lørdag 17. november 2012

SYK AV SAMFUNNET




Vi kjenner det så altfor godt, mennesker som er ensomme, som brenner seg ut på jobben, som er rusmisbrukere, som har spiseforstyrrelser, som er kriminelle eller voldelige, som er deprimerte, som tenker på å ta sitt eget liv. På tross av helse- og sosialtjenester, behandlingstilbud og forebyggingsarbeide, synes problemene ikke bare å vedvare, men å øke. Skal vi slå oss til ro med dette? Eller bør vi vurdere om vi et sted på veien har trådt helt feil?

Den rådende forståelsen av disse såkalte avvikerne, er at vi har med syke mennesker å gjøre. Forståelsen hviler på myten om at disse ”livsstilsykdommene”, i likhet med andre fysiologiske sykdommer, skyldes en medfødt defekt. Noe er i alle fall galt med dem og deres familier i det de ikke klarer å leve et såkalt normalt liv – ikke på egen hånd klarer å tilpasse seg. Dette kan man også lese i samfunnets strategier: utilpassede og avvikere skal først og fremst lære seg å leve i det samfunnet vi har. De har vær så god å endre seg eller tilpasse seg. Indirekte er beskjeden at de ikke er gode nok.  Denne forståelsen, og disse strategiene gir en enkel forklaring og løsning på problemer vi ellers står hjelpeløse overfor. Det gjør det også veldig enkelt for oss å fraskrive oss ansvar.



Et postmoderne blikk på samfunnet
Postmodernismen forteller oss at alt vi tenker, føler og gjør, er kulturelt betinget, menneskeskapt. Ikke nødvendigvis, vi har både biologi og fri vilje. Men, de kulturelle betingelsene i Vesten har vært, og er fremdeles, særlig sterke. Dette fordi utviklingen av Stat og Kirke har vært ekstremt ’vellykket’. Vi lever i en subtil form for massesamfunn, som svært få ser og forstår, med et tanke- og handlingsmønster vi ikke har kontroll over og som det er vanskelig å bryte ut av. Lyspunktet er at samfunnet er menneskeskapt, og at vi derfor kan gjøre noe med det.


Hva slags samfunn har vi?

Det er vanskelig å tenke seg et menneskeliv uten noen form for mening og håp. Selv en voldelig kriminell handler ut fra et håp for morgendagen. I likhet med veldedighetsarbeideren, husmoren og aksjemegleren handler også den kriminelle, den ensomme og rusmisbrukeren i respons på samfunnet. Motiver og handlinger kan med andre ord ikke sees løsrevet fra samfunnet vi lever i. Vi må erkjenne samspillet mellom individ og samfunn. Hva slags samfunn har vi da, hvor så mange handler og lever ’galt’? Kan det kanskje tenkes at samfunnet er basert på en feil forståelse av mennesket?


I Europa tok sivilisasjonen form basert på to grunnleggende instanser: Stat og Kirke. For 1500 år siden var begge lite utviklet, men allerede den gang ble ideen plantet om at mennesket i utgangspunktet er ondt (syndig). Basert på denne oppfatningen fortsatte samfunnet å utvikle seg, med et tilsvarende ønske om å kontrollere og beskytte seg. Ut fra dette bør vi tenke over hvilke forsvarsverk, hvilke verdier og hvilke midler vi har brukt og fortsatt bruker i denne prosessen.

Slik jeg ser det, kan psykisk og sjelelig lidelse knyttes til den eldgamle ideen om at mennesket er ondt av natur. Kirken har fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på denne forståelsen – med politi, militærvesen, lovverk, fengsel og så videre.

