitenskapen, for dem, bunner ned i en ubrytelig tro på Objektivitet i siste instans og at den rene hypotetisk/deduktive metode må være felles for alt vitenskapelige arbeid. Oppløses disse premissene for vitenskapelig arbeid, frykter de ganske enkelt at vitenskapen vil opphøre å eksistere. Etablerte forskere i dag synes minst like redd, om ikke reddere, for at troen på Objektivitet skal miste sin gyldighet slik prester lenge har vært redd for at troen på Gud skal gå helt i oppløsning. Relativiseres Gud og Objektivitet, hva står vi igjen med da? Øket tillit til mennesker som sådan kanskje..


søndag 18. november 2012

Frihetens Forvandling


Frihetens forvandling

TÅLEGRENSEN. Hvor mye frihet tåler mennesket? Hvor mye marked tåler demokratiet? Disse to spørsmålene, ved første øyekast så ulike, henger sammen - i form av et tredje: Hvor mye av vår tids praktiserte frihet og favoriserte marked tåler kloden?

arne johan vetlesen
professor i filosofi, universitetet ioslo

Publisert i Aftenposten: 30.jul. 2007
  

KRAV OM SELVREALISERING. Frihet slik den forstås i et rikt, vestlig samfunn som det norske, gjennomgår en dyptgripende forandring: Mens tidligere generasjoner kjempet for muligheten til å realisere seg, står dagens generasjoner (især de unge) overfor et ubønnhørlig krav om å realisere seg selv. "Frihet" har kommet til å bety enkeltindividets frihet, nemlig til å velge; slik at jo flere alternativer, desto større frihet. Enhver må stå for sine egne valg; handlinger er valg og røper velgerens karakter.

 
Ansvarliggjøring.

Ansvarliggjøring innprentes på stadig nye områder. I skolen og i barnehagen er det tale om "det kompetente barn", om "ansvar for egen læring". I sosialsektoren handler det om kontraktinngåelser mellom saksbehandler og klient med krav om at klienten utvikler ansvarlighet og autonomi. I psykisk helsevern er honnørordene "brukermedvirkning" og "individuell plan". I kriminalomsorgen vektlegges evnen til utvist "egenansvar" for å gjøre valg i fremtiden som er mer "optimale". I arbeidslivet generelt, der offentlig sektor står under instruks om å imitere privat hva gjelder lønnsomhet og produktivitet, uansett hva virksomhetens egenart og oppdrag måtte være, innføres "verdibasert ledelse"; den ansatte skal identifisere seg med bedriftens verdier og visjon.
 

Individet under press.

Felles for eksemplene er at individet settes under et vedvarende press om selvforbedring: Et press om å overvåke egen adferd og å husholdere med egne ressurser slik at det som presteres kan matche omverdenens forestillinger om hva som er "godt nok". Omverdenens krav til individet internaliseres som dets krav til seg selv, i form av en selvevaluering og kvalitetskontroll som aldri hviler, især ikke på laurbær.Tidens melodi, uansett yrke og fartstid, er "livslang læring": Det lærte må avlæres. Nytt er alltid å foretrekke over gammelt, unge over eldre, det raske over det langsomme, det enkle over det komplekse, det synlige over det subtile. Hvilket kan kalles vår kulturs infantilisering av sine medlemmer.

 
Du er en vare.

Kravet om omstilling og formbarhet nøyer seg ikke med at den enkelte skal tilpasse seg nye arbeidsoppgaver og -former. Nei, det er selve personligheten som er objektet: Du skal gi av deg selv, vise hvem du er, sosialt og emosjonelt. "Kort sagt, "humankapitalen" må forvaltes; nå er alle å regne som livslange "entreprenører". Som arbeidssøkende skal du starte din CV med en psykologisk selvpresentasjon, som gir svar på spørsmålet om hvorfor noen skulle ønske å ansette akkurat den personen som du er; formell kompetanse og tidligere yrkeserfaring kommer i annen rekke. Du er en vare som skal selges på et marked; markedsføringen er den enkeltes ansvar - skjønt det finnes et marked for hjelp til selvhjelp og en vekstnisje med oppdraget "coaching". Hvordan skal fenomenet betegnes? Jeg foreslår: Frihet har antatt karakter av individets rovdrift på seg selv, på egen personlighet i vid psykologisk forstand. Utviklingen er sterkt teknologidrevet; jevnfør dingsene folk har koblet til øret, eller mobilen, eller e-posten. Stikkord: "tilgjengelighet". Å være avvisende her er å be om å bli avvist. Dessuten, din selvrealisering og bedriftens lønnsomhet er to sider av samme sak; konflikten mellom arbeid - mennesker - og kapital er opphevet.
 

"Flertallets tilfredshet".

Den nylig avdøde økonomen John Kenneth Galbraith utga i 1992 en bok med tittelen "The Culture of Contentment". Boken anbefales til samtlige deltagere i siste ukers liberalismedebatt. Galbraiths empiri og referanser er naturlig nok overveiende amerikanske, men vil vekke gjenkjennelse også her i kongeriket. Galbraith er bekymret for konsekvensene av en kulturell og økonomisk tilstand han betegner som "flertallets tilfredshet". Tilstanden har tre kjennetegn. For det første, flertallet er hellig overbevist om at de som inngår i det og nyter godene som tilfaller det, dermed får nøyaktig som fortjent; samt at de som måtte falle utenfor, også får som fortjent. Ens oppnådde posisjon anses som direkte følge av ens innsats; av ens evne til forvaltning av egenansvaret, for å si det i nytalen. De som måte uttrykke misnøye med (økende) sosioøkonomiske ulikheter, vekker kun irritasjon; de næres kun av misunnelse, deres dårlige posisjon er kun selvforskyldt. For det andre, det tilfredse flertallet bekjenner seg til en bestemt tidsforståelse: kortsiktighet foretrekkes fremfor langsiktighet; det som har snarlig positiv effekt fremfor det som forhåpentlig vil ha langsiktig, men som kan inntreffe for sent til at de som bærer byrdene for kostnadene nå, vil nyte godene av det. For det tredje, staten anses som en byrde. Følgelig må ressursene ("utgiftene") den legger beslag på, reduseres til et minimum, artikulert i slagordet "let's get government off the backs of the people".
 

Marked er demokrati.

Den nyliberale ideologien og reformene satt ut i livet under banneret "New Public Management" lar ideen bli virkelighet: "Offentlig" stigmatiseres og betyr ineffektivt, tvangsmessig, statisk; "privat" lovprises og betyr alt det motsatte, all den dynamikk og vekst som kan frisettes bare markedet overtar der staten og det offentlige tidligere regjerte. Offentlig ut og marked inn speiles forøvrig i: strukturer ut, velgende individer inn. Demokrati er marked; marked er demokrati. Alt annet er ufrihet og tvang. Hva så med mindretallet? Å ikke lykkes vil si å ikke strekke til i konkurransen. Ingen andre kan forventes, enn si avkreves å ta ansvaret når så skjer. Selvforvaltningen av ansvaret for egne valg, for egen frihet, har så åpenbart feilet. Vi får et samfunn der intet lenger er hellig i den forstand at det ikke kan settes ut på anbud.
 

Måles mot idealene.

