lørdag 17. november 2012

DET KOMMENDE ANARKI


På tross av forvitring av eksplitt uttrykte politiske overbygninger kan vi fremdeles – må vi fremdeles, for at partipolitikken ikke skal bli totalt relativistisk – forholde oss til den historiske partiinndelingen; Høyre er for arbeidsgiverne, Rød Valgallianse har noe med kommunisme å gjøre, Arbeiderpartiet er for de streikende arbeiderne (hrrm) og Kristelig Folkeparti er for dem som tror på Kristendommen. Fremskrittspartiet er noe for unge menn som drømmer om å starte egen business og Sosialistisk Parti er for småbarnsmødre og mennesker i serviceyrket, osv.

Generelt kan vi derfor si at de politiske partiene gjenspeiler hvilken bakgrunn man kommer fra. I Norge skal alle ha muligheten for å finne det partiet som kjemper for det som opptar en selv. Jeg vet ikke om noe land i verden som tilbyr velgerne så mange alternativer når det kommer til politikk. Vi har partier for de fattige, de ambisiøse, de rike, arbeiderne, arbeidsgivere, de Kristne, småbarnsforeldre, pensjonister, bønder osv.

Et demokrati er altså et system som gir alle mennesker muligheten og friheten til å stemme på det som passer deres eget liv. Vårt politiske system er et uttrykk for ulike menneskegruppers ulike interesser. Demokratisk politikk handler således om retten (og mange mener plikten) til å kjempe for sine egne interesser. Å stille spørsmålet om hvordan samfunnet eventuelt ville sett ut hvis alle stemte på ett parti, er helt uinteressant. Det er ikke meningen at man skal være enige innenfor vårt demokratiske system. Systemet er bygget opp på ideen om uenighet og debatt. Vårt samfunn drives frem på motsetninger der den som best klarer å fremme sine argumenter, vinner kampen. Ettpartistater forbindes kun med fryktelige diktatorer.

Dessertgenerasjonen

Alle som er født etter 1960 kan sies å være medlemmer av dessertgenerasjonen. Begrepet viser nemlig til alle vi som blir født og vokser opp i en stabil flerpartistat – demokratiet. Og det gjør altså alle vi som er født etter 1960. De aller fleste som er født i Norge etter 1960 har aldri opplevd reell sult og reell materiell nød. Dette skiller oss avgjørende fra de som ble født før og rett etter krigen. Og primært betyr det at vi vokser opp med helt andre behov enn de som kom før oss. Vi har aldri hatt behov for å kjempe for lik fordeling av ressursene. Vi tar rett og slett materialistisk trygghet for gitt.

Mange vil kanskje likevel ydmykt hevde at hvis man ikke opplever materiell nød, så har man svært lite å klage over. Det er mye sant i dette. Materialistisk stabilitet gir mye trygghet og frihet. Det gir oss også mulighetene til å utvikle andre sider ved oss selv. En mulighet som synes å gå hus forbi for de aller fleste nordmenn. Istedenfor å jobbe med å utvikle nye sider av oss selv, kjemper vi fremdeles for materialistiske goder. Hvorfor?

Mye vil ha mer, sier jo et kjent ordtak. Mye sant i det, men det handler også om noe mye mer. Vi trengte overordnede og kollektive tiltak for å få til en rettferdig fordeling av ressursene. Og vi trenger overordnede og kollektive tiltak for å komme videre. Men disse tiltakene mangler – ja, man kan sågar si at det som måtte finnes av tiltak grovt undergraves av dagens tverrpolitiske nyliberalistiske orientering. Selv om vi har alt vi trenger av materialistiske goder og et meget velutviklet fordelingssystem, handler de overordnede og kollektive tiltakene FREMDELES om materialisme. Når det er alt vårt politiske system handler om og det er det alle andre institusjoner backer opp under, hvordan i all verden skal vi komme oss videre?



Mot anarki?

Et velkjent tema i dag er opplevelsen av meningsløshet. Denne følelsen av meningsløshet bunner nettopp i at menneskene har helt andre behov enn det, det overordnede og kollektive systemet tilbyr oss. Unge mennesker i dag erfarer med andre ord ingen sammenheng mellom det kollektive og det individuelle. Det som foregår i den kollektive sfæren gir ingen mening. Den erkjennelsen unge mennesker således nærmest automatisk kommer frem til på grunn av en fremmedgjort kollektiv overbygning, er at man er sin egen lykkes smed og ønsker man mening i tilværelsen er det helt opp til en selv å skape den. Og den kan bare skapes i et lite lukket rom der alt det meningsløse kollektive ikke angår en selv. Dette er strake veien mot anarkistisk mentalitet. En anarkistisk mentalitet innenfor tilsynelatende fungerende kollektive institusjoner. 