Fremmedgjøring
Ideen om det onde mennesket mangler tillit og håp. Vårt håp og vår tillit har vi lagt til institusjoner som står utenfor oss selv. Vi har alle støttet idealet om samfunnet som kontrollorgan. Men jo mer kontroll og ansvar vi har overlatt til krefter utenfor oss selv, jo mer fremmede er vi blitt for oss selv og hverandre. Dermed får vi liten kontakt med våre egne skyggesider. Vi får ingen indre korreks til å håndtere hverdagens mørke sider. Vi blir fremmedgjort fra det å være menneske med både sterke og svake sider, og hvordan vi ut fra dette kan utvikle oss videre.


Samfunnet som kontrollorgan

Samfunnet utviser en overveldende kompleksitet, et tilsynelatende mangfold og en tilsynelatende frihet. Ideen om samfunnet som kontrollsystem er vanskelig å svelge i vårt såkalte demokrati. Men hva er egentlig et demokrati? Så vidt jeg kan se er dagens demokratier vokst frem på en bakgrunn av utnyttelse og nedslakting av minoriteter. Og dette fortsetter. Vi tillater invasjon og bombing i land som ikke er som oss, og vi godtar terror og tortur i demokratiets navn. På den ene siden har vi idealer om respekt, toleranse, likeverd blant mennesker, ytringsfrihet og så videre. Men hvordan står det egentlig til med respekten? Med toleransen? Og hvordan fungerer egentlig ytringsfriheten – er vi åpne og lyttende? Nylig har begrepet sekulær fundamentalisme blitt trukket inn i samfunnsdebatten, et begrep vel verdt å reflektere over.

Etter 1970 har vi åpnet for at homofile, kvinner og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens sterke krefter roterer fritt bakenfor: storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; kvinner blir nøytrale, homofile blir nøytrale, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan like godt være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.


Individenes behov for kontroll

Norge og Vesten er preget av et ekstremt underliggende behov for kontroll. Mangel på kontroll blir ansett som svakhet – det oppleves som truende. Det igjen bidrar til øket usikkerhet, frustrasjon og fremmedgjorthet, samt en faretruende ignoranse. Faretruende, fordi det innsnevrer vår evne til persepsjon. Vi ser bare det vi vil se, samtidig som vi opprettholder den verden vi har lært å forstå – med en virkelighet som egentlig bare eksisterer innenfor et rigid system med en rigid logikk. Vi avviser dypere sjelelige opplevelser, både hos oss selv og andre. Resultatet er at vi har vanskelig for å få øye på noen mening med tilværelsen. Vi mister håpet og vi mister kjærligheten – heri ligger den meningsløsheten som mange i dag opplever.

Å bli styrt av samfunnet uten å være klar over det, skaper konstant uro. Vi handler uten å ane hvorfor. Vi søker midlertidig lindring, og når smerten setter inn, handler vi litt til. Det beste vi kan håpe på er at vi er trygge hjemme, at rusmisbruk, ensomhet, skilsmisse, kriminalitet og vold ikke rammer akkurat oss. Hvis vi er så heldige å slippe unna tragediene, klapper vi oss selv på skulderen og anser oss selv som klokere og dyktigere enn alle andre. Vi har også fått litt overskudd slik at vi kan hjelpe de svake og trengende og slik blir vi enda klokere og dyktigere – og slik opprettholder vi det gale og onde i samfunnet. For det er på den måten vi støter bort ”avvikerne”. Skillet mellom deg og meg, mellom dem og oss, er et faktum.

Vi er ikke onde, vi er bare ignorante. I klartenkte øyeblikk ser vi kanskje at psykiske lidelser ikke forsvinner selv om vi gir penger eller tid til veldedige formål, vi ser at ensomheten i samfunnet er et voksende problem, at millioner på bok ikke gjør oss bedre eller lykkeligere enn naboen som har akkurat nok til å klare seg, at fengsel og politi ikke løser problemer – bare holder ting i sjakk, til nød.  

Vi innbiller oss at vi har kontroll, og vi vil vise andre at vi har det. Det oppleves som livsviktig. Klarer vi å lykkes nogenlunde innenfor samfunnsstrukturen, får vi en følelse av kontroll og kan oppføre oss som om vi faktisk skulle ha det. Men faktum er at det er et ideal vi ikke kan oppfylle. Og det er skremmende. Så undertrykker vi intuisjon og følelser og strever enda mer for å bli vellykkede, flinke og tilpasningsdyktige samfunnsborgere.

