tirsdag 3. desember 2013

new public management


Det ble tydelig for de fleste, ca. rundt århundreskiftet, at skolen som institusjon var i oppløsning – som alle andre områder i samfunnet. Noe måtte gjøres og svaret ble altså new public management. New public management er et ord på en type bedriftsøkonomisk modell. Det er en modell utarbeidet av næringslivet for å øke effektivitet og profitt. Når det gjelder skolen så handler den store reformen overhode ikke om innholdet i skolen – varen er veldig bra den – men om hvordan stramme inn rammene slik at varen fortsatt kan bevare livets rett.   

Et viktig tankekors blir, for det første; hva gjør det med oss mennesker og ferdes i institusjoner formet etter slike kriterier? Mange tenker nok ikke så nøye over at institusjonens ånd og kultur også er med på å forme oss mennesker. Når vi dag ut og dag inn puster inn krav om effektivitet, like vurderingskriterier, standardtestinger og klare definisjoner om mål og mening – hva gjør det med oss mennesker? Vi er ikke så frie og autonome som liker å tro, en rekke forhold former oss, og institusjonene har en særlig viktig rolle her.
Men enda viktigere er det altså å være seg bevisst på at new public management ikke berører innholdet i skolen overhode. Npm søker bare å stramme inn på rammene for å gi ny glans og holdbarhet til gammel vare. Det er hele new public managements funksjon – å legge tydeligere og klare rammer rundt tradisjonell kunnskap, tenkning og læring. Å konformere lærere og kunnskap. Hovedmålet er å score best mulig på internasjonale kunnskapstester. Holdningen er altså at det vi lenge har lært på skolen er veldig bra det, og har ingenting å gjøre med de problemene vi i dag baler med i samfunnet som sådan eller i skolen. Hvorfor problemer oppstår, skyldes omtrent alt annet enn akkurat den tenkningen og de problemløsningsstrategiene skolen lenge har lært oss.

Men den tenkningen vi blir drillet i på skolen er ikke så nøytral og objektiv som folk tror. Med new public management er denne bestemte type tenkning i ferd med å bli vår mentalitet, og kunnskap i ferde med å bli en standardisert vare som kan selges til høystbydende oppdragsgiver.

Kort sagt; Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen allerede første skoledag (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.
Den logisk-rasjonelle tenkningen vi alle blir drillet i på skolen, har forplantet seg til vår offentlige forvaltning. De rigide systemene blir stadig mer rigide og byråkratiske. Således blir vi utsatt for rigid-logisk tenkning hvor vi enn snur oss og man kan dermed begynne å se at sekulære og såkalt materialistiske tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Det er i denne sammenheng vi står maktesløse overfor byråkrati. Det er i denne sammenheng vi står maktesløse i forhold til at forbrukersamfunnet opprettholdes og stadig utvikles. Det er i denne sammenheng vi sågar bør forstå de høye skilsmissestatistikkene med dramatiske konsekvenser for mange barn – logisk/rasjonell tenkning hemmer for å utvikle gode relasjoner. Det er i denne sammenheng at vi kun evner å løse problemer med kortsiktig perspektiv innenfor snevre rammer og samtidig tro at vi faktisk gjør noe. Denne kortsiktige tenkningen gir i sin tur et meningstyranni når ideer diskuteres. Man kan klare å bli enige om et tema å diskutere, men alle sitter inne med sine egne mer eller (helst) mindre gjennomreflekterte perspektiver dette temaet bør forståes innenfor. Vi ender opp med å bruke følelsene når meninger skal uttrykkes. Følelser er viktig, men til initierende for engasjement - ikke som grunnlag for mening. Den nevnte individualiseringen gir kanskje den mest alvorlige konsekvensen; den gir en fundamental fremmedgjøring hos veldig mange. Det er i dette vi finner årsaken til at stadig flere opplever meningsløshet med påfølgende fremvekst av såkalte «livsstilsykdommer» som depresjon, alkoholisme, fedme m.m. Dette fordi vi i det private fremdeles har en sjel, men denne har ikke lenger betydning i det store og det hele.

Andre mennesker angår oss, paradoksalt nok i vårt 200 år gamle demokrati, i stadig mindre grad. I økende grad blir vi våre egne lykkes smeder. Ikke bare har utdanningen med sitt karaktersystem fostret frem hierarkier og således hemmet for reelt demokrati, men nå viser det seg også at vi alle begynner å bli passive, sløve og blinde for selve samfunnsutviklingen vi er inne i – de fleste har mer enn nok med seg selv og forestående oppussing hjemme eller på hytta. Bevissthetsnivået er faretruende lavt.

Burde det ikke være motsatt i ett av verdens mest utdannede samfunn? Utdannet til hva, burde vi begynne å lure på. Til mer vekst og forbruk i global målestokk? Eller er menneskenes sjel viktigere? Hvis så burde vi snarest begynne å innse at den tenkningen vi gir opplæring i, i skolen, rett og slett ikke duger.  Og således, at det absolutt siste vi trenger er institusjoner som oser snever tenkning i tillegg til å gi opplæring i det?
Personlig stemmer jeg blankt fordi vi ikke har noen politiske partier i Norge som innser hvor viktig skolen er, og at det som skjer der, hvilket innhold skolen har, har avgjørende betydning for hvordan demokratiet fungerer og utvikler seg. Hvis alle stemte blankt ved neste valg kunne det kanskje hjelpe.


Deschooling Ourselves; Seminar med Charles Eisenstein

https://www.youtube.com/watch?v=Avd1EgAHnD8

fredag 29. november 2013

INTELLECTUAL EMANCIPATION


There is no hierarchy of intellectual capacity. Emancipation is becoming conscious of this equality of nature. This is what opens the way to all adventure in the land of knowledge. It is a matter of daring to be adventurous, and not whether one learns more or less well or more or less quickly.

Fra boken; “The ignorant Schoolmaster. Five Lessons in Intellectual Emancipation”

Av Jacques Ranciere

tirsdag 26. november 2013

SKOLENS PRIMÆRE MÅLSETTING


Skolens fremste mål bør ikke være hvordan balansere elevers ulike forutsetninger hjemmefra. Skolen fremste mål burde være å gi alle elever opplæring etter elevens egne forutsetninger, punktum.  

Ingen politiske partier i Norge, verken på høyre- eller venstresiden, har forstått dette. I bunn og grunn har de alle samme ide om hva læring, tenkning og kunnskap er. Klarer man å svare riktig på flest mulig spørsmål og etter hvert drøfte en sak fra flere ulike sider, så fortjener man en sekser. Dette er en langvarig og grundig opplæring i den hypotetisk deduktive metoden.