Vi har fått et samfunn som vil kalles demokratisk og liberalt. Mot sine erklærte idealer skal det måles. Den type individualisert valgfrihet som markedet, i form av pågående deregulering og privatisering av det statlig/offentlige, fører med seg på stadig flere av livets områder, er ikke den fremmarsj for frihet som ideologien utgir den som. Det er nemlig en type frihet, sågar en negativ sådan (den eneste typen de mest ihuga "liberale" vil vite av) som kommer under stadig sterkere press, grensende mot utslettelse: friheten fra dobbeltrollen som konsument og som vare, altså fra en rolle vi påføres snarer enn er frie til å velge - eller velge bort, si nei til - på område etter område innen vår livsverden. Jeg skal fremheve to implikasjoner. Det ligger et enormt kulturtap i den utarming av språkbruk, forestillings- og væremåter som følger av at kvantitative og pekuniære kriterier for hva som er godt og dårlig blir dominerende. Vi ser ikke hele mennesket; vi ser hos andre, og står under tvang om å rendyrke hos oss selv, det som er "vellykket" ifølge nevnte målestokk; det ikke-vellykkede står språk- og verdiløst tilbake. Kulturens enøyde dyrking av frihet i forvandlet forstand arter seg som et opprør mot grenser, indre som ytre, intrapsykiske som kollektive; opprør mot ufravikelige grunnvilkår som avhengighet, sårbarhet, dødelighet, våre relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet. Det som definerer vår menneskelighet.
 

Tvinges til å velge.

Dertil kommer at "rotte- og mot-bunnen"-racet med navnet individets valgfrihet og markedets frislipp som ypperste verdier er mer enn bare falskt, ved at det tilslører hvordan økt valgfrihet tipper over i økt valgtvang: vi må velge på ny og på ny; vi må omstille oss; direktøren må outsource, for konkurransen - systemet - gir intet annet valg. Det alvorligste er at vår tids individualiserte forståelse av ansvar innebærer et politisk makttap av uanede dimensjoner: det skjuler en gedigen kollektiv ansvarsfraskrivelse - uansvarliggjøring og medfølgende handlingslammelse - overfor fellesskapets basale utfordringer: overforbruk og klimakrise; årsak og virkning.

BEHOV FOR REFLEKSJON!!


Albert Einstein sa at alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning. Einsteins påstand gjelder fremdeles – de siste årene kommet klart til syne når våre mest respekterte og anerkjente forskere, uttaler seg om vitenskapsteori i media. Både i form og innhold representerer vitenskapens elite det vi forbinder med klassisk Positivisme. Positivismen er en tenkningsform som har preget vårt samfunn i mange hundre år, og den eksisterer tydeligvis enda.

Etter en intens positivismestrid på 70-tallet, som i bunn og grunn kun resulterte i at også en mening kan gjøres til gjenstand for forskning, stoppet det hele opp. Det viktige og avgjørende, mening om forskernes mening, (det doble hermeneutiske prinsipp) er det vitenskapelige miljøet fremdeles ikke villige til å gripe fatt i med en ildtang en gang. Tvert om, vitenskapens autoritære stemmer går klart i retning mot å reetablere det positivistiske vitenskapsideal.
Selv om det i mangfoldets tid er forståelig å reagere med å stramme inn på tenkningens rammer, er det likevel nettopp i slike situasjoner at det tvert om kreves åpenhet og ydmykhet. Kaos oppstår fordi noe ikke stemmer. Da er det viktig å tenke nytt, bevege seg fremover – ikke bakover.   

Parallelt med den vitenskapsteoretiske innstrammingen som betyr negasjon av teoretisering, ser vi også øket fokus på biologiske årsaksforklaringer. Disse to forholdene kan sees i klar relasjon til hverandre. Når man hemmer for kreativ teoriutvikling bruker vi de teoriene vi allerede har. Innen humaniora stamper man nå for å forklare hvorfor samfunnet er som det er, og på grunn av manglende evne og vilje til nytenkning og kreativitet blir det igjen stuerent å finne biologiske årsaksforklaringer på strukturelle spørsmål istedenfor å våge seg utpå en problematisering av for eksempel de bestående og tradisjonelle liberal-demokratiske rammene.
Et mer overordnet problem ved å gjeninnføre de tradisjonelle positivistiske idealene er altså at den sentrale metoden: Den Hypotetisk Deduktive Metoden, mangler kreativ kraft. Metoden kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer, men den kan ikke lage nye ideer i seg selv. Av den grunn oppstår ett særlig alvorlig problem; Forskning og utdanning begynner lett å leve i sin egen verden. Forskerne velger og tilfredsstiller egne prioriteringer uten mye tanke for den reelle verden utenfor, utover innimellom å henge seg på populistiske debatter. (les programmet «hjernevask» som i mine øyne mer enn noe var propaganda for gjeninnføring av biologiske årsaksforklaringer på strukturnivå)

Vitenskapens synes med andre ord å utvikle særdeles betenkelige blindspots overfor realiteter i samfunnet, for eksempel angående neokonservatismens/nyliberalismens inntog. Neoliberalismen handler om overordnede samfunnstrender som sågar vitenskapen selv kan sies å ha blitt et offer for når den nå legges under sterk effektivisering, sterk ledelse/administrasjon og tellekantsystemer. Det var i mine øyne en svært så interessant sammenfallenhet da Jon Hellesnes i løpet av en måned i fjor høst først publiserte et forsvar av tradisjonell vitenskap for så rett etterpå publiserer en artikkel (i Klassekampen) der han syntes helt blind for at den definisjonen han gir neokonservatismen også passer utmerket godt på Norge og Europa. Han oppfatter neokonservatismen som en svært begrenset utbredt Bush ideologi, og svikter således, på en radikal måte, å se Norge og Europa, sågar sin egen forskersituasjon, i et større perspektiv.
Denne kortsyntheten kan sees i direkte sammenheng med det positivistiske vitenskapsideal som åpenbart har overlevd i beste velgående fordi den (doble) hermeneutiske refleksjon aldri har fått tid og rom til å utvikle seg. De hermeneutiske idealene ble rett nok introdusert, men det i en tid da materialistisk velstand flommet over oss, antall forskere og studenter flerdoblet seg ved universitetene og, sist men ikke minst, kulturelt mangfold i vid forstand begynte å prege samfunnet for alvor. Slik jeg ser det; forskere er bare mennesker de også og lar seg, like lett som andre, påvirke (og overvelde) av samfunnet rundt, men det er likevel bekymringsverdig når de som faktisk får betalt for å bruke dagene sine på tenkning ikke evner å strekke seg lenger, ikke evner å utvikle større bevissthet i forhold til samfunnet og verden. Det hjelper selvfølgelig ikke på at en administrasjon, i økende grad, legger press på å fremme effektivisering, men forskerne har også selv et ansvar for å utvise integritet i sin gjerning. Mye tyder på at forskere stadig ser seg tilfreds så lenge man anvender den hypotetisk deduktive metoden som verktøy i forskningen. I mitt hode dannes et bilde av en forskerfabrikk som masseproduserer i henhold til allerede gitte problemstillinger.

“Alle kan bruke et verktøy, også ettåringer kan veive rundt med en hammer. Om spikeren blir slått inn, er imidlertid en helt annen sak.”  
Camilla Fadum

lørdag 17. november 2012

SYK AV SAMFUNNET




Vi kjenner det så altfor godt, mennesker som er ensomme, som brenner seg ut på jobben, som er rusmisbrukere, som har spiseforstyrrelser, som er kriminelle eller voldelige, som er deprimerte, som tenker på å ta sitt eget liv. På tross av helse- og sosialtjenester, behandlingstilbud og forebyggingsarbeide, synes problemene ikke bare å vedvare, men å øke. Skal vi slå oss til ro med dette? Eller bør vi vurdere om vi et sted på veien har trådt helt feil?