Virkeligheten er imidlertid fylt av mangel på kunnskap, usikkerhet og frustrasjon. Men vi prøver å skjule det, himmelen vet til hvilken pris, og toleransegrensen overfor mennesker som utviser disse høyst menneskelige uttrykk, er bemerkelsesverdig lav.

Et ubevisst og deterministisk fundament?
Vi liker å tro at det er individene som styrer i et såkalt folkestyrt og demokratisk samfunn. Vi tror for eksempel at samfunnets strategier i forhold til de nevnte ”livsstilsykdommer”, er noe vi selv har valgt. Men når valgte vi egentlig disse? Hvor ofte tenker vi over at institusjoner som politi, skole, helsevesen og rettsvesen ble opprettet lenge før man i det hele tatt visste hva allmenn stemmerett var? Det er slettes ikke noe vi har valgt. Vi har bare godtatt det, fordi det ’alltid’ har vært slik. Vi har sågar tilegnet oss ideene som om de var våre egne. 

Vi vet i dag at for eksempel vårt helse- og sosialsystem ikke fungerer. Det har egentlig aldri fungert skikkelig. Men vi forteller oss selv at det vil bli bra til slutt. Vi jobber jo stadig med saken; gjennom nye helsereformer, nye medisiner, flere eldreboliger, sosiale programmer, nærmiljøtiltak og forbedret fengselspolitikk. Dessuten skulle vi jo her i Norge være best i verden. Men opplever vi mindre sosiale problemer? Nei. Når skal vi innse at våre strategier ikke fungerer?


Nye strategier

En nyere strategi er å få bukt med emosjonelle og sosiale problemer ved hjelp av skolemedisin, kjemiske preparater og kirurgi. Vi kan søke å få mer intelligente og robuste barn via inseminering (og kanskje snart via genmanipulering?) Vi kan bli mer omsvermet og mindre ensomme med større bryster eller penis. Og vi kan ta lykkepiller for å dempe negative følelser. Ønsker vi egentlig dette? Kanskje det ikke først og fremst er konkrete løsninger vi trenger. Kanskje trenger vi, hver og en av oss, ganske enkelt å tenke annerledes, og dermed bevege oss fra en snever kulturelt betinget forståelse til en utvidet kulturell forståelse.



Fra del til helhet

Hvis vi er modige, kan vi klare å bryte med konformitet og kontroll. Vi vil kunne oppdage de kulturelle kreftene som påvirker oss og erkjenne at alt henger sammen. Uten en slik erkjennelse kan vi heller ikke ta ansvar – ikke egentlig. Drivkraften blir heller å kjempe for egne interesser.

Syk livsstil utvikles i et sykt samfunn. Individer som representerer syk livsstil kan faktisk sees som mer sunne og våkne enn de som makter å tilpasse seg. Spiser vi dårlig mat, er det sunt å reagere med å kaste opp. Da fungerer immunsystemet. Ser vi slik på livsstilsykdommer, kan vi begynne å respektere de rammede og det de uttrykker. Vi kan ta deres reaksjoner på alvor, og søke å lære av det. Vi kan lære oss det faktum at vi alle er ansvarlige – at det som skjer andre også skjer deg selv. Det er oss selv vi må behandle, ikke alle andre. Vi er alle berørt av symptomer som hos stadig flere får dramatiske utslag. I morgen kan det være deg eller meg, eller våre barn.


Kirke og Stat

Visse ting har staten ikke kunnet beskytte oss fra, som for eksempel naturkatastrofer, dårlige avlinger og død. Der statens begrensninger blir tydelige, har vi søkt kirken for støtte og svar.