Når man har et slikt snevert syn på hva god læring, tenkning og kunnskap er, er det lett å bruke vurderingskriterier som karakterer. En klar definisjon av hva som er bra tenkning og hva som er bra kunnskap, gjør det lett å sette en karakter. Det er også skolens karaktersystem som gir toppelevene sjefsjobbene og best lønn i samfunnet senere. Karakterene som premierer den type tenkning som senere skal prege alle toppsjefer i samfunnet er også den type tenkning som resulterer i et sneversynt, selvforsynende, konkurransepreget og rigid samfunn for oss alle.

 

Det store problemet med skolen i dag er, for høyresiden, at den offentlige skolen ikke gir god nok oppfølging av elever – forståelig nok. Det store problemet for venstresiden er at høyresiden dermed vil etablere privatskoler. 

Det er klart at privatskoler vil gi bedre opplæring i henhold til de bestemte læringskriteriene. Privatskoler vil kunne motivere lærere med bedre lønn, ha mindre klassestørrelser og mer homogene elevgrupper, bl.a. Det er også klart at elever som går på slike skoler vil få bedre karakterer og således bedre jobber og bedre lønn senere. Og slik vil klasseskillene mellom oss mennesker igjen øke. Skillet mellom fattig og rik vil øke.

Men høyre kommer i alle fall med forslag slik at i alle fall noen barn kan få bedre opplæring og oppfølging – i henhold til kapitalistiske interesser riktignok, men som sagt, i alle fall et forslag. Hva gjør venstresiden i så henseende? De hamrer løs på andre sine løsninger. (helt i tråd med hva de lærte på skolen – det beste logiske argumentet er liksom det som skal bringe oss fremover.) Det venstresiden isteden burde gjøre, er å vurdere hvordan gjøre den offentlige skolen bedre slik at høyre ikke ser seg nødt til å arrangere masseflukt. Det er det minste!

Men det er selvfølgelig ikke på langt nær nok. Det venstresiden – og også høyresiden – snarest bør innse – hvis de faktisk er interessert i rettferdighet og i å gi alle verd i henhold til sine egenskaper og kvaliteter, er å gi lærerne tillit og tid til å se den enkelte. Skolen må også gi et mangfold av tilbud, ikke stappe 25-30 elever inn i et trangt lite rom og belønne de som trives der med ros med påfølgende selvtillit og høy lønning i voksen alder, og de som hater det lav selvtillit med minste-inntekt etter hvert. Vi snakker om kanskje de ti - tolv viktigste årene i et menneskes liv hva angår kognitiv og sosial utvikling. Det handler om intet mindre enn vårt demokrati. Det handler om hvilke forutsetninger vi gir våre barn og unge for senere å delta i beslutninger som angår liv som skal leves i samfunnet. 
 

Ønsker man et ekte demokrati må man først erkjenne at utdanningssystemet, som ingen av partiene diskuterer som sådan, er et system som fostrer frem hierarkier og motsetninger, det motsatte av likeverd og tillitsfulle relasjoner. Begge sidene i politikken aksepterer altså hierarkier – og gjør således ekte demokrati – det reelle likeverd – umulig. Man må komme forbi den misforståelsen at bare mennesker fra alle lag av befolkningen kan ha mulighet til å lykkes, så er det godt nok. Det eneste som er godt nok er at alle mennesker opplever at det de har å bidra med er like viktig som alt annet. Ekte demokrati vil forbli en utopi inntil dette blir forstått. 

fredag 15. november 2013


Beste bok jeg har lest på år og dag! Anbefales på det varmeste.

For mer informasjon, se: http://www.centerforvildanalyse.dk/udgivelser/saerklasse/

onsdag 6. november 2013

FORBRUKERSAMFUNNET


Ofte hører vi begrepet “forbrukersamfunn». Men hva betyr det? Egentlig?
Jeg har aldri studert økonomi, men jeg tenker som så at det vanskelige med økonomi er det samme som gjør alt annet komplisert å forstå – nemlig samfunnet. Dermed – å forstå kapitalismen i seg selv er ikke så komplisert. Litt mer komplisert enn det jeg skal si her, men kanskje nok til å belyse essensen; Kapitalismen er kjøp og salg av varer med penger. For å opprettholde produksjon av varer har man et rentesystem som holder hjulene i gang. Rentesystemet er slik at 10 prosent tjener mer på renter enn de betaler renter. 10 prosent går even, og 80 prosent av oss betaler mer renter enn vi tjener på renter. Slik opprettholdes produksjon. Alle som er involvert i produksjon, og da særlig rentevinnerne, er også opptatt av forbruk – mye forbruk. Og de er det mange av. Reklame industrien, som tok fart på 50- og 60-tallet, er en stor drivkraft her.

Og i dette lyset er det mange i dag som mener at forbrukersamfunnet har tatt helt av. Gradvis har vi blitt mennesker i et samfunn der alt handler om forbruk. En del har satt søkelyset på at i dag har det sågar blitt slik at vi ikke lenger bare kjøper og selger ting, men også at såkalte ikke-materialistiske ting, som mennesker (humankapital) og kunnskap (kulturell kapital) også er i ferd med å bli vare. Vi må for eksempel i stadig større grad kunne selge oss selv i et bestemt lys, personads, jobbsammenheng osv. og kunnskap er i ferd med å bli en vare. 90 % av all forskning er i dag oppdragsforskning hvilket betyr at forskere blir selgere av et produkt til bedrifter og institusjoner som er villige til å betale. Kort sagt har vi fått en forbrukermentalitet. En forbrukermentalitet innebærer også at våre verdivalg blir forbundet med kjøp og salg; "Som forbruker har jeg selvfølge­lig fritt valg. Jeg kan velge den billige bananen eller jeg kan velge den dyre bananen som i tillegg gir meg en følelse av moral og ansvarlighet. Således kan man si at jeg som forbruker har fått kortene i hånden. Det er nå opp til meg hvilken retning verden skal gå i: Mot mere profitt eller mot mere solidaritet."

En god del setter altså søkelyset på at den friheten vi tror vi har i vår vestlige verden, egentlig ikke er annet enn frihet til å velge hvilke vare vi vil kjøpe. Den friheten i seg selv er grei nok, men blir altså et problem når vi har fått en forbrukermentalitet fordi en forbrukermentalitet tilsier at alt vi gjør og tenker er rettet mot kjøp og salg, profitt og hva som lønner seg for egen del. Lykken for mange er å kjøpe seg en ny bil, et nytt klesplagg osv. Det forvitrer de mer grunnleggende gledene og verdiene ved det å være menneske – de samme grunnleggende gledene og verdiene som er nødvendige for å skape fellesskap, nærhet og varme.

De som er opptatt av og bekymret for denne utviklingen kaller denne forbrukermentaliteten for Nyliberalisme. Det finnes imidlertid sterke kapitalistiske og politiske krefter som jobber aktivt for å fremme nyliberalismen, men mange henger nok også bare med på lasset eller lar seg kjøpe for å henge med på lasset.