Den rådende forståelsen av disse såkalte avvikerne, er at vi har med syke mennesker å gjøre. Forståelsen hviler på myten om at disse ”livsstilsykdommene”, i likhet med andre fysiologiske sykdommer, skyldes en medfødt defekt. Noe er i alle fall galt med dem og deres familier i det de ikke klarer å leve et såkalt normalt liv – ikke på egen hånd klarer å tilpasse seg. Dette kan man også lese i samfunnets strategier: utilpassede og avvikere skal først og fremst lære seg å leve i det samfunnet vi har. De har vær så god å endre seg eller tilpasse seg. Indirekte er beskjeden at de ikke er gode nok.  Denne forståelsen, og disse strategiene gir en enkel forklaring og løsning på problemer vi ellers står hjelpeløse overfor. Det gjør det også veldig enkelt for oss å fraskrive oss ansvar.



Et postmoderne blikk på samfunnet
Postmodernismen forteller oss at alt vi tenker, føler og gjør, er kulturelt betinget, menneskeskapt. Ikke nødvendigvis, vi har både biologi og fri vilje. Men, de kulturelle betingelsene i Vesten har vært, og er fremdeles, særlig sterke. Dette fordi utviklingen av Stat og Kirke har vært ekstremt ’vellykket’. Vi lever i en subtil form for massesamfunn, som svært få ser og forstår, med et tanke- og handlingsmønster vi ikke har kontroll over og som det er vanskelig å bryte ut av. Lyspunktet er at samfunnet er menneskeskapt, og at vi derfor kan gjøre noe med det.


Hva slags samfunn har vi?

Det er vanskelig å tenke seg et menneskeliv uten noen form for mening og håp. Selv en voldelig kriminell handler ut fra et håp for morgendagen. I likhet med veldedighetsarbeideren, husmoren og aksjemegleren handler også den kriminelle, den ensomme og rusmisbrukeren i respons på samfunnet. Motiver og handlinger kan med andre ord ikke sees løsrevet fra samfunnet vi lever i. Vi må erkjenne samspillet mellom individ og samfunn. Hva slags samfunn har vi da, hvor så mange handler og lever ’galt’? Kan det kanskje tenkes at samfunnet er basert på en feil forståelse av mennesket?


I Europa tok sivilisasjonen form basert på to grunnleggende instanser: Stat og Kirke. For 1500 år siden var begge lite utviklet, men allerede den gang ble ideen plantet om at mennesket i utgangspunktet er ondt (syndig). Basert på denne oppfatningen fortsatte samfunnet å utvikle seg, med et tilsvarende ønske om å kontrollere og beskytte seg. Ut fra dette bør vi tenke over hvilke forsvarsverk, hvilke verdier og hvilke midler vi har brukt og fortsatt bruker i denne prosessen.

Slik jeg ser det, kan psykisk og sjelelig lidelse knyttes til den eldgamle ideen om at mennesket er ondt av natur. Kirken har fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på denne forståelsen – med politi, militærvesen, lovverk, fengsel og så videre.

Fremmedgjøring
Ideen om det onde mennesket mangler tillit og håp. Vårt håp og vår tillit har vi lagt til institusjoner som står utenfor oss selv. Vi har alle støttet idealet om samfunnet som kontrollorgan. Men jo mer kontroll og ansvar vi har overlatt til krefter utenfor oss selv, jo mer fremmede er vi blitt for oss selv og hverandre. Dermed får vi liten kontakt med våre egne skyggesider. Vi får ingen indre korreks til å håndtere hverdagens mørke sider. Vi blir fremmedgjort fra det å være menneske med både sterke og svake sider, og hvordan vi ut fra dette kan utvikle oss videre.


Samfunnet som kontrollorgan

Samfunnet utviser en overveldende kompleksitet, et tilsynelatende mangfold og en tilsynelatende frihet. Ideen om samfunnet som kontrollsystem er vanskelig å svelge i vårt såkalte demokrati. Men hva er egentlig et demokrati? Så vidt jeg kan se er dagens demokratier vokst frem på en bakgrunn av utnyttelse og nedslakting av minoriteter. Og dette fortsetter. Vi tillater invasjon og bombing i land som ikke er som oss, og vi godtar terror og tortur i demokratiets navn. På den ene siden har vi idealer om respekt, toleranse, likeverd blant mennesker, ytringsfrihet og så videre. Men hvordan står det egentlig til med respekten? Med toleransen? Og hvordan fungerer egentlig ytringsfriheten – er vi åpne og lyttende? Nylig har begrepet sekulær fundamentalisme blitt trukket inn i samfunnsdebatten, et begrep vel verdt å reflektere over.

Etter 1970 har vi åpnet for at homofile, kvinner og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens sterke krefter roterer fritt bakenfor: storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; kvinner blir nøytrale, homofile blir nøytrale, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan like godt være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.


Individenes behov for kontroll

Norge og Vesten er preget av et ekstremt underliggende behov for kontroll. Mangel på kontroll blir ansett som svakhet – det oppleves som truende. Det igjen bidrar til øket usikkerhet, frustrasjon og fremmedgjorthet, samt en faretruende ignoranse. Faretruende, fordi det innsnevrer vår evne til persepsjon. Vi ser bare det vi vil se, samtidig som vi opprettholder den verden vi har lært å forstå – med en virkelighet som egentlig bare eksisterer innenfor et rigid system med en rigid logikk. Vi avviser dypere sjelelige opplevelser, både hos oss selv og andre. Resultatet er at vi har vanskelig for å få øye på noen mening med tilværelsen. Vi mister håpet og vi mister kjærligheten – heri ligger den meningsløsheten som mange i dag opplever.

Å bli styrt av samfunnet uten å være klar over det, skaper konstant uro. Vi handler uten å ane hvorfor. Vi søker midlertidig lindring, og når smerten setter inn, handler vi litt til. Det beste vi kan håpe på er at vi er trygge hjemme, at rusmisbruk, ensomhet, skilsmisse, kriminalitet og vold ikke rammer akkurat oss. Hvis vi er så heldige å slippe unna tragediene, klapper vi oss selv på skulderen og anser oss selv som klokere og dyktigere enn alle andre. Vi har også fått litt overskudd slik at vi kan hjelpe de svake og trengende og slik blir vi enda klokere og dyktigere – og slik opprettholder vi det gale og onde i samfunnet. For det er på den måten vi støter bort ”avvikerne”. Skillet mellom deg og meg, mellom dem og oss, er et faktum.

Vi er ikke onde, vi er bare ignorante. I klartenkte øyeblikk ser vi kanskje at psykiske lidelser ikke forsvinner selv om vi gir penger eller tid til veldedige formål, vi ser at ensomheten i samfunnet er et voksende problem, at millioner på bok ikke gjør oss bedre eller lykkeligere enn naboen som har akkurat nok til å klare seg, at fengsel og politi ikke løser problemer – bare holder ting i sjakk, til nød.  

Vi innbiller oss at vi har kontroll, og vi vil vise andre at vi har det. Det oppleves som livsviktig. Klarer vi å lykkes nogenlunde innenfor samfunnsstrukturen, får vi en følelse av kontroll og kan oppføre oss som om vi faktisk skulle ha det. Men faktum er at det er et ideal vi ikke kan oppfylle. Og det er skremmende. Så undertrykker vi intuisjon og følelser og strever enda mer for å bli vellykkede, flinke og tilpasningsdyktige samfunnsborgere.

Virkeligheten er imidlertid fylt av mangel på kunnskap, usikkerhet og frustrasjon. Men vi prøver å skjule det, himmelen vet til hvilken pris, og toleransegrensen overfor mennesker som utviser disse høyst menneskelige uttrykk, er bemerkelsesverdig lav.