Men i dag har kirken problemer i store deler av verden, også i Norge. Man kjøper ikke lenger overnaturlige forklaringer, og mange av kirkens ritualer og normer oppleves som anakronistiske. Det er for mange som fremdeles mener at mann og kvinne bør leve sammen i ekteskap, at homofili er synd, og at kvinnen skal være underordnet mannen. Folk spør, og med god grunn: ”Er religion politikk? Hva med likeverd og kjærlighet?”

Men vi har ikke noe annet åpenbart sted å hente våre normer fra. Vi står i en uventet frihet, uten moral og verdikorreks. I mangel av noe bedre, bruker vi staten som veileder. Vi går til staten når vi er i konflikt (rettsvesen), når vi er syke (sykehus), når vi dør (gamlehjem), i økende grad når vi gifter oss (rådhuset), når vi oppdrar barn (skole), for å underholde oss selv (statsstøttet TV), når vi er arbeidsledige (sosialhjelp) og så videre. Med andre ord: vi makter ikke på egen hånd å håndtere konflikter og kriser, oppdra våre barn og møte døden. Å bli voksen i dag vil på mange måter si å gå over på statens premisser etter å ha forlatt mors og fars premisser. (Vi legger for øvrig også masse penger inn i milliardær-businessen kalt motivasjon- og lykkeindustrien. Se artikkel; Sin egen lykkes smed - i mangfoldets tidsalder.)


Gjennomskue
Ekte åndelighet, det verdens religioner sjelden eller aldri snakker om, handler om en opplevelse av kraften som omgir oss og binder oss sammen, og som setter mennesket fri. Det er dette, store profeter og filosofer har snakket om gjennom tidene. De har det til felles at de tenkte helhetlig, de la vekt på relasjoner fremfor motsetninger. De evnet å se at alt henger sammen! Og med en slik tenkning blir det mulig å gjennomskue de kulturelle kreftene som påvirker oss.

Uten en forståelse av de kulturelle kreftene som påvirker oss, vil våre intellektuelle og emosjonelle overbevisninger lett kunne endre seg i takt med hva for eksempel massemedia direkte eller indirekte forteller oss at vi skal tro. Vi får et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter.

Hvis vi derimot gjennomskuer de kulturelle kreftene som styrer oss, vil vi kunne få øye på en sann virkelighet bak det vi vanligvis ser. Den emosjonelle og intellektuelle forståelsen vil kunne bli stabil. Det handler om å heve seg over en dogmatisk, rigid og systematisk tanke og handling, og isteden kunne bli i stand til å leve i et gjensidig og fleksibelt samspill med sine omgivelser – intet mindre.   


Men skole og utdanningssystemet hemmer oss nok dessverre stygt i å utvikle vår evne til å fatte sammenhenger. Det er nøyaktig derfor vi forblir i de samme gamle debattene, år ut og år inn, tiår etter tiår, hundreår etter hundreår. Vi mennesker er ikke født dumme, men vi blir det sannelig etter endt utdanning.






FEMINISME


 

Feminismen har alltid vært mer enn en kamp mot menn. Feminismen har også vært en kamp mellom kvinner som har ulikt syn på hva kvinnens rolle i samfunnet er og bør være. Denne kampen mellom kvinner tiltar i dag, ikke bare mellom et utall ulike feministiske grupperinger, men også mellom generasjoner. Den siste antar en regelrett antagonistisk form, skal vi tro Susan Faludi på det hun skriver i Klassekampen lørdag 8. september.

Vi leser at kvinnebevegelsen er «dømt til å sloss på to fronter», at «det raser en bitter kamp mellom unge og gamle feminister» at «den bitre mistilliten er til å ta og føle på» at «unge kvinner er narsissister», at «de er forbanna på oss». Vi leser om «middelaldrende og gretne damer», «Mean spirits», «krig mellom mor og datter», «kamp til døden mellom dem», modermordet, bikkjeslagsmål, knuse mor, skraphaug, fittevogn og disposisjonelle minefelt.  