Mange forstår det slik at USA er den fremste pådriveren for en kapitalistisk verdensorden og kaller det demokrati. De blir påpekt at de to politiske partiene som i realiteten ikke betyr noe valg, er  begge underlagt kapitalismen (og jeg vil føye til utdanningssystemet – som etter min forstand er forbrukersamfunnets mest effektive støttespiller). Slik også i Norge, det ble tydelig under finanskrisen i 2008 da vi hørte Sosialistiske Venstres leder Kristin Halvorsen si; «Gå ut og shop!»

Det hele blir veldig tydelig når vi leser venstresidens forslag til løsninger for å demme opp for nyliberalismen. Mange av dem som uttaler seg ser klart problemene med en forbrukermentalitet og gir glimrende beskrivelser av problemet, men når det kommer til løsninger er det ingen som er i nærheten av å nevne det kapitalistiske systemet og i enda mindre grad – utdanningssystemet. (årsakene de nevner er onde krefter på høyresiden og innføring av postmodernismen i forskningen

Grunnen til at venstresiden heller ikke evner å fremme fundamental systemkritikk ligger i at også de tror på det såkalte «Moderne Prosjekt» som er vår ideologi - det som i bunn og grunn handler om troen på en rasjonell debatt (den ensidige type tenkning vi lærer på skolen) om hvordan produksjonsmidlene skal fordeles – altså hindre at rentevinnerne bare blir rikere og rikere. (den tradisjonelle høyre og venstre debatten). En stund gav dette en del verdig utvikling, men i dag er tiden inne for å tenke nytt. Men nytenkning er det dårlig med. Ingen ser noen vei utenom å bevare det kapitalistiske systemet og utdanningssystemet. Og når de ikke ser noen annen vei, så vil vi heller ikke, dessverre, klare å utvikle oss videre som mennesker og samfunn.

Troen på det moderne prosjekt (ideologien i vårt samfunn) stikker dypt – det var den nye samfunnsorden som kom med opplysningstiden og manifesterte seg med revolusjonene på 1700 tallet. Hva det nye bestod av kan og bør man lure på. Mange mener at det eneste nye var en overgang fra agrarsamfunn til industrisamfunn. Industrisamfunnet gir selvfølgelig mer materialistiske goder til alle, hvor skulle ellers alle varene industrien produserer havne? Det som med andre ord består, er hierarkiene i samfunnet – og således at dette med demokrati, sånt som handler om frihet, likhet og brorskap forblir en illusjon. Stadig flere påpeker at utdanningssystemet er den institusjonen som fostrer frem hierarkiene i dag – de såkalte kulturelle- og kapitalistiske elitene, (kan sammenlignes med hvordan føydalsamfunnet fostret frem adel) og det er dessverre slik, tror jeg, at de tror at deres eliteposisjon er vel fortjent. Deres kunnskaper og ikke minst selvtillit, etter mye ros i utdanningssystemet, gir dem maktposisjonene i samfunnet. De tror (selv om de selvfølgelig aldri vil innrømme det) at de er smartere og bedre enn alle andre og samfunnet trenger smarte mennesker. Således har vi ingen mennesker i maktposisjoner som kan tale i mot systemet – formidle reell systemkritikk.

Jeg er med andre ord overbevist om at forbrukermentaliteten vil spre seg, at vi vil se stadig øket skille mellom fattig og rik og all den triste elendighet det bringer med seg (for alle). Men det er ikke det verste! Det verste med forbrukermentaliteten er at den har ingen sjel, den er rent materialistisk. Det er denne tenkningen uten sjel som gir oss opplevelse av fremmedgjøring (det ligger bl.a. mye fremmedgjøring i elitens falske tro på egen fortreffelighet som de fikk på skolen) og all den psykiske lidelsen vi ser i vesten i dag og som lykkepiller skal helbrede. Jeg håper at folk flest – både på høyre og venstresiden – snarest erkjenner at farene med nyliberalismen – at vi mennesker blir underlagt en forbrukermentalitet – ikke kan løses med tradisjonell debatt og tradisjonelle politiske strategier. Tiden er inne for å bygge et reelt og ekte demokrati og den eneste måten å gjøre det på er å gi våre barn opplæring i henhold til deres grunnleggende menneskelige kvaliteter og evner. Noe som da overhode ikke skjer i dagens skolefabrikk!     





mandag 21. oktober 2013

Vitenskap, religion og ideologi


Vitenskapstilhengerne har fått, og får fremdeles, mye oppmerksomhet. Deres anliggende er å hylle vitenskapen som den eneste kritiske instans i samfunnet. Ofte blir vitenskap plassert som motsetning til religion og ideologier. Vi får høre at mens religion og ideologi kun tilbyr evig visshet – om hva som er sant, hva som er det rette, hva som vil hende – er vitenskapen aldri skråsikker.

Vitenskapstilhengere innser at der finnes noen bedrevissere i vitenskapen også – men de dominerer ikke så mye at det berører hva vitenskapen som kollektiv virksomhet står for. Vitenskapen som kollektiv virksomhet er, i henhold til de mange vitenskapstilhengerne, en objektiv og åpen søken etter sannheten som skal bringe oss alle inn i lyset.

Slik jeg derimot ser det, har religion og vitenskap mye til felles. De er begge godt etablerte institusjoner i vårt samfunn, men viktigst; de er begge fundamentert i en såkalt Sannhet i Siste Instans. For vitenskapen er denne sannheten troen på Objektivitet. For religionen er denne sannheten troen på Gud.

Ideologi på sin side er ikke bærer av noen siste-instans-sannhet – den er i så fall ofte uuttalt – bortsett fra i enkelte muslimske land der religion inngår i samfunnsmodellen. En ideologi er oftest politikk; noe med isme bak seg – dvs. en modell for hvordan drive et samfunn. En ideologi er en stor teori – en modell om hvordan organisere et samfunn.
 

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.
DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men, som antydet, i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om. Det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.
 

Undring og overskridelse i begge leire
Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er der av vane og tradisjon, noen er bokstavtro mens andre igjen er mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer, og innenfor begge institusjoner finner vi flere ulike nivåer av bevissthet. Også innenfor vitenskapen finner vi mange som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

 
Revisjon av de små sannhetene
Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd. (hvis man ser nøye etter, er det veldig interessant å oppdage at vitenskapens og Kirkens «små» forutinntattheter opp igjennom har vært påfallende sammenfallende)

 
Løsrivelse fra kjørereglene
En sentral utfordringene for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å innse at begge Sannheter i Siste Instans har noe for seg og i tillegg løsrive seg fra kjørereglene.  Vi trenger den metafysiske kraften som åndelig, religiøs, spirituell tro kan tilby – den som minner oss om at vi intet egentlig vet og som gjør oss ydmyke. Men det må være en kraft som ikke binder seg opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety – det hemmer for utvikling av bevisstheten. Tilsvarende trenger vi vitenskapens utforskning av alle ting, men uten en for sterk binding av metoden som – på samme måte som de religiøse dogmene – lukker mer enn det åpner. Med andre ord vil vår viktigste politiske oppgave være, slik jeg ser det, å gi adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Dette at kun ti prosent av all forskning i dag er grunnforskning understreker dette. Ti prosent grunnforskning betyr at hele nitti prosent tjener samfunnet og dets institusjoner – også kalt oppdragsforskning. Forskere flest lager med andre ord ikke sine problemstillinger selv, de får dem servert i fanget av oppdragsgivere. Stadig oftere hører vi også at oppdragsgiverne ikke gir videre arbeid til en forsker hvis de ikke får det forskningsresultatet de vil ha. Forskere søker seg da også i stadig større grad til institusjoner og tenketanker som innehar samme verdi- og menneskesyn som en selv.