Et ubevisst og deterministisk fundament?
Vi liker å tro at det er individene som styrer i et såkalt folkestyrt og demokratisk samfunn. Vi tror for eksempel at samfunnets strategier i forhold til de nevnte ”livsstilsykdommer”, er noe vi selv har valgt. Men når valgte vi egentlig disse? Hvor ofte tenker vi over at institusjoner som politi, skole, helsevesen og rettsvesen ble opprettet lenge før man i det hele tatt visste hva allmenn stemmerett var? Det er slettes ikke noe vi har valgt. Vi har bare godtatt det, fordi det ’alltid’ har vært slik. Vi har sågar tilegnet oss ideene som om de var våre egne. 

Vi vet i dag at for eksempel vårt helse- og sosialsystem ikke fungerer. Det har egentlig aldri fungert skikkelig. Men vi forteller oss selv at det vil bli bra til slutt. Vi jobber jo stadig med saken; gjennom nye helsereformer, nye medisiner, flere eldreboliger, sosiale programmer, nærmiljøtiltak og forbedret fengselspolitikk. Dessuten skulle vi jo her i Norge være best i verden. Men opplever vi mindre sosiale problemer? Nei. Når skal vi innse at våre strategier ikke fungerer?


Nye strategier

En nyere strategi er å få bukt med emosjonelle og sosiale problemer ved hjelp av skolemedisin, kjemiske preparater og kirurgi. Vi kan søke å få mer intelligente og robuste barn via inseminering (og kanskje snart via genmanipulering?) Vi kan bli mer omsvermet og mindre ensomme med større bryster eller penis. Og vi kan ta lykkepiller for å dempe negative følelser. Ønsker vi egentlig dette? Kanskje det ikke først og fremst er konkrete løsninger vi trenger. Kanskje trenger vi, hver og en av oss, ganske enkelt å tenke annerledes, og dermed bevege oss fra en snever kulturelt betinget forståelse til en utvidet kulturell forståelse.



Fra del til helhet

Hvis vi er modige, kan vi klare å bryte med konformitet og kontroll. Vi vil kunne oppdage de kulturelle kreftene som påvirker oss og erkjenne at alt henger sammen. Uten en slik erkjennelse kan vi heller ikke ta ansvar – ikke egentlig. Drivkraften blir heller å kjempe for egne interesser.

Syk livsstil utvikles i et sykt samfunn. Individer som representerer syk livsstil kan faktisk sees som mer sunne og våkne enn de som makter å tilpasse seg. Spiser vi dårlig mat, er det sunt å reagere med å kaste opp. Da fungerer immunsystemet. Ser vi slik på livsstilsykdommer, kan vi begynne å respektere de rammede og det de uttrykker. Vi kan ta deres reaksjoner på alvor, og søke å lære av det. Vi kan lære oss det faktum at vi alle er ansvarlige – at det som skjer andre også skjer deg selv. Det er oss selv vi må behandle, ikke alle andre. Vi er alle berørt av symptomer som hos stadig flere får dramatiske utslag. I morgen kan det være deg eller meg, eller våre barn.


Kirke og Stat

Visse ting har staten ikke kunnet beskytte oss fra, som for eksempel naturkatastrofer, dårlige avlinger og død. Der statens begrensninger blir tydelige, har vi søkt kirken for støtte og svar.

Men i dag har kirken problemer i store deler av verden, også i Norge. Man kjøper ikke lenger overnaturlige forklaringer, og mange av kirkens ritualer og normer oppleves som anakronistiske. Det er for mange som fremdeles mener at mann og kvinne bør leve sammen i ekteskap, at homofili er synd, og at kvinnen skal være underordnet mannen. Folk spør, og med god grunn: ”Er religion politikk? Hva med likeverd og kjærlighet?”

Men vi har ikke noe annet åpenbart sted å hente våre normer fra. Vi står i en uventet frihet, uten moral og verdikorreks. I mangel av noe bedre, bruker vi staten som veileder. Vi går til staten når vi er i konflikt (rettsvesen), når vi er syke (sykehus), når vi dør (gamlehjem), i økende grad når vi gifter oss (rådhuset), når vi oppdrar barn (skole), for å underholde oss selv (statsstøttet TV), når vi er arbeidsledige (sosialhjelp) og så videre. Med andre ord: vi makter ikke på egen hånd å håndtere konflikter og kriser, oppdra våre barn og møte døden. Å bli voksen i dag vil på mange måter si å gå over på statens premisser etter å ha forlatt mors og fars premisser. (Vi legger for øvrig også masse penger inn i milliardær-businessen kalt motivasjon- og lykkeindustrien. Se artikkel; Sin egen lykkes smed - i mangfoldets tidsalder.)


Gjennomskue
Ekte åndelighet, det verdens religioner sjelden eller aldri snakker om, handler om en opplevelse av kraften som omgir oss og binder oss sammen, og som setter mennesket fri. Det er dette, store profeter og filosofer har snakket om gjennom tidene. De har det til felles at de tenkte helhetlig, de la vekt på relasjoner fremfor motsetninger. De evnet å se at alt henger sammen! Og med en slik tenkning blir det mulig å gjennomskue de kulturelle kreftene som påvirker oss.

Uten en forståelse av de kulturelle kreftene som påvirker oss, vil våre intellektuelle og emosjonelle overbevisninger lett kunne endre seg i takt med hva for eksempel massemedia direkte eller indirekte forteller oss at vi skal tro. Vi får et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter.

Hvis vi derimot gjennomskuer de kulturelle kreftene som styrer oss, vil vi kunne få øye på en sann virkelighet bak det vi vanligvis ser. Den emosjonelle og intellektuelle forståelsen vil kunne bli stabil. Det handler om å heve seg over en dogmatisk, rigid og systematisk tanke og handling, og isteden kunne bli i stand til å leve i et gjensidig og fleksibelt samspill med sine omgivelser – intet mindre.   


Men skole og utdanningssystemet hemmer oss nok dessverre stygt i å utvikle vår evne til å fatte sammenhenger. Det er nøyaktig derfor vi forblir i de samme gamle debattene, år ut og år inn, tiår etter tiår, hundreår etter hundreår. Vi mennesker er ikke født dumme, men vi blir det sannelig etter endt utdanning.






FEMINISME


 

Feminismen har alltid vært mer enn en kamp mot menn. Feminismen har også vært en kamp mellom kvinner som har ulikt syn på hva kvinnens rolle i samfunnet er og bør være. Denne kampen mellom kvinner tiltar i dag, ikke bare mellom et utall ulike feministiske grupperinger, men også mellom generasjoner. Den siste antar en regelrett antagonistisk form, skal vi tro Susan Faludi på det hun skriver i Klassekampen lørdag 8. september.

Vi leser at kvinnebevegelsen er «dømt til å sloss på to fronter», at «det raser en bitter kamp mellom unge og gamle feminister» at «den bitre mistilliten er til å ta og føle på» at «unge kvinner er narsissister», at «de er forbanna på oss». Vi leser om «middelaldrende og gretne damer», «Mean spirits», «krig mellom mor og datter», «kamp til døden mellom dem», modermordet, bikkjeslagsmål, knuse mor, skraphaug, fittevogn og disposisjonelle minefelt.  

Vi har vært vitne til en minst hundre år lang – og nå tiltagende antagonistisk – debatt om samme tema. Nå er tiden inne for at vi spør oss selv om hvordan vi har havnet her vi er i dag. Situasjonen i dag burde rett og slett få hver og en av oss til å lure på hvor fruktbar og effektiv debatt i rasjonalitetens navn egentlig er.

Det burde nå etter hvert bli naturlig å stille spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig lever i? Hva slags samfunn har vi egentlig som generer debatter om hva det vil si å være kvinne med tiltagende krigsretorikk.