Vi har vært vitne til en minst hundre år lang – og nå tiltagende antagonistisk – debatt om samme tema. Nå er tiden inne for at vi spør oss selv om hvordan vi har havnet her vi er i dag. Situasjonen i dag burde rett og slett få hver og en av oss til å lure på hvor fruktbar og effektiv debatt i rasjonalitetens navn egentlig er.

Det burde nå etter hvert bli naturlig å stille spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig lever i? Hva slags samfunn har vi egentlig som generer debatter om hva det vil si å være kvinne med tiltagende krigsretorikk.


Kjønn i arketypisk forstand

Utgangspunktet for å forstå kjønn som arketypisk er å innse at det maskuline (animus) ikke bare tilhører mannen og at det feminine (anima) ikke bare tilhører kvinnen. Vi er alle i besittelse av begge egenskaper. Vi har alle maskuline og feminine kapasiteter. Dette får politikken med seg. Men det vi helt synes å glemme, er at en sunn kollektiv samfunnsutvikling avhengig av at begge typer kapasiteter blir like mye verdsatt og respektert på et kollektivt nivå. Derfor er det unaturlig at vi i dag har havnet i den sitasjonen at vi må forholde oss til et rent maskulint samfunn i kollektiv forstand. Alt som har med feminine kapasiteter å gjøre; følelser og tro, blir i stadig større grad skjøvet inn i den helt private sfæren.

 
Utviklingen av det maskuline samfunn

Min påstand er med andre ord at vi lever i et såkalt maskulint samfunn med maskuline verdier. Den maskuline natur mangler evne til fleksibilitet, den krever retten til å dominere, den krever materialistiske svar og løsninger og den krever makt. Det siste og mest suksessfulle maskuline opprøret kulminerte i hendene på Rene Descartes (1596-1650) og hans mange tilhengere. Hvis, sa de – og sier fremdeles, du ikke kan ta på, smake, lukte, høre eller se det, så er det rett og slett ikke der. Hekser og andre heretiske grupper som protesterte mot dette livssynet, ble effektivt utryddet eller utsatt for lobotomi. Den materialistiske galskapen nådde sitt høydepunkt i den altomfattende koloniseringen verden over. De feminine røttene i de ulike land ble rykket opp og fjernet og tilbake stod det rent maskuline samfunn – og individ. 

Før lobotomien av det feminine, hadde vi i vesten, en rekke grupper med mennesker; Heretikere, Kabbalister, og Alkymister, som fremmet budskapet om å forvandle jern til gull. (I Østen snakker de fremdeles om det tilsvarende forholdet mellom Yin og Yang) Denne metaforen mellom jern og gull viser til en balanse i den menneskelige natur. En balanse som oppstår når man ser ulike, men likeverdige, størrelser i relasjon til hverandre, fremfor å skille dem ad. Men med Descartes kulminerte skillene seg; skillet mellom vitenskap og religion, mellom det objektive og det subjektive, mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det maskuline og det feminine osv. osv. Og av alle disse skillene er trolig skillet mellom det feminine og det maskuline, i dyp forstand, det viktigste. Og da er det selvfølgelig ikke snakk om fysiologiske egenskaper, men om mentale egenskaper.

Den maskuline mentaliteten har vunnet frem, tatt makten og dominerer. Det handler bl.a. om troen på vitenskapen, teknologien, det objektive og det rasjonelle. Overbygningen har blitt konstant maskulin, og da blir det i prinsippet ikke så mye igjen å diskutere. Eller det vil si, man kan diskutere, og det gjør man da også – til de grader! – men diskusjonene vil ikke kunne medføre fundamentale endringer. Mest av alt fungerer de som underholdende tidtrøyte for passive sinn. I grunnleggende forstand opprettholder vi egentlig bare samfunnet slik det har vært lenge.