 
Vår tid største utfordring; Det rent sekulære samfunn.   
Den viktigste utfordringen vi således står overfor i dag, slik jeg ser det, er at samfunnet i overveiende grad har blitt sekularisert. Kort sagt betyr det at vitenskapens tradisjonelle metode og tenkning er den operative og så å si eneste gyldige i alle offentlige sammenhenger – men også i stadig større grad i den private sfæren. (I den private sfæren drøftes også alle forhold opp og i mente, med det resultat at man til slutt ikke vet hva man skal mene – også søker man isteden å nøye seg med å være sin egen lykkes smed – for utdypning se artikkelen; Sin egen lykkes smed i mangfoldets tidsalder, http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)

Den direkte faren med begrensningene som Metodens definisjon av logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den rådende selvtilfredse holdningen hos alle dem som posisjonerer seg, når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi ikke riktig forstår – og omsider innse at det vi lærer på skolen når det gjelder evne til persepsjon; dvs. bevisst helhetstenkning, svikter på det groveste.

Det er nemlig meget alvorlig når vår evne til persepsjon ikke utvikles, og i dag synes den å nærme seg et faretruende lavt nivå. Dess mer et samfunn blir ensidig preget av sekulær tenkning, dess lavere blir vår evne til persepsjon. Lav persepsjon er årsak til all ondskap.
 
 
 
Ennå står Muren ubesteget
 
Vi stanger mot den
fra hver vår side
 
til hodene blir blodige
og tomme

 


Forfattere som har inspirert;

Michel Foucault

Carl Gustav Jung

Eric Fromm

Edwardo de Bono

Ken Wilber

Pierre Bourdieu

søndag 6. oktober 2013

VÅR POST-IDEOLOGISKE TIDSALDER

Ikke så fri fra ideologi som du kanskje trodde...


Utdrag fra boken;
«IDEOLOGI ER NOGET BRAS»
 

«Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideo­logiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologi­ske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og frem­mest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine medborgere om, eller en utopisk drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske be­slutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores fa­milier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortræ­deligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er be­vidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritik­ken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er rege­ringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrer­nes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestå­ende, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklas­ser, et relativt godt liv.»

For videre lesing, se:


 

 

mandag 23. september 2013

EKTE DEMOKRATI


Vi lærer tidlig, og gjentagende, at vår demokratiske styreform er en god ting. Vi forbinder det så å si automatisk med at det betyr at alle stemmer blir hørt. Men er det slik det fungerer i praksis? Ideen om at alle skal få være med å bestemme er glimrende, men vi har langt igjen da det fint går an å peke på store feil og mangler ved hvilke forutsetninger folk faktisk blir gitt for å være med å styre.


Mange tror at demokrati er selve ideologien i vårt samfunn. Det er feil. Demokratiet – styringsformen – er et ytre skall. Til grunn for vårt demokrati ligger det som kalles «Det Moderne Prosjekt». Det er vår ideologi. Vår ideologi hviler på fem (så langt) udiskuterte sannheter; Troen på siste-instans-sannheter. Troen på metoden. Troen på avsløringsstrategien. Troen på framskrittet og troen på friheten. Selve drivkraften, opprettholdelsen av troen på sannhet, mulighet for avsløring, troen på fremskritt og frihet er METODEN. Metoden er betegnelsen på hvilken type tenkning vi anvender i vårt vestlige samfunn og som hele vårt utdanningssystem er den fremste og tyngste produsent av.

Metoden, hvordan vi tenker, er altså selve grunnlaget for vårt samfunn. Det er metoden som har skapt vårt sekulære samfunn, og det flere etter hvert begynner å omtale som "det konforme samfunn". Metoden er kort sagt den tenkningen vi lærer i vårt utdanningssystem. Den tenkningen vi lærer gjennom et langt skoleløp ligger til grunn for, og opprettholder, andre systemer; det parlamentariske og det kapitalistiske. Man tror det er rettferdig, alle kan jo lykkes i skolen, tror man, men det er helt feil. I skolen kan man bare lykkes hvis man har helt spesielle egenskaper eller er villige til, eller blir presset til, å dyrke disse frem på bekostning av andre talenter. Og en enda tydeligere segregering ser vi i kaskader av kunnskaps-rapporter i disse dager der fokus på matematikk er stort: Lærerne skal mestre avansert matematikk, elevene skal mestre avansert matematikk - ja sågar smårollingene i barnehagen skal nå få opplæring i matematikk. Viktig her å være klar over at matte er ikke bare matte, det er også en effektiv måte å disiplinere tenkningen på - og det er et svært viktig å merke seg i en tid da kunstig intelligens vinner mer og mer frem. For utdypning se: http://www.arrvev.no/bok/om-a-disiplinere-tenkningen ) 

Det har lenge vært påpekt at ideologien (med metoden til grunn) er en videreføring av – en avansert form for – føydalisme. Flere og flere forskere påpeker da også stadig oftere på at skolen reproduserer forskjeller i samfunnet. Ønsker vi et ekte demokrati må derfor alt fokus settes inn på skole og utdanning. Vi må slutte med å tolerere at så mange barn og unge får så utrolig lite ut av lange og mange dager, år ut og år inn, på skolen. Mange blir ikke rustet til å delta aktivt i samfunnet, en god del går lei (og velger derfor å tenke på seg selv først og fremst) og de som deltar er jo så detalj- og konfliktorientert (politikk handler om å slå motparten i hodet med velformulerte argumenter) at det er en gru. (for å si det kort og flåsete – dog presist nok)

Med en helt annen skole, med helt nye tanker om hva skole kan og bør være vil vi alle fint kunne lære å se sammenhenger og helheter. Ikke bare bli sløve forbrukere som stemmer for mer marked og forbruk fordi statlig overformynderi oppleves som adskillig verre.    