Kjønn i arketypisk forstand

Utgangspunktet for å forstå kjønn som arketypisk er å innse at det maskuline (animus) ikke bare tilhører mannen og at det feminine (anima) ikke bare tilhører kvinnen. Vi er alle i besittelse av begge egenskaper. Vi har alle maskuline og feminine kapasiteter. Dette får politikken med seg. Men det vi helt synes å glemme, er at en sunn kollektiv samfunnsutvikling avhengig av at begge typer kapasiteter blir like mye verdsatt og respektert på et kollektivt nivå. Derfor er det unaturlig at vi i dag har havnet i den sitasjonen at vi må forholde oss til et rent maskulint samfunn i kollektiv forstand. Alt som har med feminine kapasiteter å gjøre; følelser og tro, blir i stadig større grad skjøvet inn i den helt private sfæren.

 
Utviklingen av det maskuline samfunn

Min påstand er med andre ord at vi lever i et såkalt maskulint samfunn med maskuline verdier. Den maskuline natur mangler evne til fleksibilitet, den krever retten til å dominere, den krever materialistiske svar og løsninger og den krever makt. Det siste og mest suksessfulle maskuline opprøret kulminerte i hendene på Rene Descartes (1596-1650) og hans mange tilhengere. Hvis, sa de – og sier fremdeles, du ikke kan ta på, smake, lukte, høre eller se det, så er det rett og slett ikke der. Hekser og andre heretiske grupper som protesterte mot dette livssynet, ble effektivt utryddet eller utsatt for lobotomi. Den materialistiske galskapen nådde sitt høydepunkt i den altomfattende koloniseringen verden over. De feminine røttene i de ulike land ble rykket opp og fjernet og tilbake stod det rent maskuline samfunn – og individ. 

Før lobotomien av det feminine, hadde vi i vesten, en rekke grupper med mennesker; Heretikere, Kabbalister, og Alkymister, som fremmet budskapet om å forvandle jern til gull. (I Østen snakker de fremdeles om det tilsvarende forholdet mellom Yin og Yang) Denne metaforen mellom jern og gull viser til en balanse i den menneskelige natur. En balanse som oppstår når man ser ulike, men likeverdige, størrelser i relasjon til hverandre, fremfor å skille dem ad. Men med Descartes kulminerte skillene seg; skillet mellom vitenskap og religion, mellom det objektive og det subjektive, mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det maskuline og det feminine osv. osv. Og av alle disse skillene er trolig skillet mellom det feminine og det maskuline, i dyp forstand, det viktigste. Og da er det selvfølgelig ikke snakk om fysiologiske egenskaper, men om mentale egenskaper.

Den maskuline mentaliteten har vunnet frem, tatt makten og dominerer. Det handler bl.a. om troen på vitenskapen, teknologien, det objektive og det rasjonelle. Overbygningen har blitt konstant maskulin, og da blir det i prinsippet ikke så mye igjen å diskutere. Eller det vil si, man kan diskutere, og det gjør man da også – til de grader! – men diskusjonene vil ikke kunne medføre fundamentale endringer. Mest av alt fungerer de som underholdende tidtrøyte for passive sinn. I grunnleggende forstand opprettholder vi egentlig bare samfunnet slik det har vært lenge.

Etter 1970 har vi åpnet for at kvinner, homofile og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens den maskuline overbygningen troner over oss som aldri før. Sterke krefter som storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige og maskuline verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; at både kvinner, homofile og mennesker fra andre kulturer utvikler en sterk Animus, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan med andre ord, like gjerne være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.

 

Anima må inkluderes i overbygningen

Så med mindre vi klarer å oppløse det maskuline samfunnet, som i praksis vil bety oppløsning av troen på materialisme, vitenskap, det vi i dag forstår med rasjonalitet og fornuft og teknologisk utvikling, vil vi fortsette med å måtte forholde oss til disse evigvarende problemene og diskusjonene som angår hva det faktisk vil si å være menneske. I lys av en sterk og dominerende maskulin overbygning blir altså enkeltstående diskusjoner om menneske bare små stjerner som drukner i det store, sorte hullet. Skal vi få til noen endring må Anima inkluderes i samfunnets overbygning.

 

Hvordan inkludere Anima i overbygningen?

Slik jeg forstår det har den tradisjonelle og bestående feministiske kampen vært et villspor i det den har sviktet fundamentalt i å utvikle respekt for kvinnelige egenskaper, i å utvikle Anima som en motvekt til Animus. En viktig årsak til dette, er at debatten i hovedsak har blitt ført på maskuline premisser. Det grunnleggende spørsmålet har handlet om makt. Å behandle kjønn som et maktspørsmål, er fundamentalt uforenlig med det man burde ønske å oppnå, nemlig at alle individer skal bli motivert til å utvikle både sine mannlige og kvinnelige egenskaper og å erkjenne at begge deler er like mye verdt. Men etter flere hundre år oppholder vi oss fremdeles i tanken om at for eksempel den maskuline rasjonalitet er omtrent fire ganger så mye verdt som den feminine omsorg. At profittskapere stadig får mer lønn, respekt og status enn å praktisere omsorg, er et klart og entydig bevis på dette. Det er ingen tvil om hva som stadig blir ansett som mest verdifullt og viktigst.

Det ser med andre ord ikke lyst ut. Mange store tenkere har, og fortsetter med å vie sine liv for å formidle nødvendigheten av å se ting i relasjon til hverandre, at for eksempel profitt i seg selv er lite verdt. Men glatt overhører/har vi overhørt deres budskap. Isteden har vi latt utviklingen av det maskuline samfunnet gå sin gang. Ikke bare gjennomsyrer det nå Vesten, vi støtte opp om vestlig koloniseringen (kalt demokratisering) av andre verdensdeler også. Invasjoner som høyst sannsynlig vil ende med at hele verdenssamfunnet må underkaste seg vår forgjengelige teknologiske og materielle rikdom. Så jeg gjentar, det ser ikke lyst ut. For hvordan kjempe mot en global maskulin verdensorden som ikke bare er reell i ren praktisk forstand, men som også er internalisert i både kvinners og menns mentalitet?


Forstå meg rett;
Det egentlige kjønns-skillet
går ikke mellom mann og kvinne
men mellom kald og varm,
mellom blind og seende.

 

 

DET KOMMENDE ANARKI


På tross av forvitring av eksplitt uttrykte politiske overbygninger kan vi fremdeles – må vi fremdeles, for at partipolitikken ikke skal bli totalt relativistisk – forholde oss til den historiske partiinndelingen; Høyre er for arbeidsgiverne, Rød Valgallianse har noe med kommunisme å gjøre, Arbeiderpartiet er for de streikende arbeiderne (hrrm) og Kristelig Folkeparti er for dem som tror på Kristendommen. Fremskrittspartiet er noe for unge menn som drømmer om å starte egen business og Sosialistisk Parti er for småbarnsmødre og mennesker i serviceyrket, osv.

Generelt kan vi derfor si at de politiske partiene gjenspeiler hvilken bakgrunn man kommer fra. I Norge skal alle ha muligheten for å finne det partiet som kjemper for det som opptar en selv. Jeg vet ikke om noe land i verden som tilbyr velgerne så mange alternativer når det kommer til politikk. Vi har partier for de fattige, de ambisiøse, de rike, arbeiderne, arbeidsgivere, de Kristne, småbarnsforeldre, pensjonister, bønder osv.