Etter 1970 har vi åpnet for at kvinner, homofile og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens den maskuline overbygningen troner over oss som aldri før. Sterke krefter som storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige og maskuline verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; at både kvinner, homofile og mennesker fra andre kulturer utvikler en sterk Animus, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan med andre ord, like gjerne være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.

 

Anima må inkluderes i overbygningen

Så med mindre vi klarer å oppløse det maskuline samfunnet, som i praksis vil bety oppløsning av troen på materialisme, vitenskap, det vi i dag forstår med rasjonalitet og fornuft og teknologisk utvikling, vil vi fortsette med å måtte forholde oss til disse evigvarende problemene og diskusjonene som angår hva det faktisk vil si å være menneske. I lys av en sterk og dominerende maskulin overbygning blir altså enkeltstående diskusjoner om menneske bare små stjerner som drukner i det store, sorte hullet. Skal vi få til noen endring må Anima inkluderes i samfunnets overbygning.

 

Hvordan inkludere Anima i overbygningen?

Slik jeg forstår det har den tradisjonelle og bestående feministiske kampen vært et villspor i det den har sviktet fundamentalt i å utvikle respekt for kvinnelige egenskaper, i å utvikle Anima som en motvekt til Animus. En viktig årsak til dette, er at debatten i hovedsak har blitt ført på maskuline premisser. Det grunnleggende spørsmålet har handlet om makt. Å behandle kjønn som et maktspørsmål, er fundamentalt uforenlig med det man burde ønske å oppnå, nemlig at alle individer skal bli motivert til å utvikle både sine mannlige og kvinnelige egenskaper og å erkjenne at begge deler er like mye verdt. Men etter flere hundre år oppholder vi oss fremdeles i tanken om at for eksempel den maskuline rasjonalitet er omtrent fire ganger så mye verdt som den feminine omsorg. At profittskapere stadig får mer lønn, respekt og status enn å praktisere omsorg, er et klart og entydig bevis på dette. Det er ingen tvil om hva som stadig blir ansett som mest verdifullt og viktigst.

Det ser med andre ord ikke lyst ut. Mange store tenkere har, og fortsetter med å vie sine liv for å formidle nødvendigheten av å se ting i relasjon til hverandre, at for eksempel profitt i seg selv er lite verdt. Men glatt overhører/har vi overhørt deres budskap. Isteden har vi latt utviklingen av det maskuline samfunnet gå sin gang. Ikke bare gjennomsyrer det nå Vesten, vi støtte opp om vestlig koloniseringen (kalt demokratisering) av andre verdensdeler også. Invasjoner som høyst sannsynlig vil ende med at hele verdenssamfunnet må underkaste seg vår forgjengelige teknologiske og materielle rikdom. Så jeg gjentar, det ser ikke lyst ut. For hvordan kjempe mot en global maskulin verdensorden som ikke bare er reell i ren praktisk forstand, men som også er internalisert i både kvinners og menns mentalitet?


Forstå meg rett;
Det egentlige kjønns-skillet
går ikke mellom mann og kvinne
men mellom kald og varm,
mellom blind og seende.

 

 

DET KOMMENDE ANARKI


På tross av forvitring av eksplitt uttrykte politiske overbygninger kan vi fremdeles – må vi fremdeles, for at partipolitikken ikke skal bli totalt relativistisk – forholde oss til den historiske partiinndelingen; Høyre er for arbeidsgiverne, Rød Valgallianse har noe med kommunisme å gjøre, Arbeiderpartiet er for de streikende arbeiderne (hrrm) og Kristelig Folkeparti er for dem som tror på Kristendommen. Fremskrittspartiet er noe for unge menn som drømmer om å starte egen business og Sosialistisk Parti er for småbarnsmødre og mennesker i serviceyrket, osv.