Jeg foreslår et nytt politisk parti; SKOLEPARTIET, der det eneste fokus er, det eneste viktige fokus er; hvordan skape et ekte demokrati der likeverd, tillit og respekt råder. Men det er jo vesentlig at folk forstår forutsetningene for vårt samfunn da, og således hvor utrolig viktig skolen er for at de skal stemme på partiet. Og hvordan få folk til å forstå det? Skolen ruster oss ikke til å forstå det, og uten å lære det vil vi heller ikke forstå det. We have a problem.

KORT OM TENKNINGEN VI LÆRER I SKOLEN:

Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner faktaformidlingen allerede første skoledag ved å servere fakta (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Høres kanskje vel og bra ut, men ved siden av at dette kun passer for et fåtall, vil man også med en smule refleksjon forstå at hele prosessen ikke akkurat fremmer evne til langsiktig tenkning og kreativitet.

Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.  Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger.  Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.
Den direkte faren med begrensningene som logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den selvtilfredse holdningen når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi ikke riktig forstår – og at det vi lærer på skolen svikter på det groveste. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”

fredag 16. august 2013

UOPPMERKSOMHET


Et dikt av Wislawa Szymborska (1923-2012)

Ille redde jeg meg i Kosmos i går.
Jeg levde et helt døgn uten å stille spørsmål,
og undret meg ikke over noe.



Jeg utførte mine daglige gjøremål
som om det var alt jeg hadde å gjøre.



Pust inn, pust ut, skritt etter skritt, plikt etter plikt,
men uten en tanke som strakte seg lenger
enn til å gå hjemmefra og å gå hjem igjen.



Verden kan ha fortont seg helt vanvittig,
men jeg tok den bare i vanlig bruk.

  
Ingen hvordan eller hvorfor,
eller på hvilken måte det ble slik

og hva det skal være godt for med alle de livlige detaljene.



Jeg var som en spiker som er slått for dårlig inn i veggen
eller

(her er en sammenligning som glapp for meg)

  
En etter en inntraff forandringene
selv innenfor øyeblikkets begrensede utstrekning.

Ved et yngre bord, med en en dag yngre hånd,
ble gårsdagens brød skåret på en annen måte.

Skyer som aldri før og regn som aldri før,
for de falt jo med helt andre dråper.

Jorden spant en runde rundt sin egen akse,
men nå i et rom aldri forlatt.

Det varte godt og vel 24 timer.
1440 minutter med muligheter.

86 400 sekunder med innsikt.



Et kosmisk savoir-vivre,
som riktignok ikke sier noe om oss,

men likevel forlanger det noe av oss:
litt oppmerksomhet, et par linker av Pascal

og en forbløffet deltagelse i dette spillet med ukjente regler.

  

Fra «Livet er den eneste måten»
Dikt 2002-2012. Tiden forlag 2013

Gjendiktet av Christian Kjeldstrup.

mandag 12. august 2013

HVA MED STEMMERETTEN TIL MENN?


I hele år har vi med jevne mellomrom hørt hurrarop fordi kvinnene fikk stemmerett for 100 år siden. Hver gang jubelropene runger får jeg en uggen fornemmelse. Det var da ikke så revolusjonerende, tenker jeg. Det var da sannelig ikke mer enn 15 år tidligere at menn flest fikk stemmerett.



Litt historikk
Det er anslått at i tiden 1860-1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.

Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og så allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913.


Omsorg og nærhet forblir sekundære interesser
Sist jeg leste jubelrop om kvinners 100 års jubileum var i dag, av ingen ringere enn Universitets egen professor Ole Petter Ottersens. Kronikken er basert på hans tale til de nye studentene ved Universitetet i Oslo. I et langt førsteavsnitt breier han ut om hvordan kvinnene fra 1880 tallet sakte men sikkert vant frem og fikk stemmerett i 1913. Ingenting om mennene og at faktisk de fleste av dem også lenge var utestengt fra å stemme.
For meg synes denne insisteringen på å feire jubileum for kvinners stemmerett mer som et tiltak for å opprettholde en kunstig maktkamp mellom menn og kvinner og som et insentiv for å dytte kvinner ut i arbeidslivet – et arbeidsliv som ikke er tilpasset såkalte feminine egenskaper, bl.a. omsorg og nærhet.

Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Linn Stalsberg spør for eksempel i sin nylig utkomne bok «Er jeg fri nå?» om statsfeminismen har bygget opp under en fremvekst av et såkalt nyliberalistisk samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.


Min ugne fornemmelse
Min ugne fornemmelse handler om at der er en eller annen overstyring (gjerne ubevisst) om å holde feministiske maktkamper ved like på et banalt nivå. Når vi fremhever kvinners stemmerett på en slik måte som vi gjør, sies det indirekte at kvinner lenge seriøst var undertrykt og et stort skritt for likestilling og rettferdighet skjedde. Men langt viktigere altså, slik jeg ser det, er det at mange menn også var undertrykt. Mange, både menn og kvinner ble undertrykt. Og med dagens økonomiske og politiske system kan man kanskje få lov til å påpeke at lite har endret seg under sola – at undertrykkelsen sågar er i ferd med å øke igjen. Det er det et skille mellom fattig og rik handler om.



For utdypning se gjerne;
Bokanmeldelse av «Er jeg fri nå?»; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/er-jeg-fri-na.html

Nyliberalisme; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/nyliberalisme.html

 

torsdag 8. august 2013

TOLERANSE - en liten epistel


Toleranse betyr evne til å tåle.

De aller fleste strekker seg i forhold til det å tåle. Hele det voksne liv synes for de fleste av oss å bestå av en stadig utfordring om å tåle – våre foreldre, ektefeller, svigers, søsken, barn, venner, sjef på jobben, kolleger. Vi lever stadig i en utfordring om å opprettholde balanse i våre relasjoner. Og det synes ikke å bli enklere. De populære samlivsspaltene handler kun om disse tingene og skilsmissestatistikken er bare ett av mange klare faktiske uttrykk på de utfordringene vi har med å tåle i vårt daglige, nære liv.  

Vi har altså store problemer med å tåle i våre nære liv. Av den grunn er det nærliggende å hevde at det heller ikke står så fryktelig mye bedre til med vår toleranse i forhold til det som ikke angår oss direkte. Faktisk er det en grunn til å anta at det står virkelig dårlig til og at vi dermed, som nasjon, er aktive deltakere i konfliktene verden over med alle våre fordommer som jo er det motsatte av det å tåle. 

 
Mennesket satt i system.

Vår vestlige sivilisasjon begynte med behovet for å overvinne naturen ved å undertrykke og å kontrollere de enorme fysiske kreftene som truet mennesket. Inntil ganske nylig var oppfatningen den at Vesten hadde overvunnet disse kreftene. (De siste få årene forteller klimaet en annen historie til en del av oss) Men med seieren over naturkreftene, gikk også noe tapt – ydmykheten. Troen på menneskets uovervinnelige stilling har inntatt vår mentalitet. Vi er mestrene og naturens herrer. Men denne selvgodheten er egentlig mer destruktiv enn selv de verste naturkrefter.

