søndag 30. juni 2013

ANONYMITET (OG DEMOKRATI OG YTRINGSFRIHET)




Spørsmålet om anonymitet har opptatt – og plaget – meg, i lang tid.
Jeg har etter hvert hørt alle argumenter anonyme kommer med for å forsvare sin praksis: ”Jeg kan miste jobben min. Jeg har pasienter å ta hensyn til. Jeg har studenter å ta hensyn til.  Moren min vil bli lei seg. Jeg er kjendis.” For noe tull! Hvis man vil uttale seg offentlig så får man søren meg være voksen nok til å stå for det man mener. 
På den andre siden:

Som kulturteoretiker har jeg en stor tendens til å søke forklaringer i samfunnet for menneskers handlinger, holdninger og oppførsel. Og jeg har ikke noe problem med å se den utbredte anonymiteten som et klart uttrykk for et fremmedgjort samfunn. De som føler at de må fremstå anonymt, har åpenbart problemer med å føle at de tilhører noe eller noen. Jeg spør: ”Hvordan har vårt samfunn klart å skape så mange identitetsløse og redde mennesker? Med så mange anonyme skulle man jo nesten tro at vi levde i det mest tyranniske diktatur…
Hva slags samfunn har vi?
Det er på tide at vi spør oss selv: Hva slags samfunn har vi egentlig, der mennesker ikke kan stå frem og være seg selv. Hvordan har det å være anonym blitt et uttrykk for demokrati som flere forskere hevder? Jeg kan dessverre ikke forstå det på noen annen måte enn at anonymitet faktisk gjenspeiler et veldig lukket, overfladisk og intolerant samfunn. Det helt motsatte av demokrati. For et demokrati skal handle om at menneskene er trygge og føler seg anerkjent som individ. Ingen kan vel komme å si at anonymitet signaliserer et trygt og harmonisk individ? Tvert i mot, det signaliserer en sterk frykt for utstøting på grunn av meningene man har. Det er rett og slett triste greier. Så mye for enneskerettighetserklæringen – den som sier at vi alle er like verdifulle.
Konklusjon; Behovet for anonymitet springer ikke ut fra intet. Det blinker røde varsellamper om et samfunn som ikke evner å etablere vilkårene som må ligge til grunn for demokrati og ytringsfrihet. Og her er vi alle ansvarlige! Tiden er inne for å vise mot! Tiden er inne for å vise at vi ikke liker et samfunn der mange opplever at man må skjule hvem man er. Den eneste måten å overvinne dette på, er ved å gå i klingen på problemet; nettopp ved å vise hvem man er. Ja visst koster det, men ved å opptre anonymt gjør man faktisk ikke annet enn å føye seg etter samfunnets spilleregler. Prinsipielt anerkjenner man storsamfunnets ide om at det som sies er kanskje ikke så mye verdt, når alt kommer til alt. Man underkjenner rett og slett sine egne meninger, man er bare villig til å gå så langt, men ikke lenger. Vi trenger mer guts enn som så i dag.  



torsdag 27. juni 2013

HVOR AKTUELL ER JÜRGEN HABERMAS I DAG?


Jeg vil tro at alle som er opptatt av offentlig kommunikasjon og ytringsfrihet har hørt navnet Jürgen Habermas. Han står frem som Gudfaren for all offentlig debatt i vår vestlige verden. Jo mer debatt dess bedre blir det, sier han og føyer til; men det er klart – noen rammer må vi ha.

I det følgende vil jeg forsøke å vise at Habermas’ teori om rasjonell kommunikasjon hadde sin funksjon for forrige generasjon. Dagens generasjon i den vestlige verden står overfor helt andre utfordringer.


SAMFUNNSENGASJEMENT

Habermas belyser problemene i samfunnet. Han peker på at der er problemer med de bestående rammer. Ett av hans sentrale forskningsområder har nettopp vært å påpeke at vårt moderne samfunn (det moderne prosjekt) er bygget opp omkring tre store ordninger; marked, stat og sivilsamfunn og at de to første er bygget opp som systemer, dvs. basert på en såkalt industriell rasjonalitet. (definisjon følger under). Den tredje ordningen, det sivile samfunn, står som en motsats til, og hinsides, de to systemene. Det sivile samfunnet er stedet hvor vi vanlige mennesker ferdes og hvor folkets røst er ment å komme fra. Ifølge Habermas er det en ubalanse mellom det sivile og det offentlige i dagens markedsdemokratier. Ubalansen fører til at normer fra marked og forvaltning trenger inn i det sivile samfunn, og undergraver aktivitetene der. Sivilsamfunnet "koloniseres" og vi får slaver av samfunnets offentlige instanser, fremfor frie og selvstendig tenkende individer.

På tross av den reelle faren for at sivilsamfunn kan koloniseres, sågar er kolonisert etter manges mening i vårt samfunn i dag, så mener Habermas at vi ikke kan klare oss uten de bestående markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. I følge Habermas må derfor sivilsamfunnet klare å overkomme den dominerende og maktorienterte ”systemverdenen” der den industrielle rasjonalitet råder. Og måten å gjøre dette på er altså, i henhold til Habermas, å fremme arenaer for rasjonell debatt og kommunikasjon….
 

RASJONELL KOMMUNIKASJON

Hva er så kriteriene for ”rasjonell kommunikasjon”? Habermas teori tar utgangspunkt i positivismens harde kjerne som bestod av en såkalt industriell rasjonalitet. En industriell rasjonalitet representerer logikken og det konsise og tar kun høyde for det som faktisk er. Dette er ikke nok, direkte farlig har det til tider vært. (det var dette som bl.a. førte til nazismen og Holocaust) Dermed innførte Habermas i sin forskning en hermeneutisk teori, og skapte det han kaller rasjonell kommunikasjon. Hermeneutikk innebærer primært at fortolkning av det som er, er nødvendig. Rasjonell kommunikasjon består med andre ord av industriell rasjonalitet (logikk og det å være konsis) pluss fortolkning (kontekst) – dette at ytringen må sees i forhold til tid og sted.