Et demokrati er altså et system som gir alle mennesker muligheten og friheten til å stemme på nøyaktig det som passer deres eget liv. Vårt politiske system er et uttrykk for ulike menneskegruppers ulike interesser. Demokratisk politikk handler således om retten (og mange mener plikten) til å kjempe for sine egne interesser. Å stille spørsmålet om hvordan samfunnet eventuelt ville sett ut hvis alle stemte på ett parti, er helt uinteressant. Det er ikke meningen at man skal være enige innenfor vårt demokratiske system. Systemet er bygget opp på ideen om uenighet og debatt. Vårt samfunn drives frem på motsetninger der den som best klarer å sette sine argumenter inn i en logisk rekkefølge vinner kampen. Ettpartistater forbindes kun med fryktelige diktatorer.

Dessertgenerasjonen

Alle som er født etter 1960 kan sies å være medlemmer av dessertgenerasjonen. Begrepet viser nemlig til alle vi som blir født og vokser opp i en stabil flerpartistat – demokratiet. Og det gjør altså alle vi som er født etter 1960. De aller fleste som er født i Norge etter 1960 har aldri opplevd reell sult og reell materiell nød. Dette skiller oss avgjørende fra de som ble født før og rett etter krigen. Og primært betyr det at vi vokser opp med helt andre behov enn de som kom før oss. Vi har aldri hatt behov for å kjempe for lik fordeling av ressursene. Vi tar rett og slett materialistisk trygghet for gitt.

Mange vil kanskje likevel hevde at hvis man ikke opplever materiell nød, så har man svært lite å klage over. Det er mye sant i dette. Materialistisk stabilitet gir mye trygghet og frihet. Det gir oss også mulighetene til å utvikle andre sider ved oss selv. En mulighet som synes å gå hus forbi for de aller fleste nordmenn. Istedenfor å jobbe med å utvikle nye sider av oss selv, kjemper vi fremdeles for materialistiske goder. Hvorfor?

Mye vil ha mer, sier jo et kjent ordtak. Kanskje mye sant i det, men det handler også om noe mye mer. Vi trengte overordnede og kollektive tiltak for å få til en rettferdig fordeling av ressursene. Og vi trenger overordnede og kollektive tiltak for å komme videre. Men disse tiltakene mangler – de blir sågar undergravet i alle effektiviseringstiltakene. Selv om vi har alt vi trenger av materialistiske goder og et meget velutviklet fordelingssystem, handler de overordnede og kollektive tiltakene FREMDELES om materialisme. Når det er alt vårt politiske system handler om og det er det alle andre institusjoner backer opp under, hvordan i all verden skal vi komme oss videre?


Mot anarki?

Et velkjent tema i dag er opplevelsen av meningsløshet. Denne følelsen av meningsløshet bunner nettopp i at menneskene har helt andre behov enn det, det overordnede og kollektive systemet tilbyr oss. Unge mennesker i dag erfarer med andre ord ingen sammenheng mellom det kollektive og det individuelle. Det som foregår i den kollektive sfæren gir ingen mening. Den erkjennelsen unge mennesker således nærmest automatisk kommer frem til på grunn av en fremmedgjort kollektiv overbygning, er at man er sin egen lykkes smed og ønsker man mening i tilværelsen er det helt opp til en selv å skape den. Og den kan bare skapes i et lite lukket rom der alt det meningsløse kollektive ikke angår en selv. Dette er strake veien mot anarkistisk mentalitet.

Anarki i seg selv er ikke nødvendigvis direkte farlig hvis det er grunnstrukturen i samfunnet – hvilket betyr total oppløsning av all kollektiv virksomhet. Men vi er langt fra oppløsningen av kollektiv virksomhet. Vi har politi, domstoler, militære, offentlige skoler og andre ulike offentlige institusjoner, og ingenting tyder en gang på en tilnærmet oppheving av disse. Og her er vi endelig fremme ved det store og uavklarte paradokset ved vårt demokrati – forholdet mellom det kollektive og det individuelle i vårt samfunn. Det individuelle preges av markedsliberalisme, det kollektive preges av idealisme. Hvor lenge skal vi innbille oss at disse to kreftene kan virke sammen? Hvor lenge vil politimannen, soldaten, læreren, forskeren, sykepleieren, politikeren og advokaten jobbe i offentlige, lavtlønnede stillinger, når markedsliberalismen etter hvert åpner for full privatisering? Hva vil da politiets, soldatens, lærerens, sykepleierens, politikernes og advokatens lojalitet vende seg mot? Mot idealismen og fellesskapets beste eller mot pengene? Hva skjer den dagen politimannen vender seg mot systemet? Eller advokaten, eller forskeren? Vi vil få en anarkistisk mentalitet som gjemmer seg bak tilsynelatende fungerende kollektive etiske regler. Og da er vi så nær undergangen av vårt demokrati som vi kan komme – med andre ord en total kollaps av et overordnet menneskelig fellesskap.

Historien forteller oss at enhver rik og stor stat til slutt går til grunne. Av den grunn går mange i dag rundt og venter på den dagen demokratiet spiser seg selv opp bakfra. Og mange av de som venter på dette går også med oppfatningen om at det er naturens gang. Men må det være slik? Går det ikke an å tenke seg en utvikling isteden? Hvis vi overlater utviklingen til seg selv går vi trolig til grunne slik alle store stater før oss har gjort. Det vi trenger er med andre ord et bevisst forhold til hvor vi vil og hvordan vi skal komme dit – vi trenger bevisste visjoner.


Min visjon

Vi må altså bestrebe oss på å oppnå praktisk politikk i lys av overordnede yver. Jeg har imidlertid en følelse av at å formidle noe som helst slags helhetssyn i vårt samfunn, er litt tabu – derav forvitringen av de politiske overbygningene. Dette er forståelig fordi vår erfaring så langt med sammenblanding av livssyn og politikk for det meste har medført fanatisme og elendighet. Men det vi glemmer, slik jeg ser det, er at livssyn som fører til fanatisme ikke er noe personlig livssyn i det hele tatt, men livssyn adoptert fra andre, det være seg politiske ideologier, religiøse dogmer eller filosofisk teori. Det er rasjonelle livssyn, nøye utformet og strukturert – og det er klart at slike ”livssyn” vil føre til fanatisme og elendighet hvis de får makt. Men det finnes, tror jeg i alle fall, livssyn som ikke er determinerende, men som innehar en naturlig fleksibilitet. Et slikt livssyn springer ut fra en harmoni i menneskets sjel – en harmoni mellom hode og hjerte. En slik harmoni gir grunnlag for selvstendig tenkning, og en slik harmoni mangler definitivt i vårt samfunn.. Noe som blant annet skyldes det skillet som ble opprettet mellom fornuft og følelser, vitenskap og religion, subjekt og objekt osv., en trend som fikk særlig fart med opplysningstiden for drøye tre hundre år siden, og som i dag er totalt fullbyrdet i vårt vestlige samfunn. En oppheving av disse skillene, en orientering mot det relasjonelle og det mer helhetlige, i alle sammenhenger, vil være et viktig skritt videre for en sunn utvikling. Dette kan skape en ny mentalitet, som i sin tur kan gi oss noen overbygninger vi alle kan enes om og som faktisk lar seg forene med det praktiske, levende liv. En slik utvikling vil også kanskje kunne gi oss et politisk system der en ettpartistat ikke er diktatorisk, men som vil kunne bestå av dyktige, samvittighetsfulle og modne mennesker som i ydmykhet forvalter våre felles ressurser.