Overvinnelsen av naturen innebærer også overvinnelse av menneske. Vi innbiller oss at våre liv, lengsler og behov kan plasseres inn i en formel. Men en formel er kun en formel, den kan aldri fange opp nyansene og de skjøre sannhetene som angår det å være menneske. Resultatet blir til syvende og sist at vi undertrykker hva det faktisk vil si å være menneske. Istedenfor å handle og å tenke som mennesker, handler og tenker vi som slaver av de systematiske formlene. Disse formlene styrer vår toleranse – og resulterer i fordommer. 
 

Hva styrer vår toleranse?

Religion kan styre vår toleranse. Likeså politikk, vår utdanning, materialisme, lov-systemet, vitenskapen, media og en hel rekke med ulike institusjoner/organisasjoner vi kan velge å gi vårt øre og vår lojalitet til. Vår tåleevne kan også styres av noe inni oss, ofte kalt intuisjon, men denne synes vi å ha mistet i vårt samfunn. Hva vi tåler, synes med andre ord å bli mer styrt av prinsipper, båstenkning og hva andre sier, enn av vår egen indre stemme.

Rigid prinsipptenkning og manglende selvstendig tenkning gir fastlåste konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som styrer vår toleranse, vil vi fortsette med å ha konfliktfulle relasjoner, både på hjemme- og bortebane. Vi vil fortsette med å måtte leve i et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som i dag styrer vår toleranse forblir vi, enten vi ønsker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ei, delaktige opprettholdere av konflikter – både hjemme og ute. 

søndag 4. august 2013

NORGESNEVROSEN

AV HENNING NÆSS

 
Publisert i Dagsavisen 2. august 2012

La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge?

 
Mange har spurt seg selv, antakelig spesielt utlendinger, om hvordan den verste enkelthandlingen noensinne i historien har kunnet utspille seg i Norge. Kanskje kan man, på samme måten som Sigmund Freuds egentlige pasient var byen Wien, hevde at det finnes en pasient som heter Norge, at denne pasienten er full av ubearbeidede nevroser, og at denne pasienten kunne trengt en minst like god psyko­analytiker som Sigmund Freud for å komme til erkjennelse av seg selv og hvilke problemer denne pasienten streber med? Finnes det med andre ord noe man kan kalle for «norgesnevrosen?»

La oss se: Norge er et land der det er relativt enkelt å gjemme seg bort. Dette skyldes det faktum at vi rent geografisk bor relativt langt fra hverandre. Men det er ikke det viktigste. Norge er også et land der det er lett å skjule sitt indre liv bak en maske av normalitet, da nordmenn sjelden eller aldri griper inn i hverandres liv på et dypere plan, med mindre man er gift med hverandre. Det er lett å skjule sine egentlige hensikter bak et skinn av normalitet.

Norge er også et land med mange gode verdier, som det ofte snakkes om. Hva det ikke så ofte snakkes om, derimot, er at det under et skinn av demokrati og velferd også finnes andre strømninger. Og det man ikke snakker om, er jo gjerne det som er kilden til nevrosen. Gjennom det norske skoleverket lærer barna seg gode, demokratiske verdier. De lærer å ta hensyn til hverandre, til at samarbeid er minst like viktig som konkurranse, og de lærer at kvinner og menn er like mye verdt. Et menneske som har onde tilbøyeligheter, skulle derfor gjennom skoleverket lære seg til å bearbeide disse i godhetens tjeneste. Utdanningen skulle med andre ord sikre at slike personer som Anders Behring Breivik ble omformet til gode mennesker. Eller at de eventuelt ble lagt under behandling på et tidlig tidspunkt, før de rakk å gjøre større skade.

Kanskje er det slik at det under dette skinnet av godhet og velferd befinner seg verdier som står i motsetning til disse. Dette har å gjøre med nyliberalisme, konkurransebevissthet, pengeverdier, strebermentalitet. Men også med alvorligere ting som hat og rasisme. Men ikke minst skjuler alle de store ordene at vi lever i en tid med ekstremt sterke polariseringer.

En annen ting er at vi nordmenn er opplært til alltid å tro det beste om hverandre. Vi kan ikke tro at noen kan være så slemme at de vil oss ondt, inntil det motsatte ettertrykkelig er bevist, men selv da tror vi det liksom ikke, og fortrenger det med blomster og godord. Norgesnevrosen går ut på at en rekke motsetningsfylte forhold i bevisstheten aldri eller sjelden blir omtalt som de er, men blir pyntet på eller overhodet ikke omtalt. En grunn til at Anders Behring Breivik klarte å skjule sine hensikter over så mange år, er kanskje nettopp at han har fremstått som helt normal. Men hvis det er noe som har skurret, så er det jo nettopp at han har virket altfor normal. Han har vært tvangsnormal.

Det er psykologen Jung som skriver om forholdet mellom «masken» og «skyggen». Masken er den utsiden vi bærer til daglig, og som vi viser frem til andre, og når masken blir mer og mer perfekt, fortrenges de dårlige egenskapene til den mørkere siden av personligheten. Og når fortrengningen blir total, kan situasjonen bli farlig. Da vil personaen, eller masken, være uten enhver lyte, det vil si uten personlighet, mens personligheten vil være fullstendig fortrengt til det ubevisste. Slike personligheter vil ha store problemer med å sette ord på følelser, vil sjelden kunne gjenkjenne eller sette ord på problemer, og vil ofte gi sine handlinger edle motiver som ligger svært langt unna realiteten. Siden det er en del av norgesnevrosen å gå rundt og hele tiden late som om alt er normalt, kan nettopp en slik person, gjennom en maske av normalitet, unngå at hans egentlige hensikter blir gjennomskuet.

La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge? Hva er det med Norge som gjør at dette landet skulle være befridd for den slags problemer? (....)

Hans ytre fremtreden burde egentlig vært nok til å gjøre folk mistenksomme. Han har nettopp fremstått, ifølge enkelte, som «en skygge». Jeg tilstår at jeg grøsset da jeg leste dette uttrykket, nettopp fordi jeg leste det i lys av de jungianske begrepene «masken» og «skyggen».
Det betyr at alle hans mørke tanker ble fortrengt til det ubevisste, så hele personligheten til slutt ble «en skygge.» Men til slutt kunne skyggen ikke lenger fortrenges, men måtte handle for å frigjøre seg selv fra sin egen skyggetilværelse. Den overtok til slutt hele personligheten, og masken kunne ikke lenger skjule hva som lå bak. Masken maktet ikke lenger å fortrenge skyggen, som ble for dominerende. Masken av normalitet gled bort, og skyggen kom helt frem, og viste hele personligheten i sin gru og uhygge. Men da handlingen var utført, kom masken på plass igjen. Men nå vet vi at denne masken er en del av en gigantisk og livsfarlig fortrengningsmekanisme.
Norgesnevrosen vil jeg kalle dette komplekset: Komplekset utvikler seg som et resultat av alle fortrengningene, i mellomrommet mellom alle de store ordene om frihet, demokrati og godhet. Og alle de problemene som aldri blir satt ord på, er et resultat av at vi nekter å tro på ondskapen og sykeliggjør den istedenfor å se den i øynene.