Generelt kan vi derfor si at de politiske partiene gjenspeiler hvilken bakgrunn man kommer fra. I Norge skal alle ha muligheten for å finne det partiet som kjemper for det som opptar en selv. Jeg vet ikke om noe land i verden som tilbyr velgerne så mange alternativer når det kommer til politikk. Vi har partier for de fattige, de ambisiøse, de rike, arbeiderne, arbeidsgivere, de Kristne, småbarnsforeldre, pensjonister, bønder osv.

Et demokrati er altså et system som gir alle mennesker muligheten og friheten til å stemme på det som passer deres eget liv. Vårt politiske system er et uttrykk for ulike menneskegruppers ulike interesser. Demokratisk politikk handler således om retten (og mange mener plikten) til å kjempe for sine egne interesser. Å stille spørsmålet om hvordan samfunnet eventuelt ville sett ut hvis alle stemte på ett parti, er helt uinteressant. Det er ikke meningen at man skal være enige innenfor vårt demokratiske system. Systemet er bygget opp på ideen om uenighet og debatt. Vårt samfunn drives frem på motsetninger der den som best klarer å fremme sine argumenter, vinner kampen. Ettpartistater forbindes kun med fryktelige diktatorer.

Dessertgenerasjonen

Alle som er født etter 1960 kan sies å være medlemmer av dessertgenerasjonen. Begrepet viser nemlig til alle vi som blir født og vokser opp i en stabil flerpartistat – demokratiet. Og det gjør altså alle vi som er født etter 1960. De aller fleste som er født i Norge etter 1960 har aldri opplevd reell sult og reell materiell nød. Dette skiller oss avgjørende fra de som ble født før og rett etter krigen. Og primært betyr det at vi vokser opp med helt andre behov enn de som kom før oss. Vi har aldri hatt behov for å kjempe for lik fordeling av ressursene. Vi tar rett og slett materialistisk trygghet for gitt.

Mange vil kanskje likevel ydmykt hevde at hvis man ikke opplever materiell nød, så har man svært lite å klage over. Det er mye sant i dette. Materialistisk stabilitet gir mye trygghet og frihet. Det gir oss også mulighetene til å utvikle andre sider ved oss selv. En mulighet som synes å gå hus forbi for de aller fleste nordmenn. Istedenfor å jobbe med å utvikle nye sider av oss selv, kjemper vi fremdeles for materialistiske goder. Hvorfor?

Mye vil ha mer, sier jo et kjent ordtak. Mye sant i det, men det handler også om noe mye mer. Vi trengte overordnede og kollektive tiltak for å få til en rettferdig fordeling av ressursene. Og vi trenger overordnede og kollektive tiltak for å komme videre. Men disse tiltakene mangler – ja, man kan sågar si at det som måtte finnes av tiltak grovt undergraves av dagens tverrpolitiske nyliberalistiske orientering. Selv om vi har alt vi trenger av materialistiske goder og et meget velutviklet fordelingssystem, handler de overordnede og kollektive tiltakene FREMDELES om materialisme. Når det er alt vårt politiske system handler om og det er det alle andre institusjoner backer opp under, hvordan i all verden skal vi komme oss videre?



Mot anarki?

Et velkjent tema i dag er opplevelsen av meningsløshet. Denne følelsen av meningsløshet bunner nettopp i at menneskene har helt andre behov enn det, det overordnede og kollektive systemet tilbyr oss. Unge mennesker i dag erfarer med andre ord ingen sammenheng mellom det kollektive og det individuelle. Det som foregår i den kollektive sfæren gir ingen mening. Den erkjennelsen unge mennesker således nærmest automatisk kommer frem til på grunn av en fremmedgjort kollektiv overbygning, er at man er sin egen lykkes smed og ønsker man mening i tilværelsen er det helt opp til en selv å skape den. Og den kan bare skapes i et lite lukket rom der alt det meningsløse kollektive ikke angår en selv. Dette er strake veien mot anarkistisk mentalitet. En anarkistisk mentalitet innenfor tilsynelatende fungerende kollektive institusjoner. 

Vi har politi, domstoler, militære, offentlige skoler og andre ulike offentlige institusjoner, og ingenting tyder på en oppheving av disse. Og her er vi fremme ved det store og uavklarte paradokset ved vårt demokrati – forholdet mellom det kollektive og det individuelle i vårt samfunn. Det individuelle preges av markedsliberalisme, det kollektive preges av idealisme. Hvor lenge skal vi innbille oss at disse to kreftene kan virke sammen? Hvor lenge vil politimannen, soldaten, læreren, forskeren, sykepleieren, politikeren og advokaten jobbe i offentlige, lavtlønnede stillinger, når markedsliberalismen etter hvert åpner for full privatisering? Hva vil da politiets, soldatens, lærerens, sykepleierens, politikernes og advokatens lojalitet vende seg mot? Mot idealismen og fellesskapets beste eller mot pengene? Hva skjer den dagen politimannen vender seg mot systemet? Eller advokaten, eller forskeren? Vi vil få en anarkistisk mentalitet som gjemmer seg bak tilsynelatende fungerende kollektive etiske regler. Og da er vi så nær undergangen av vårt demokrati som vi kan komme – med andre ord en total kollaps av et overordnet menneskelig fellesskap.

Historien forteller oss at enhver rik og stor stat til slutt går til grunne. Av den grunn går mange i dag rundt og venter på den dagen demokratiet spiser seg selv opp bakfra. Og mange av de som venter på dette går også med oppfatningen om at det er naturens gang. Men må det være slik? Går det ikke an å tenke seg en utvikling isteden? Hvis vi overlater utviklingen til seg selv går vi trolig til grunne slik alle store stater før oss har gjort. Det vi trenger er med andre ord et bevisst forhold til hvor vi vil og hvordan vi skal komme dit – vi trenger bevisste visjoner.


Min visjon

Vi må altså bestrebe oss på å oppnå praktisk politikk i lys av overordnede yver. Jeg har imidlertid en følelse av at å formidle noe som helst slags helhetssyn i vårt samfunn, er litt tabu – derav forvitringen av de politiske overbygningene. Dette er forståelig fordi vår erfaring så langt med sammenblanding av livssyn og politikk for det meste har medført fanatisme og elendighet. Men det vi glemmer, slik jeg ser det, er at livssyn som fører til fanatisme ikke er noe personlig livssyn i det hele tatt, men livssyn adoptert fra andre, det være seg politiske ideologier, religiøse dogmer eller filosofisk teori. Det er rasjonelle livssyn, nøye utformet og strukturert – og det er klart at slike ”livssyn” vil føre til fanatisme og elendighet hvis de får makt. Men det finnes, tror jeg i alle fall, livssyn som ikke er determinerende, men som innehar en naturlig fleksibilitet. Et slikt livssyn springer ut fra en harmoni i menneskets sjel – en harmoni mellom hode og hjerte. En slik harmoni gir grunnlag for selvstendig tenkning, og en slik harmoni mangler definitivt i vårt samfunn.. Noe som blant annet skyldes det skillet som ble opprettet mellom fornuft og følelser, vitenskap og tro, objekt og subjekt, godt og ondt, mann og kvinne, kultur og biologi osv., en trend som fikk særlig fart med opplysningstiden for drøye tre hundre år siden, og som i dag er totalt fullbyrdet i vårt vestlige samfunn med SKOLEN som fremste premissleverandør. En oppheving av disse skillene, en orientering mot det relasjonelle og det mer helhetlige, i alle sammenhenger, vil være et viktig skritt videre for en sunn utvikling. Dette kan skape en ny mentalitet, som i sin tur kan gi oss noen overbygninger vi alle kan enes om og som faktisk lar seg forene med det praktiske, levende liv. En slik utvikling vil også trolig kunne gi oss et politisk system der en ettpartistat ikke er diktatorisk, men som vil kunne bestå av dyktige, samvittighetsfulle og modne mennesker som i ydmykhet forvalter våre felles ressurser.

Camilla Fadum