Camilla Fadum

fredag 16. november 2012

THE SPIRIT OF THE CHINESE PEOPLE


For hundre år siden

Omkring år 1900, noen år før revolusjonen i Kina, levde en mann ved navn Hung Ming. Han bekymret seg over det kinesiske samfunn og skrev derfor en liten bok kalt; “The Spirit of the Chinese People”. Etter drøye 100 år med vestlig kolonisering som blant annet innebar en rekke opiumskriger, så han at Kina undergikk en rekke fundamentale forandringer – og disse var han lite begeistret for. Det syntes for Hung-Ming som om den kinesiske type menneskelighet, den ekte kineser, ville forsvinne, og at man isteden vil få en ny type menneskelighet – en progressiv eller moderne kineser.
 

Et samfunn i Confucianismens ånd

Ming innleder med å fortelle at for 2500 år siden var også det kinesiske samfunnet bygget opp på en slik måte at det ikke korresponderte med menneskenes behov. Dvs. at det ikke gav rom for hode og hjerte – for deres faktiske liv. Samfunnet var bygget på rigide regler og ikke på en fleksibel og relasjonell tenkning. 

Den oppvåkningen som skjedde i Kina for drøye 2500 år siden, er det som i dag blir kalt ”Det moderne prosjekt” i Europa. For 2500 år siden våknet ideene om liberalisme og utforskning av tingens tilstand til live i Kina. Som i vårt Moderne prosjekt, var det mange kinesere den gang som forsøkte å rekonstruere en ny samfunnsorden, både i praksis og på et mer filosofisk og fundamentalt nivå. Men alle feilet. Noen appellerte til hode, andre til hjerte, og dermed oppstod konfliktene mellom hode og hjerte.

Confucius så også noe radikalt feil med det kinesiske samfunnet for 2500 år siden. Han brukte derfor hele livet sitt på å legge grunnlaget for en sivilisasjon som forente hode og hjerte.

 
Hva slags grunnleggende menneskesyn man sitter inne med.

Avgjørende for å kunne skape et samfunn der hode og hjerte harmoniserer, er spørsmålet om hvilket grunnleggende menneskesyn man sitter inne med. I vesten råder den grunnleggende forståelsen om at menneske er både godt og ondt av natur. Kirken har alltid fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på en slik forståelse – med politi, militære, lovverk, fengsel og så videre. I kina derimot lærte alle barn at mennesket er og blir grunnleggende godt av natur, og samfunnsmodellen utviklet seg deretter. Politivesen er for eksempel et moderne fenomen i Kina, innført av Mao, og er en institusjon som mislikes av mange kinesere i dag.  
 

Kinas samfunnsmodell før 1915

I Kina fantes/finnes det ikke noen dualisme mellom religion og vitenskap, eller mellom kirke og stat. Ming spør; ”Hva er forskjellen på Confucius filosofi og for eksempel Platons, Rousseau og Spencers filosofi?” Forskjellen, sier han, er at de vestlige filosofer appellerer til de lærde menn, mens Confucius appellerte til alle. Det er sant at filosofien i Vesten i dag er forbeholdt de spesielt interesserte, for de som bruker år og dag på å studere. Og det er et tankekors at filosofi – tanker om det å være menneske – kun skal være forbeholdt noen få. For skal det virkelig være så vanskelig å være menneske, noe vi jo da faktiske er alle sammen?

 
Religion og spiritualitet

Det at Confucianismen appellerte til alle gjør det naturlig å betegne Confucianismen som en religion på lik linje med andre religioner i følge Ming, men der er likevel avgjørende forskjeller. For det første så har ikke Confucianismen det overnaturlige elementet og for det andre lærer Kristendommen oss at vi skal være et godt menneske, mens Confucianismen lærer oss at man skal være en god samfunnsborger. Kristendommen spør; Hva er målsettingen for mennesket, mens Confucianismen spør: Hva er målsettingen for samfunnsborgeren? Altså ikke for enkeltmenneske, men for mennesket i relasjon til andre mennesker. Kristendommen svarer at målsettingen for mennesket er å helliggjøre Gud. Confucius svarer at målsettingen for mennesket er å leve som ansvarsfulle barn og som en god samfunnsborger.

Confucianismen sier: En vis mann orienterer seg etter livets fundament. Når dette fundamentet er lagt, sier Ming, kommer visdom og også spiritualitet av seg selv.

Kort sagt; Religionen i Europa forventer av subjektet å omforme seg til et perfekt ideal, til en helgen, en Buddha, en engel. Et slikt ideal relativiserer forholdet mellom godt og ondt fordi det setter umenneskelige krav. Den normale prøvingen og feilingen blir kalt for synd og/eller ondskap og dermed får man ikke noe begrep om, eller forståelse for, hva forholdet mellom det gode og det onde faktisk er. Confucianismen på sin side begrenser seg ved å be mennesket om å bli en god borger, om å leve livet som en ansvarsfull og god borger.

Det blir hevdet at Kina ikke har noen religion. Og det er helt korrekt at Kineserne ikke for alvor tar til seg religion – religion slik man forstår begrepet i Vesten. Men fremfor å si at Kineserne ikke har noen religion, så er det mer korrekt å si at Kineserne ikke vil ha religion, de har ikke behov for noen religion.


Forholdet til staten

Sannheten er, iflg. Hung-Ming, at årsaken til at Kineserne ikke følte behov for religion, er fordi de har Confucianismen. Confucianismen er et system av filosofi og etikk, en syntese av det menneskelige samfunn og individ. Dette systemet overflødiggjør religionen. Det at Confucianismen ikke er en religion i vestlig betydning er, i henhold til Ming, Confucianismens styrke.  

Det viktigste Confucianismen således gjorde for det kinesiske folk, i følge Ming, var å gi det en ekte og helhetlig oppfatning av staten. En stat som favner hele mennesket – både hode og hjerte. Staten og politikk er selve essensen, religionen. I Vesten er stat og politikk vitenskap, og en arena for maktkamper. Confucius skrev om dette i ”Spring and Autumn”. Det dokumentet omhandler en historisk redegjørelse om falske og dekadente samfunn og sivilisasjoner. Når man ikke forstår at stat og politikk er limet for et helt samfunn, men stykker det opp i enheter i stadig konflikt med hverandre, blir dette grunnlaget og årsaken til all eksisterende lidelse. Lidelsen oppstår fordi menneskene ikke har noen reell og ekte forståelse for staten som samfunnets lim. Man har; ”…no right conception of the true nature of the duty which they owe to the state, to the head of the State, their ruler and sovereign.

Carlyle sa: The right of a king to govern us is either a divine right or a diabolic wrong” I vesten i dag har vi ikke noe tiltro til våre ledere, fordi et demokrati handler om politikere som kjemper kampen for det de selv tror, en tro som gjerne formes i lys av egne interesser, og ikke i henhold til ideen om å tjene folket som sådan. (se min artikkel ”Det kommende anarki”)
 

Vitenskap

Ming forteller videre at Kineserne hadde hatt (inntil 1915) liten eller ingen progresjon i fysikken og abstrakte vitenskaper som matematikk, logikk og metafysikk. Kineserne, som levde sine liv etter hjerte, hadde ingen sans for abstrakt vitenskap fordi den ikke krever engasjement fra hjertet og følelsene. Faktisk er det slik, sier Ming, at alt det som ikke har med hjertet og følelsene å gjøre ble mislikt av kineserne i den grad at det grenset til ren motvilje. Kineserne har dermed når det gjelder et rent vitenskapelig liv, helt riktig, blitt arrestert for manglende utvikling.