Nå må vi snart begynne snakke om hatet vårt, hvis ikke vil jeg hevde at hele Norge lider av det samme problemet som Anders Behring Breivik. At vi lever i et land som er ute av stand til å sette ord på følelser.

Er Norge en pasient med tvangsnevroser? Med livsfarlige fortrengningsmekanismer?

søndag 21. juli 2013

NYLIBERALISME


Nyliberalisme er både en politisk praksis og en politisk ideologi.

På den ene siden dreier det seg om den politikken som i dag, om enn i varierende intensitet og omfang, føres i samtlige vestlige land, kjennetegnet av privatisering, kutt i offentlige budsjetter, inflasjonsbekjempelse og deregulering av finans- og arbeidsmarkeder. Denne politikken har ført til dramatiske økende ulikheter, både mellom land og innad i de enkelte land.

Selv om nyliberale reformer presenteres som en reduksjon i omfanget av statlig styring, krever de i realiteten nye former for statlige reguleringer. Staten er ikke blitt mindre viktig, men dens rolle er bitt grunnleggende endret. Grensene mellom stat og marked har blitt flyttet, ved at tjenester som tidligere ar dirkete produsert av staten, har blitt privatisert, og ved at markedsprinsipper har blitt innført også innenfor offentlig sektor, gjennom anbudssystemer og markedssimulering. (New Public Management) Men dette har gått sammen med en økning i statlig maktbruk, i form av statlige kontroll-, overvåkings- og juridiske organer. Samtidig har forhold mellom innbyggerne og staten blitt endret: Borgerrollen og demokratiet er svekket, og staten opptrer i større grad som en ytre tvangs- og kontrollinstans og som en tilbyder av tjenester.

På den annen side ledsages og legitimeres denne politikken av nyliberal teori. Disse teoretiske retningene er ideologiske i flere betydninger.  De representerer den nyliberale politikken som en uunngåelig tilpasning til objektive handlingsbetingelser som ikke kan påvirkes. Disse betingelsene får dermed karakter av naturkrefter, som politikken ikke kan annet enn å tilpasse seg, og representerer en falsk naturalisering. Samtidig legitimeres nyliberal politikk med at den fremmer universelle verdier og interesser (vekst og velstand for alle, reduksjon av fattigdom, demokrati og menneskerettigheter). En politikk som faktisk fremmer bestemte mektige gruppers særinteresser på bekostning av andres, fremstilles dermed som allmenn, som et klassisk ideologisk tilfelle av falsk allmenngjøring. Endelig innebærer nyliberal teori en falsk individualisering ved at den fremstiller sosial ulikhet og andre forhold med sosiale og økonomiske årsaker som uttrykk for individets frie valg og ansvar. Enhver mangel ved den enkeltes livssituasjon blir dermed et uttrykk for mangler ved individet selv.

Til tross for disse teorienes åpenbare usannhet er de nå i ferd med å bli praktisk sanne, fordi den nyliberale politikken former virkeligheten i sitt bilde, og de institusjonelle og ideologiske betingelsene for motstand mot nyliberal politikk svekkes. Dette skjer både direkte, ved at de nyliberale analysene legger premissene for politiske reformer, og indirekte ved at politikere trekker veksler på slike analyser og bruker dem til å legitimere den nyliberale politikken.
 
Det overstående er Agoras redaksjonelle innledning til temanummeret om NYLIBERALISME.
AGORA, Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1, 2011

onsdag 17. juli 2013

SIN EGEN LYKKES SMED i mangfoldets tidsalder



For meg, som hadde stor glede av å studere skriftens utbredelse i middelalderen og hva innføringen av skriftspråket gjorde med vår mentalitet over en firehundreårs periode, er den kommunikasjonen vi ser i dag – den tilgangen vi bare i løpet av noen få tiår har fått til global informasjon, intet mindre enn mindblowing. Hva gjør dette med oss mennesker? 

I dag er vi inne i en ekstremt hurtiggående prosess når det gjelder informasjon og kommunikasjon. Ved siden av tekniske kommunikasjonsmidler (tv, data, fly m.m.) kan (og bør) mangfoldet vi ser i dag forståes i lys av den vitenskapsteoretiske utviklingen.

I vitenskapen har kriteriet for objektivitet endret seg, særlig i de siste tyve, tredve årene. Den vesentlige endringen består primært i en innføring av hermeneutikken, det vil si fortolkning. Det har vært dramatisk for forskere og for forskningsinstitusjoner når det grunnleggende kriteriet for deres aktivitet har endret seg såpass radikalt. Det har gitt lang strid i det vitenskapelige miljøet; den såkalte Positivismestriden. Kirken har hatt, og har, en tilsvarende strid, men har ikke blitt gitt noe navn så vidt jeg vet. Og striden, både for kirke og vitenskap, handler primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Det ble med andre ord åpnet for å kunne ha ulike perspektiver på kildegrunnlaget.

Å åpne for en slik tolkning har gitt oss mangfoldet vi har i dag. [i] Forskningsresultatene man får kommer an på hvilke kilder man ser på, hva man spør kildene om, og til slutt hvordan man setter informasjonen sammen, det vil si; hvilket teoretisk rammeverk man velger å bruke. På grunn av disse forholdene begynner det så smått å gå opp for forskere og andre, at ren objektiv forskning skal man lete lenge etter. Sannheten blir kontekstavhengig, altså av øynene som ser. 

Når det gjelder fortolkning innenfor religion ser vi striden like tydelig. I Kirken kan Gud i dag forståes både som homovennlig og homofiendtlig, sex vennlig eller sex fiendtlig, kvinnevennlig eller kvinne fiendtlig.

Hvis for eksempel utdanningens eller Guds rolle i samfunnet kan forståes på mange måter og at alt skal respekteres i ytringsfrihetens navn, er det klart at alt mulig annet også kan forståes på mange måter.