Vi har politi, domstoler, militære, offentlige skoler og andre ulike offentlige institusjoner, og ingenting tyder på en oppheving av disse. Og her er vi fremme ved det store og uavklarte paradokset ved vårt demokrati – forholdet mellom det kollektive og det individuelle i vårt samfunn. Det individuelle preges av markedsliberalisme, det kollektive preges av idealisme. Hvor lenge skal vi innbille oss at disse to kreftene kan virke sammen? Hvor lenge vil politimannen, soldaten, læreren, forskeren, sykepleieren, politikeren og advokaten jobbe i offentlige, lavtlønnede stillinger, når markedsliberalismen etter hvert åpner for full privatisering? Hva vil da politiets, soldatens, lærerens, sykepleierens, politikernes og advokatens lojalitet vende seg mot? Mot idealismen og fellesskapets beste eller mot pengene? Hva skjer den dagen politimannen vender seg mot systemet? Eller advokaten, eller forskeren? Vi vil få en anarkistisk mentalitet som gjemmer seg bak tilsynelatende fungerende kollektive etiske regler. Og da er vi så nær undergangen av vårt demokrati som vi kan komme – med andre ord en total kollaps av et overordnet menneskelig fellesskap.

Historien forteller oss at enhver rik og stor stat til slutt går til grunne. Av den grunn går mange i dag rundt og venter på den dagen demokratiet spiser seg selv opp bakfra. Og mange av de som venter på dette går også med oppfatningen om at det er naturens gang. Men må det være slik? Går det ikke an å tenke seg en utvikling isteden? Hvis vi overlater utviklingen til seg selv går vi trolig til grunne slik alle store stater før oss har gjort. Det vi trenger er med andre ord et bevisst forhold til hvor vi vil og hvordan vi skal komme dit – vi trenger bevisste visjoner.


Min visjon

Vi må altså bestrebe oss på å oppnå praktisk politikk i lys av overordnede yver. Jeg har imidlertid en følelse av at å formidle noe som helst slags helhetssyn i vårt samfunn, er litt tabu – derav forvitringen av de politiske overbygningene. Dette er forståelig fordi vår erfaring så langt med sammenblanding av livssyn og politikk for det meste har medført fanatisme og elendighet. Men det vi glemmer, slik jeg ser det, er at livssyn som fører til fanatisme ikke er noe personlig livssyn i det hele tatt, men livssyn adoptert fra andre, det være seg politiske ideologier, religiøse dogmer eller filosofisk teori. Det er rasjonelle livssyn, nøye utformet og strukturert – og det er klart at slike ”livssyn” vil føre til fanatisme og elendighet hvis de får makt. Men det finnes, tror jeg i alle fall, livssyn som ikke er determinerende, men som innehar en naturlig fleksibilitet. Et slikt livssyn springer ut fra en harmoni i menneskets sjel – en harmoni mellom hode og hjerte. En slik harmoni gir grunnlag for selvstendig tenkning, og en slik harmoni mangler definitivt i vårt samfunn.. Noe som blant annet skyldes det skillet som ble opprettet mellom fornuft og følelser, vitenskap og tro, objekt og subjekt, godt og ondt, mann og kvinne, kultur og biologi osv., en trend som fikk særlig fart med opplysningstiden for drøye tre hundre år siden, og som i dag er totalt fullbyrdet i vårt vestlige samfunn med SKOLEN som fremste premissleverandør. En oppheving av disse skillene, en orientering mot det relasjonelle og det mer helhetlige, i alle sammenhenger, vil være et viktig skritt videre for en sunn utvikling. Dette kan skape en ny mentalitet, som i sin tur kan gi oss noen overbygninger vi alle kan enes om og som faktisk lar seg forene med det praktiske, levende liv. En slik utvikling vil også trolig kunne gi oss et politisk system der en ettpartistat ikke er diktatorisk, men som vil kunne bestå av dyktige, samvittighetsfulle og modne mennesker som i ydmykhet forvalter våre felles ressurser.

Camilla Fadum

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar