søndag 18. november 2012

Frihetens Forvandling


Frihetens forvandling

TÅLEGRENSEN. Hvor mye frihet tåler mennesket? Hvor mye marked tåler demokratiet? Disse to spørsmålene, ved første øyekast så ulike, henger sammen - i form av et tredje: Hvor mye av vår tids praktiserte frihet og favoriserte marked tåler kloden?

arne johan vetlesen
professor i filosofi, universitetet ioslo

Publisert i Aftenposten: 30.jul. 2007
  

KRAV OM SELVREALISERING. Frihet slik den forstås i et rikt, vestlig samfunn som det norske, gjennomgår en dyptgripende forandring: Mens tidligere generasjoner kjempet for muligheten til å realisere seg, står dagens generasjoner (især de unge) overfor et ubønnhørlig krav om å realisere seg selv. "Frihet" har kommet til å bety enkeltindividets frihet, nemlig til å velge; slik at jo flere alternativer, desto større frihet. Enhver må stå for sine egne valg; handlinger er valg og røper velgerens karakter.

 
Ansvarliggjøring.

Ansvarliggjøring innprentes på stadig nye områder. I skolen og i barnehagen er det tale om "det kompetente barn", om "ansvar for egen læring". I sosialsektoren handler det om kontraktinngåelser mellom saksbehandler og klient med krav om at klienten utvikler ansvarlighet og autonomi. I psykisk helsevern er honnørordene "brukermedvirkning" og "individuell plan". I kriminalomsorgen vektlegges evnen til utvist "egenansvar" for å gjøre valg i fremtiden som er mer "optimale". I arbeidslivet generelt, der offentlig sektor står under instruks om å imitere privat hva gjelder lønnsomhet og produktivitet, uansett hva virksomhetens egenart og oppdrag måtte være, innføres "verdibasert ledelse"; den ansatte skal identifisere seg med bedriftens verdier og visjon.
 

Individet under press.

Felles for eksemplene er at individet settes under et vedvarende press om selvforbedring: Et press om å overvåke egen adferd og å husholdere med egne ressurser slik at det som presteres kan matche omverdenens forestillinger om hva som er "godt nok". Omverdenens krav til individet internaliseres som dets krav til seg selv, i form av en selvevaluering og kvalitetskontroll som aldri hviler, især ikke på laurbær.Tidens melodi, uansett yrke og fartstid, er "livslang læring": Det lærte må avlæres. Nytt er alltid å foretrekke over gammelt, unge over eldre, det raske over det langsomme, det enkle over det komplekse, det synlige over det subtile. Hvilket kan kalles vår kulturs infantilisering av sine medlemmer.

 
Du er en vare.

Kravet om omstilling og formbarhet nøyer seg ikke med at den enkelte skal tilpasse seg nye arbeidsoppgaver og -former. Nei, det er selve personligheten som er objektet: Du skal gi av deg selv, vise hvem du er, sosialt og emosjonelt. "Kort sagt, "humankapitalen" må forvaltes; nå er alle å regne som livslange "entreprenører". Som arbeidssøkende skal du starte din CV med en psykologisk selvpresentasjon, som gir svar på spørsmålet om hvorfor noen skulle ønske å ansette akkurat den personen som du er; formell kompetanse og tidligere yrkeserfaring kommer i annen rekke. Du er en vare som skal selges på et marked; markedsføringen er den enkeltes ansvar - skjønt det finnes et marked for hjelp til selvhjelp og en vekstnisje med oppdraget "coaching". Hvordan skal fenomenet betegnes? Jeg foreslår: Frihet har antatt karakter av individets rovdrift på seg selv, på egen personlighet i vid psykologisk forstand. Utviklingen er sterkt teknologidrevet; jevnfør dingsene folk har koblet til øret, eller mobilen, eller e-posten. Stikkord: "tilgjengelighet". Å være avvisende her er å be om å bli avvist. Dessuten, din selvrealisering og bedriftens lønnsomhet er to sider av samme sak; konflikten mellom arbeid - mennesker - og kapital er opphevet.
 

"Flertallets tilfredshet".