Dette vitenskapelig legitimerte mangfoldet forplanter seg selvfølgelig til samfunnet via media. Og voila! Mangfold! (Men det er klart at det på et høyere abstraksjonsnivå likevel finnes klare og tydelige rammer. Vi lever tross alt ikke i et anarki. Men disse rammene, vår ideologi, synes folk flest å ha liten eller ingen bevissthet om. Og det er fryktelig dumt. For utdypning se: http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html)


Dette meningsmangfoldet medfører at en god del mennesker føler seg lost i forhold til hva man skal tro på.  På den ene siden hører vi at folk er lykkelige, på den andre siden hører vi at selvmordsstatistikken aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om rikdom, på den andre siden hører vi om øket fattigdom. På den ene siden hører vi om høy tilfredsstillelse, på den andre at salget av lykkepiller aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om lykkelige skoleelever, på den andre siden hører vi om tidenes frafall fra norske skoler. På den ene siden hører vi at kulturmangfold er bra, på den andre hører vi at innvandring er en trussel. På den ene siden hører vi at videospill stimulerer hjernen, på den andre siden hører vi at det fordummer, osv., osv., osv.  Hva skal vi tro på? Hvilke målestokker og kriterier skal vi forholde oss til? Hvordan skal vi kunne vite hva som er riktig og hva som er galt?

MENINGSLØSHETEN

Denne uvissheten er en viktig årsak til at stadig flere erfarer meningsløshet. Noen vender opplevelsen av meningsløshet innover seg selv og blir deprimerte og/eller selvdestruktive, (alkohol, lykkepiller, selvmord). Det handler om innadvendt aggresjon. Andre vender opplevelsen av meningsløshet utover seg selv og blir destruktive også for andre. (vold og overgrep med eller uten våpen) Det handler om utadvendt aggresjon. Både innadvendt og utadvendt aggresjonen er et økende fenomen i vesten.

Eksplisitt aggresjon, som nevnt over, er heldigvis ikke det mest vanlige. Mange finner mer fredelige mestringsstrategier i forhold til opplevelsen av meningsløshet. Nyere forskning viser for eksempel at det å godta meningsløsheten er en tilstand som preger mange unge i dag. At mange ikke finner noen mening med livet, er ikke særlig overraskende. Mer oppsiktsvekkende er at ni av ti av dem som ikke ser meningen med livet, ikke kunne brydd seg mindre. Det plager dem ikke at livet er meningsløst. De som gir bengen viser liten interesse for det man gjerne ser som kilder til mening; Selvinnsikt, spiritualitet, religiøsitet etc. Det er jo logisk: Hvorfor lete etter mening dersom man ærlig talt mener livet er meningsløst? Det blir som å fiske i en dam man vet er tom. Sleng heller beina på bordet, slapp av.

Men for dem som ikke riktig klarer å slappe av, som aner murring og rastløshet, og dem er det flest av, finner sin mestringsstrategi ved å søke seg til enten særdeles aktiv trening eller, det jeg skal snakke om her, den såkalte “Lykke industrien” – også kalt “Motivasjonsindustrien”. Positiv tenkning blir formidlet i stor skala gjennom det som er en stadig voksende såkalt “motivasjons- og lykke industri”. Denne industrien tjener fete penger i dag.

Det har vokst frem en hel industri for å fremme positiv tenkning, og produktene fra denne industrien, som finnes i et bredt spekter av prisklasser, kalles “motivasjon”. Den kan kjøpes i tradisjonell bokform, sammen med CDer og DVDer med forfatteren, eller du kan velge den mer intense opplevelsen av å bli coachet eller følge et ukelangt “seminar”. Hvis du har råd, kan du velge å reise bort på helgeseminar på et eksotisk sted med hardtslående motivasjonstaler. Eller du kan konsumere motivasjon i dens mange daue fetisjaktige former – plakater og kalendere, kaffekrus og skrivebordstilbehør smykket med inspirerende meldinger.

KRITISK PSYKOLOGI

Det blir hevdet, innenfor en nyetablert gren av psykologifaget, at motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Begge reduserer menneskelig erfaring til individuelle anliggende. Det legger alt ansvar for mestring på individet. Et så stort og ensidig fokus på individet tilsier tilsvarende mindre fokus på samfunnet. Kort sagt betyr dette at enhver er sin egen lykkes smed.

Kritisk Psykologi peker på at det kulturelle gjennomslaget til mainstream-psykologi og motivasjonsindustrien først skjedde i USA, og noe senere i andre deler av den vestlige verden. I dag lever vi angivelig i en global terapeutisk kultur der individet et står i fokus. Det blir hevdet at psykiske lidelser er det siste leddet i rekken av amerikanske eksportprodukter med global rekkevidde. Verden er kort og godt i ferd med å bli homogenisert hva gjelder både velvære og lidelser. Homogenisert i så stor grad at du som individ slett ikke selv trenger å ha deltatt på motivasjonskurs eller gått til psykolog for å bli berørt og påvirket.

Den Kritiske Psykologien ønsker å motvirke en slik homogenisering. Den er vel så opptatt av samfunnet som psykologien, men altså – i særdeleshet er den opptatt av å forstå hvordan psykologien påvirker samfunnsutviklingen rent ideologisk.

Den kritiske psykologien spør om mainstream psykologien, med sitt fokus på individet, faktisk bidrar til å opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Det blir spurt om den individorienterte psykologien faktisk kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv. Kritisk Psykologi problematiserer, kort sagt, hvor vidt mainstream psykologien og «lykke-industrien» bidrar til samfunnsmessige status quo og således til fortsatt undertrykkelse av store deler av befolkningen.  

Innenfor den eksisterende terapeutiske kultur råder det en oppfatning og et budskap om at det i dag ikke finnes noen unnskyldning for å bli sittende fast i negativitetens og frustrasjonens hengemyr. Samfunnet som sådan er det ikke noe galt med. Således går det fint an å oppfatte “Positiv tenkning” som vår tids mest dominerende ideologi. En ideologi som har erstattet religionen i et stadig mer sekularisert og teknologisert samfunn. Positiv tenkning kan oppfattes som et svar på meningstyranniet som råder sammen med en mer eller helst mindre bevisst tro på Fremskrittet. Vi vet ikke riktig, tvilen fanger oss ofte, derfor trenger vi lykkeindustrien og positiv tenkning.

Ingenting vondt om positive tanker eller å holde kroppen i form. Men det bør absolutt være et tankekors for oss alle sammen at mye kan tyde på at vi i overveiende grad har fått et samfunn der vår forståelse av et godt liv hviler på ideen om at vi må tenke positivt; Man har det som man tar det – og dermed ikke primært på hvordan samfunnet fungerer og reelt sett er.



Maraton-distanser løpes
med livet som innsats
mens Tankens maraton 
ligger uløpt


Verdifulle krefter spilles
på ufruktbar kroppsdyrkning
mens det mentale legeme
ligger brakk


PS: Kritisk psykologi har siden 1990 tallet vokst frem som en reaksjon på mainstream psykologi i de fleste deler av verden. Tendensen er ikke like iøynefallende i Norge. For en mer detaljert redegjørelse, se Tidsskrift for Norsk Psykologisk Forening, august 2012. vol 49.









[i] Her ser vi årsaken til at mange innen akademia ønsker seg tilbake til ren positivistisk metode.