lørdag 24. november 2012

ALT VI IKKE VET

Religion og Vitenskap

Det er svært interessant å sammenligne religion og vitenskap. Begge kan forståes som to sider av samme mynt. Begge er godt etablerte institusjoner i vårt samfunn. Begge har, historisk sett, fått sine små sannheter utfordret – og over tid har dette ført til nye små sannheter. De store Sannhetene derimot, de Sannhetene som institusjonene bygger på – Objektivitet og Gud – det som kalles Sannhet i siste instans, lever imidlertid i beste velgående. Og endelig; begge institusjoner består av individer, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad.

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.
DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati. Både Kirke og Vitenskap er begge bærere av hver sin fundamentale og antatt gyldig Sannhet i siste instans, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.

Undring og overskridelse i begge leire:
Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er bokstavtro, andre mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad. Innenfor begge institusjonene finner vi med andre ord mennesker som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd.


Løsrivelse fra kjørereglene:
En sentral utfordring for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å løsrive seg fra kjørereglene og heller innse at begge Sannheter har noe for seg. Vi trenger vitenskapens utforskning av alle ting, men man må også stadig ha klart for seg at en slik type kunnskap er midlertidig og at uvissheten alltid ligger der. Med andre ord at det må gis adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Tilsvarende trenger vi rom får en åndelig metafysiske kraft, men uten at den bindes opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety.  

Menneskene trenger både åndelighet og vitenskap. Problemet er at disse to dype menneskelige behovene lenge har blitt holdt adskilt. Det er uheldig. Åndelige og meditativt overskridende tanker må inkluderes/forenes med den vitenskapelige tenkningen, ikke holdes utenfor. Åndelighet er ikke noe som bør defineres ut og plassers i en egen, avgrenset bås. Åndelighet er en allmenn-menneskelig egenskap; det er undringen, nysgjerrigheten, tilstedeværelsen og nærheten til alt liv – alt det som skolen opp igjennom har lagt liten vekt på – og i enda mindre grad i dag med innføringen av npm…..

Når jeg leser hva Norges profilerte vitenskapsmenn skriver om vitenskapsteori synes det for meg som at vitenskapen, for dem, bunner ned i en ubrytelig tro på Objektivitet i siste instans og at den rene hypotetisk/deduktive metode må være felles for alt vitenskapelige arbeid. Oppløses disse premissene for vitenskapelig arbeid, frykter de ganske enkelt at vitenskapen vil opphøre å eksistere. Etablerte forskere i dag synes minst like redd, om ikke reddere, for at troen på Objektivitet skal miste sin gyldighet slik prester lenge har vært redd for at troen på Gud skal gå helt i oppløsning. Relativiseres Gud og Objektivitet, hva står vi igjen med da? Øket tillit til mennesker som sådan kanskje..


6 kommentarer:

  1. Kortversjonen av denne artikkelen ble trykket i Klassekampen lørdag 1. desember :-)

    SvarSlett
  2. Dette er ganske godt skrevet! Jeg er mye enig i konklusjonen!

    SvarSlett
  3. Fordi vi ikke kjenner alt i verden, kan vi ikke kjenne det reelle, summen av det som er.

    En hver ny del av det ukjente som blir avdekket kan endre våre bilder av virkeligheten.

    Når jeg tenker over dette, tar jeg utgangspunkt i meg selv og i det jeg sanser rundt meg.

    Treet jeg ser på, tar på, hører og lukter og kanskje til og med smaker på, er virkelighet.

    Min opplevelse som kommer av at hjernen bearbeider det jeg sanser, er også virkelighet, men ikke samme virkelighet som treet. Jeg tar ikke treet inn i hodet.

    Når jeg skal fortelle om min opplevelse av treet, må jeg bruke språket som symbol for min opplevelse.

    Språket er en virkelighet i seg selv, men og et symbol for min opplevelse som er en virkelighet i seg selv i tillegg til å være et symbol for treet.

    Ut fra dette mener jeg at jeg kan formulere fire tilstander:

    Det reelle, det som er, og som vi ikke kjenner på grunn av det ukjente

    Det ukjente, det av det som er, som vi ikke har innsikt i fordi vi ikke er kommet langt nok i utviklingen, eller aldri kommer til å få innsikt i på grunn av vår arts begrensning

    Virkeligheten, det av det som er, som vi kan ha et forhold til gjennom det symbolske

    Det symbolske, den delen av virkeligheten som representerer virkeligheten i tanker og språk

    Vi kjenner ikke den reelle sammenhengen mellom virkeligheten og våre forestillinger om virkeligheten, men vanligvis lar vi virkeligheten gli sammen med det symbolske og vi opplever alt som “virkelighet”.

    Det ville bli alt for komplisert å holde de to tilstandene fra hverandre i det daglige.

    SvarSlett
  4. For en artig kommentar! :-) Er det deg, Roald G. som har skrevet dette? For da tenker jeg på kommentaren om at du? levde godt med å vite at du var uvitene.(noe i den duren) Jeg tror at man har kommet langt hvis man er seg klart bevisst på uvitenheten. Jeg tror det gir en ydmykhet i forhold til det vi i det daglige tror vi vet.

    SvarSlett
  5. Meget bra skrevet (langt bedre enn hva jeg noen gang kan gjøre) og sikkert godt gjennomtengt.
    Dessverre er vi ikke enige, og det ser (fra mitt synspunkt) ut som at du prøver ved å sette religion og vitenskap ved siden av hverandre, å gi en betydning til religion som den ganske enkelt ikke har.
    Religion har ikke lengere noen rolle av betydning å spille i samfunnet og har enda mindre å gjøre med vitenskap som på den andre siden er uhyre viktig for den vidre utviklingen av samfunnet.

    Vi har sikkert meget forskjellige livserfaringer som gjør at våre perspektiv blir meget forskjellige.

    SvarSlett
  6. Det var en særdeles hyggelig måte å si: "Nei, det er jeg ikke enig i!" :-)

    Du sier at vitenskapen er uhyre viktig. Jeg antar du mener tradisjonell vitenskap? I dag er det mange som ønsker naturfaglige metoder inn i humaniora igjen. Har du noen tanker om det?

    Jeg tror ikke at mine personlige livserfaringer betyr så mye i forhold til det jeg skriver om vitenskap og religion. Religion har vært en bæresøyle i vårt samfunn i tusen år, så viktig er den!

    SvarSlett