Den nylig avdøde økonomen John Kenneth Galbraith utga i 1992 en bok med tittelen "The Culture of Contentment". Boken anbefales til samtlige deltagere i siste ukers liberalismedebatt. Galbraiths empiri og referanser er naturlig nok overveiende amerikanske, men vil vekke gjenkjennelse også her i kongeriket. Galbraith er bekymret for konsekvensene av en kulturell og økonomisk tilstand han betegner som "flertallets tilfredshet". Tilstanden har tre kjennetegn. For det første, flertallet er hellig overbevist om at de som inngår i det og nyter godene som tilfaller det, dermed får nøyaktig som fortjent; samt at de som måtte falle utenfor, også får som fortjent. Ens oppnådde posisjon anses som direkte følge av ens innsats; av ens evne til forvaltning av egenansvaret, for å si det i nytalen. De som måte uttrykke misnøye med (økende) sosioøkonomiske ulikheter, vekker kun irritasjon; de næres kun av misunnelse, deres dårlige posisjon er kun selvforskyldt. For det andre, det tilfredse flertallet bekjenner seg til en bestemt tidsforståelse: kortsiktighet foretrekkes fremfor langsiktighet; det som har snarlig positiv effekt fremfor det som forhåpentlig vil ha langsiktig, men som kan inntreffe for sent til at de som bærer byrdene for kostnadene nå, vil nyte godene av det. For det tredje, staten anses som en byrde. Følgelig må ressursene ("utgiftene") den legger beslag på, reduseres til et minimum, artikulert i slagordet "let's get government off the backs of the people".
 

Marked er demokrati.

Den nyliberale ideologien og reformene satt ut i livet under banneret "New Public Management" lar ideen bli virkelighet: "Offentlig" stigmatiseres og betyr ineffektivt, tvangsmessig, statisk; "privat" lovprises og betyr alt det motsatte, all den dynamikk og vekst som kan frisettes bare markedet overtar der staten og det offentlige tidligere regjerte. Offentlig ut og marked inn speiles forøvrig i: strukturer ut, velgende individer inn. Demokrati er marked; marked er demokrati. Alt annet er ufrihet og tvang. Hva så med mindretallet? Å ikke lykkes vil si å ikke strekke til i konkurransen. Ingen andre kan forventes, enn si avkreves å ta ansvaret når så skjer. Selvforvaltningen av ansvaret for egne valg, for egen frihet, har så åpenbart feilet. Vi får et samfunn der intet lenger er hellig i den forstand at det ikke kan settes ut på anbud.
 

Måles mot idealene.

Vi har fått et samfunn som vil kalles demokratisk og liberalt. Mot sine erklærte idealer skal det måles. Den type individualisert valgfrihet som markedet, i form av pågående deregulering og privatisering av det statlig/offentlige, fører med seg på stadig flere av livets områder, er ikke den fremmarsj for frihet som ideologien utgir den som. Det er nemlig en type frihet, sågar en negativ sådan (den eneste typen de mest ihuga "liberale" vil vite av) som kommer under stadig sterkere press, grensende mot utslettelse: friheten fra dobbeltrollen som konsument og som vare, altså fra en rolle vi påføres snarer enn er frie til å velge - eller velge bort, si nei til - på område etter område innen vår livsverden. Jeg skal fremheve to implikasjoner. Det ligger et enormt kulturtap i den utarming av språkbruk, forestillings- og væremåter som følger av at kvantitative og pekuniære kriterier for hva som er godt og dårlig blir dominerende. Vi ser ikke hele mennesket; vi ser hos andre, og står under tvang om å rendyrke hos oss selv, det som er "vellykket" ifølge nevnte målestokk; det ikke-vellykkede står språk- og verdiløst tilbake. Kulturens enøyde dyrking av frihet i forvandlet forstand arter seg som et opprør mot grenser, indre som ytre, intrapsykiske som kollektive; opprør mot ufravikelige grunnvilkår som avhengighet, sårbarhet, dødelighet, våre relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet. Det som definerer vår menneskelighet.
 

Tvinges til å velge.

Dertil kommer at "rotte- og mot-bunnen"-racet med navnet individets valgfrihet og markedets frislipp som ypperste verdier er mer enn bare falskt, ved at det tilslører hvordan økt valgfrihet tipper over i økt valgtvang: vi må velge på ny og på ny; vi må omstille oss; direktøren må outsource, for konkurransen - systemet - gir intet annet valg. Det alvorligste er at vår tids individualiserte forståelse av ansvar innebærer et politisk makttap av uanede dimensjoner: det skjuler en gedigen kollektiv ansvarsfraskrivelse - uansvarliggjøring og medfølgende handlingslammelse - overfor fellesskapets basale utfordringer: overforbruk og klimakrise; årsak og virkning.

BEHOV FOR REFLEKSJON!!


Albert Einstein sa at alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning. Einsteins påstand gjelder fremdeles – de siste årene kommet klart til syne når våre mest respekterte og anerkjente forskere, uttaler seg om vitenskapsteori i media. Både i form og innhold representerer vitenskapens elite det vi forbinder med klassisk Positivisme. Positivismen er en tenkningsform som har preget vårt samfunn i mange hundre år, og den eksisterer tydeligvis enda.

Etter en intens positivismestrid på 70-tallet, som i bunn og grunn kun resulterte i at også en mening kan gjøres til gjenstand for forskning, stoppet det hele opp. Det viktige og avgjørende, mening om forskernes mening, (det doble hermeneutiske prinsipp) er det vitenskapelige miljøet fremdeles ikke villige til å gripe fatt i med en ildtang en gang. Tvert om, vitenskapens autoritære stemmer går klart i retning mot å reetablere det positivistiske vitenskapsideal.
Selv om det i mangfoldets tid er forståelig å reagere med å stramme inn på tenkningens rammer, er det likevel nettopp i slike situasjoner at det tvert om kreves åpenhet og ydmykhet. Kaos oppstår fordi noe ikke stemmer. Da er det viktig å tenke nytt, bevege seg fremover – ikke bakover.   

Parallelt med den vitenskapsteoretiske innstrammingen som betyr negasjon av teoretisering, ser vi også øket fokus på biologiske årsaksforklaringer. Disse to forholdene kan sees i klar relasjon til hverandre. Når man hemmer for kreativ teoriutvikling bruker vi de teoriene vi allerede har. Innen humaniora stamper man nå for å forklare hvorfor samfunnet er som det er, og på grunn av manglende evne og vilje til nytenkning og kreativitet blir det igjen stuerent å finne biologiske årsaksforklaringer på strukturelle spørsmål istedenfor å våge seg utpå en problematisering av for eksempel de bestående og tradisjonelle liberal-demokratiske rammene.
Et mer overordnet problem ved å gjeninnføre de tradisjonelle positivistiske idealene er altså at den sentrale metoden: Den Hypotetisk Deduktive Metoden, mangler kreativ kraft. Metoden kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer, men den kan ikke lage nye ideer i seg selv. Av den grunn oppstår ett særlig alvorlig problem; Forskning og utdanning begynner lett å leve i sin egen verden. Forskerne velger og tilfredsstiller egne prioriteringer uten mye tanke for den reelle verden utenfor, utover innimellom å henge seg på populistiske debatter. (les programmet «hjernevask» som i mine øyne mer enn noe var propaganda for gjeninnføring av biologiske årsaksforklaringer på strukturnivå)

Vitenskapens synes med andre ord å utvikle særdeles betenkelige blindspots overfor realiteter i samfunnet, for eksempel angående neokonservatismens/nyliberalismens inntog. Neoliberalismen handler om overordnede samfunnstrender som sågar vitenskapen selv kan sies å ha blitt et offer for når den nå legges under sterk effektivisering, sterk ledelse/administrasjon og tellekantsystemer. Det var i mine øyne en svært så interessant sammenfallenhet da Jon Hellesnes i løpet av en måned i fjor høst først publiserte et forsvar av tradisjonell vitenskap for så rett etterpå publiserer en artikkel (i Klassekampen) der han syntes helt blind for at den definisjonen han gir neokonservatismen også passer utmerket godt på Norge og Europa. Han oppfatter neokonservatismen som en svært begrenset utbredt Bush ideologi, og svikter således, på en radikal måte, å se Norge og Europa, sågar sin egen forskersituasjon, i et større perspektiv.
Denne kortsyntheten kan sees i direkte sammenheng med det positivistiske vitenskapsideal som åpenbart har overlevd i beste velgående fordi den (doble) hermeneutiske refleksjon aldri har fått tid og rom til å utvikle seg. De hermeneutiske idealene ble rett nok introdusert, men det i en tid da materialistisk velstand flommet over oss, antall forskere og studenter flerdoblet seg ved universitetene og, sist men ikke minst, kulturelt mangfold i vid forstand begynte å prege samfunnet for alvor. Slik jeg ser det; forskere er bare mennesker de også og lar seg, like lett som andre, påvirke (og overvelde) av samfunnet rundt, men det er likevel bekymringsverdig når de som faktisk får betalt for å bruke dagene sine på tenkning ikke evner å strekke seg lenger, ikke evner å utvikle større bevissthet i forhold til samfunnet og verden. Det hjelper selvfølgelig ikke på at en administrasjon, i økende grad, legger press på å fremme effektivisering, men forskerne har også selv et ansvar for å utvise integritet i sin gjerning. Mye tyder på at forskere stadig ser seg tilfreds så lenge man anvender den hypotetisk deduktive metoden som verktøy i forskningen. I mitt hode dannes et bilde av en forskerfabrikk som masseproduserer i henhold til allerede gitte problemstillinger.

“Alle kan bruke et verktøy, også ettåringer kan veive rundt med en hammer. Om spikeren blir slått inn, er imidlertid en helt annen sak.”  
Camilla Fadum