Hvilken kontekst blir et viktig spørsmål for Habermas, og for undertegnede, fordi vi har også noe som heter den doble hermeneutikk. Med dobbel hermeneutikk menes at det er ikke bare påstanden eller hendelsen som må plasseres i kontekst, men også den personen som foretar fortolkningen. Personen må være i stand til å se seg selv og det samfunnet han/hun lever i utenifra og med det erfare at enhver mening, det vil si alle ytringer utover knusktørre fakta, er situasjonsbetinget. De aller fleste ytringer blir med andre ord, innenfor den doble hermeneutiske erkjennelse, subjektive meningsytringer.  

På grunn av dette problematiske forholdet som den doble hermeneutikk skaper, sier Habermas og Modernistene at den rasjonelle kommunikasjon nettopp trenger normer å operere ut i fra. Hvis ikke man har noen klare normer – et fast utgangspunkt – vil man ikke ha noen garanti for at det modernistiske frigjøringsprosjektet vil fungere. Faren for total oppløsning og verdiforvitring er overhengende, mener Habermas og hans mange tilhengere.


RASJONELL KOMMUNIKASJON KREVER RAMMER

Hvilket utgangspunkt – hva slags rammer/normer, blir jo det store spørsmålet og Habermas, for sin del, faller tilbake på den industrielle rasjonalitet, logikk, og den usvikelige troen på bestående markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. Det blir således klart hvilken kontekst den rasjonelle kommunikasjon skal føres innenfor – den liberaldemokratiske. Habermas’ poeng er ganske enkelt at hva vi skal kommunisere om og hvordan vi skal gjøre det, må bestå. Men vi må altså bare legge til rette for flere arenaer der dette kan skje.

Hovedproblemet med rasjonell kommunikasjon som metode for å videreutvikle ideen om det autonome menneske er med andre ord, slik kritikerne av det moderne ser det, fundamentalt sett uforenlig med vitenskapsteoriens ”doble hermeneutikk” – den om at man må klare å se seg selv og sin virkelighet utenifra. For hvordan klare det – forholde seg konstruktivt til det – hvis normene allerede ligger der som premisser?
 

EN GOD, MEN FORELDET METODE

I utpregede klassesamfunn og for land i verden som sliter med frigjøring fra diktatorer, kan ideen om den rasjonelle kommunikasjon og debatt absolutt være til støtte og hjelp for mange ved å motivere til å stå frem. Men det moderne vestlige samfunn i dag sliter med helt andre problemer. Enhver som klarer å skrive en setning eller to, vil alltids kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Problemet er ikke at vi mangler ytringsfrihet. Problemet i dag er hva vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke så mye vil kritikerne av det moderne hevde, fordi det moderne prosjekt har blitt, for de fleste, en sannhet med stor S. Det er jo tross alt dette prosjektet de aller fleste argumentene vi leser og hører, hviler på. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men det hjelper ikke så mye hvis vi sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse vi ikke klarer å se utenifra.  

Med en fast tro på den såkalte rasjonelle kommunikasjon med det moderne prosjekt som norm, blir det uunngåelig at det beste og mest overbevisende (og lets face it, det mest subsidierte)  argumentet blir det avgjørende, og dermed ikke det som nødvendigvis og fundamentalt sett er det riktige.


SAMME MÅL, ULIKE STRATEGIER

Jeg tror faktisk at modernister og kritikerne av modernismen har samme målsetting – å skape en fordomsfri og åpen dialog. For å oppnå dette ønsker Habermas på sin side, for det første og paradoksalt nok, å sette rammer som dialogen bør holde seg innenfor, samtidig som han har en klar strategi som sier at vi trenger mer debatt. Kritikerne er kritisk til rammene og ønsker videre å oppfordre til at vi bør lære oss å lytte mer, fremfor å føre stadig mer debatt.

Det kritikerne av det moderne således forfekter at vi trenger i vårt vestlige samfunn, er å lære oss å lytte aktivt og engasjert. For å få til det må vi begynne med fundamentale endringer i skolesystemet der vi må bevege oss fra: «selektiv lytting etter de riktige svarene», til åpen lytting som vektlegger undring og oppsøkende læring. All faktainnlæring med påfølgende opplæring i «for og i mot-argumentasjon» lærer oss å posisjonere oss og å forsvare vårt eget syn fremfor å stille oss åpne, lyttende, undrende. Det er en rigid og treg prosess. Vi stenger fremfor å åpne – ikke rart vi stamper i evigvarende problemstillinger i vårt samfunn. Vi lærer å tenke på en måte som fører til at vi alle er opprettholdere av den kunstige rammen vår dialog foregår innenfor. Debattkulturen vi alle deltar i, opprettholder samfunnet og problemene, vi står fast! Vi klarer ikke å utvide perspektivene.


UVITENHET ER EN KILDE TIL VISDOM
 
Vi må huske på at uvitenhet er en kilde til visdom. Når vi lytter kan vi klare å utvide våre perspektiver. Vi kan utvikle den doble hermeneutiske evnen til å se oss selv og vår virkelighet utenifra. Ved å lytte følger ydmykhet og det er med ydmykheten at kritikerne av det moderne mener vi kan nå frem til vårt felles ønskede mål – en dialog som er åpen, oppriktig, lærerik, ærlig og ikke minst fordomsfri.