Men – så er det viktig å huske på, sier Ming, at en nasjon med barn som lever etter hjertet, som har et språk som stort sett bare barn eller folk uten utdannelse kan lære og som er primitive på så mange måter, likevel har en mental styrke og en fleksibel rasjonalitet som man ikke finner i andre primitive kulturer. Den mentale kraften og den fleksible rasjonalitet som har gjort dem i stand til å håndtere komplekse og vanskelige problemer i det sosiale livet, i regjeringen, i sivilisasjonen med en slik suksess, (inntil Mao) kan man ikke kan finne i Vesten, verken i eldre eller nyere tid. Det har handlet om å holde Kina som nasjon sammen på en slik fredfull måte som man ikke har klart andre steder.  Derfor, istedenfor å si at Kineserne er et folk som ikke har erfart utvikling, er det bedre å si at det isteden handler om en annen utvikling enn den som preger det progressive og moderne Europa. Kanskje er det bedre, sier Ming, å legge vekt på at Kineserne er et folk som aldri blir gamle. Hung-Ming mener at den ekte Kineser er en person med et hode som en fullvoksen og med et barns hjerte.

Den ekte kineser og hans uttrykkelige varsomme ydmykhet er et resultat av en ekte menneskelig intelligens. Denne ekte intelligensen er et produkt av to ting: sympati (hjerte) og intelligens (hode). Disse to kreftene arbeider sammen i harmoni. Det er en lykkelig forening av sjelen og intellektet. En forening som da gikk tapt i Vesten når opplysningstiden opprettet skille mellom sjelen og intellektet, mellom hodet og hjertet, mellom vitenskap og religion, mellom subjekt og objekt. Mangel på en forening mellom hode og hjerte skaper konflikt mellom sjel og intellekt.

Det moderne Europa har en religion som tilfredsstiller deres hjerte men ikke hode, og en filosofi som tilfredsstiller hodet men ikke hjertet.

Moralen hos vitenskapsfolk i vesten, også filosofene, forteller oss at vi må adlyde vår grunnleggende drivkraft, nemlig fornuften. Men fornuft, slik man i vesten generelt forstår fornuft, betyr den rigide logikkens makt. Den rigide logikken er en sakte hjerneprosess eller en intellektuell prosess. Den gjør det mulig for oss å skille og gjenkjenne alle tings ytre form og kvalitet, men gir svak hukommelse og et svakt blikk for de skjøre nyansene. Vår såkalte fornuftige og rigid-logiske analyse medfører derfor at vi ser moralske relasjoner bare definert ut fra logikkens kvalitet. Det er en overfladisk variant, en død og stiv variant av oppfattelsen om hva som er rett og galt, eller rettferdig generelt.

Fornuft, eller logikkens makt alene, kan ikke hjelpe oss med å få øye på det udefinerte, den absolutte essensen i rett og galt, i rettferdighet, i livet og i sjelen:

Laotzu sa: ”The moral law that can be expressed in language is not the absolute moral law. The moral idea that can be defined with words is not the absolute moral idea.” Og Pascal sa for over 500 år siden at: “Hjertet eier en forstand som forstanden ikke forstår.”

 
Alle mennesker trenger intellektuell og åndelig føde.

Mennesker trenger religion av samme grunn som de trenger vitenskap, kunst og filosofi. Mennesket trenger dette, fordi mennesket har en sjel. Mennesket trenger også disse tingene for å lette på byrden av alt det vi ikke kan kontrollere:
 

The heavy and the weary weight of

All this unintelligible world.

 
Men for massene, som verken er diktere, kunstnere, filosofer eller vitenskapsmenn, som lever et annet liv, mer utsatt for naturens krefter og ignoranse hos sine medmennesker, hva kan lette byrden av livets mysterier for dem? I vesten ble det religionen. Religionen gav dem en følelse av trygghet og stabilitet.

Men, som sagt, Confucianismen overflødiggjør religionen. Derfor må det være noe med Confucianismen som kan tilby massene samme type trygghet og stabilitet som det religion gjør. Confucianismen tilbyr mange ting, men her fremheves bare en – det viktigste: Og det handler om et harmonisk forhold mellom hodet og hjertet!

Den moralske loven til moralister sier at man må lytte til sin samvittighet, til hjertet vårt. Men som en vis mann i den hebraiske bibelen sa: ”There are many devices in a man’s heart.” Derfor, når vi bruker vår samvittighet, vårt hjerte, som den grunnleggende retningslinjen blir vi tilbøyelige til å tilpasse oss og adlyde – ikke rettferdighetens stemme, den udefinerbare essensen som rettferdighet består av, men av; ”The many devices in a man’s heart.”

Menneskene i vårt samfunn blir derfor ikke moralske når den dogmatisk oppbygde kirken og/eller den faktaorienterte logisk oppbygde vitenskapen står som to primære og motstridende retningslinjer for hvordan vi bør innrett oss i vårt samfunn. Det gir tvert i mot et samfunn med mennesker som har ”many devices in ones heart.” Det blir duket for små og store konflikter.

Hvordan kan så alle mennesker få fatt på denne grunnleggende, denne dypere og høyere moralske standarden? Er det bare noe som er forbeholdt de som skjønner helheten i Kristendommens budskap eller budskapet i vitenskapens vanskelig tilgjengelige språk, eller er det noe som er tilgjengelig for alle? Ming svarer et høyt og rungende JA på det siste og viser til Confusius tekster som omhandler ”The law of  the gentleman.”

”The law of the gentleman” betyr grunnleggende å elske! Å elske alle levende vesener. Dette er inspirasjonen, den levende emosjonen som finnes i alle religioner, men ikke bare der. Den finnes hos alle som noen gang, på impuls, har fått henne til å lyde reglene for moralske oppførsel, uten over hode å tenke på frykt og egeninteresser.

Hung-Ming mener at det første som må gjøres er å holde opp med å dyrke hva det er hva som lønner seg – what will pay!! Idealet må være ”Ikke hva som lønner seg” men ”hva som er riktig” og en gentlemann vil vite hva det er. For å gå i mot massene trengs mot. Voltaire sa: ”C’est le malheur des gens honnêtes qu’ils sont des laches” – “Det er uheldig at såkalte gode mennesker er noen feiginger” (lett oversatt)

Det er egoismen som får oss til å tenke “hva lønner seg?”, og det er feigheten som gjør oss redde for å stå opp alene mot massene. Det er egoismen og feigheten i hver og en av oss, som former det samfunnet vi har i dag. Det er egoismen og feigheten som sammen har opprettet ”the spirit of commercialism” som er menneskehetens største fiende i dag.
 

Et ekte menneske

Det første som kjennetegner et menneske som lever med harmoni mellom hode og hjerte, er at det ikke er noe vilt og ubehøvlet ved dem. Selv en mann fra den laveste klassen i Kina har mindre råhet, mindre av det ville dyret, enn det man vil finne i tilsvarende klasse i Europa. Betegnelsen han mener passer godt på den ekte kineser er varsom. Ikke myk, svak eller undertrykket, men en utstråling av mildhet og ydmykhet. Med ordet ”gentle” mener han fravær av hardhet, tøffhet og voldelighet. Den kinesiske typen utstråler en edruelig stillhet og varsomhet.

Den ekte kineser er kanskje krass, men det er ikke noe stygt i krassheten. Den ekte kineser er kanskje stygg, men det er ikke noe avskyelig i styggheten. Den ekte kineser er kanskje vulgær, men det er ikke noe aggressivitet i vulgariteten. Den ekte kineser er kanskje dum, men det er ikke noe absurditet i dumheten. Den ekte kineser er kanskje listig, men det er ikke noen dyp ondskap i listigheten.

Ming sa for hundre år siden at det totale inntrykket en ekte kineser gir, er at han overordnet sett er ydmyk. Denne ydmykheten er et produkt av en kombinasjon av to ting: Sympati og intelligens. Det er en sosial intelligens som verken kommer fra instinkt eller fornuft, men fra en harmonisk forening av hode og hjerte.