fredag 16. august 2013

UOPPMERKSOMHET


Et dikt av Wislawa Szymborska (1923-2012)

Ille redde jeg meg i Kosmos i går.
Jeg levde et helt døgn uten å stille spørsmål,
og undret meg ikke over noe.



Jeg utførte mine daglige gjøremål
som om det var alt jeg hadde å gjøre.



Pust inn, pust ut, skritt etter skritt, plikt etter plikt,
men uten en tanke som strakte seg lenger
enn til å gå hjemmefra og å gå hjem igjen.



Verden kan ha fortont seg helt vanvittig,
men jeg tok den bare i vanlig bruk.

  
Ingen hvordan eller hvorfor,
eller på hvilken måte det ble slik

og hva det skal være godt for med alle de livlige detaljene.



Jeg var som en spiker som er slått for dårlig inn i veggen
eller

(her er en sammenligning som glapp for meg)

  
En etter en inntraff forandringene
selv innenfor øyeblikkets begrensede utstrekning.

Ved et yngre bord, med en en dag yngre hånd,
ble gårsdagens brød skåret på en annen måte.

Skyer som aldri før og regn som aldri før,
for de falt jo med helt andre dråper.

Jorden spant en runde rundt sin egen akse,
men nå i et rom aldri forlatt.

Det varte godt og vel 24 timer.
1440 minutter med muligheter.

86 400 sekunder med innsikt.



Et kosmisk savoir-vivre,
som riktignok ikke sier noe om oss,

men likevel forlanger det noe av oss:
litt oppmerksomhet, et par linker av Pascal

og en forbløffet deltagelse i dette spillet med ukjente regler.

  

Fra «Livet er den eneste måten»
Dikt 2002-2012. Tiden forlag 2013

Gjendiktet av Christian Kjeldstrup.

mandag 12. august 2013

HVA MED STEMMERETTEN TIL MENN?


I hele år har vi med jevne mellomrom hørt hurrarop fordi kvinnene fikk stemmerett for 100 år siden. Hver gang jubelropene runger får jeg en uggen fornemmelse. Det var da ikke så revolusjonerende, tenker jeg. Det var da sannelig ikke mer enn 15 år tidligere at menn flest fikk stemmerett.



Litt historikk
Det er anslått at i tiden 1860-1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.

Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og så allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913.


Omsorg og nærhet forblir sekundære interesser
Sist jeg leste jubelrop om kvinners 100 års jubileum var i dag, av ingen ringere enn Universitets egen professor Ole Petter Ottersens. Kronikken er basert på hans tale til de nye studentene ved Universitetet i Oslo. I et langt førsteavsnitt breier han ut om hvordan kvinnene fra 1880 tallet sakte men sikkert vant frem og fikk stemmerett i 1913. Ingenting om mennene og at faktisk de fleste av dem også lenge var utestengt fra å stemme.
For meg synes denne insisteringen på å feire jubileum for kvinners stemmerett mer som et tiltak for å opprettholde en kunstig maktkamp mellom menn og kvinner og som et insentiv for å dytte kvinner ut i arbeidslivet – et arbeidsliv som ikke er tilpasset såkalte feminine egenskaper, bl.a. omsorg og nærhet.

Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Linn Stalsberg spør for eksempel i sin nylig utkomne bok «Er jeg fri nå?» om statsfeminismen har bygget opp under en fremvekst av et såkalt nyliberalistisk samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.


Min ugne fornemmelse
Min ugne fornemmelse handler om at der er en eller annen overstyring (gjerne ubevisst) om å holde feministiske maktkamper ved like på et banalt nivå. Når vi fremhever kvinners stemmerett på en slik måte som vi gjør, sies det indirekte at kvinner lenge seriøst var undertrykt og et stort skritt for likestilling og rettferdighet skjedde. Men langt viktigere altså, slik jeg ser det, er det at mange menn også var undertrykt. Mange, både menn og kvinner ble undertrykt. Og med dagens økonomiske og politiske system kan man kanskje få lov til å påpeke at lite har endret seg under sola – at undertrykkelsen sågar er i ferd med å øke igjen. Det er det et skille mellom fattig og rik handler om.



For utdypning se gjerne;
Bokanmeldelse av «Er jeg fri nå?»; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/er-jeg-fri-na.html

Nyliberalisme; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/nyliberalisme.html

 

torsdag 8. august 2013

TOLERANSE - en liten epistel


Toleranse betyr evne til å tåle.

De aller fleste strekker seg i forhold til det å tåle. Hele det voksne liv synes for de fleste av oss å bestå av en stadig utfordring om å tåle – våre foreldre, ektefeller, svigers, søsken, barn, venner, sjef på jobben, kolleger. Vi lever stadig i en utfordring om å opprettholde balanse i våre relasjoner. Og det synes ikke å bli enklere. De populære samlivsspaltene handler kun om disse tingene og skilsmissestatistikken er bare ett av mange klare faktiske uttrykk på de utfordringene vi har med å tåle i vårt daglige, nære liv.  

Vi har altså store problemer med å tåle i våre nære liv. Av den grunn er det nærliggende å hevde at det heller ikke står så fryktelig mye bedre til med vår toleranse i forhold til det som ikke angår oss direkte. Faktisk er det en grunn til å anta at det står virkelig dårlig til og at vi dermed, som nasjon, er aktive deltakere i konfliktene verden over med alle våre fordommer som jo er det motsatte av det å tåle. 

 
Mennesket satt i system.

Vår vestlige sivilisasjon begynte med behovet for å overvinne naturen ved å undertrykke og å kontrollere de enorme fysiske kreftene som truet mennesket. Inntil ganske nylig var oppfatningen den at Vesten hadde overvunnet disse kreftene. (De siste få årene forteller klimaet en annen historie til en del av oss) Men med seieren over naturkreftene, gikk også noe tapt – ydmykheten. Troen på menneskets uovervinnelige stilling har inntatt vår mentalitet. Vi er mestrene og naturens herrer. Men denne selvgodheten er egentlig mer destruktiv enn selv de verste naturkrefter.

Overvinnelsen av naturen innebærer også overvinnelse av menneske. Vi innbiller oss at våre liv, lengsler og behov kan plasseres inn i en formel. Men en formel er kun en formel, den kan aldri fange opp nyansene og de skjøre sannhetene som angår det å være menneske. Resultatet blir til syvende og sist at vi undertrykker hva det faktisk vil si å være menneske. Istedenfor å handle og å tenke som mennesker, handler og tenker vi som slaver av de systematiske formlene. Disse formlene styrer vår toleranse – og resulterer i fordommer. 
 

Hva styrer vår toleranse?

Religion kan styre vår toleranse. Likeså politikk, vår utdanning, materialisme, lov-systemet, vitenskapen, media og en hel rekke med ulike institusjoner/organisasjoner vi kan velge å gi vårt øre og vår lojalitet til. Vår tåleevne kan også styres av noe inni oss, ofte kalt intuisjon, men denne synes vi å ha mistet i vårt samfunn. Hva vi tåler, synes med andre ord å bli mer styrt av prinsipper, båstenkning og hva andre sier, enn av vår egen indre stemme.

Rigid prinsipptenkning og manglende selvstendig tenkning gir fastlåste konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som styrer vår toleranse, vil vi fortsette med å ha konfliktfulle relasjoner, både på hjemme- og bortebane. Vi vil fortsette med å måtte leve i et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som i dag styrer vår toleranse forblir vi, enten vi ønsker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ei, delaktige opprettholdere av konflikter – både hjemme og ute. 

søndag 4. august 2013

NORGESNEVROSEN

AV HENNING NÆSS

 
Publisert i Dagsavisen 2. august 2012

La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge?

 
Mange har spurt seg selv, antakelig spesielt utlendinger, om hvordan den verste enkelthandlingen noensinne i historien har kunnet utspille seg i Norge. Kanskje kan man, på samme måten som Sigmund Freuds egentlige pasient var byen Wien, hevde at det finnes en pasient som heter Norge, at denne pasienten er full av ubearbeidede nevroser, og at denne pasienten kunne trengt en minst like god psyko­analytiker som Sigmund Freud for å komme til erkjennelse av seg selv og hvilke problemer denne pasienten streber med? Finnes det med andre ord noe man kan kalle for «norgesnevrosen?»

La oss se: Norge er et land der det er relativt enkelt å gjemme seg bort. Dette skyldes det faktum at vi rent geografisk bor relativt langt fra hverandre. Men det er ikke det viktigste. Norge er også et land der det er lett å skjule sitt indre liv bak en maske av normalitet, da nordmenn sjelden eller aldri griper inn i hverandres liv på et dypere plan, med mindre man er gift med hverandre. Det er lett å skjule sine egentlige hensikter bak et skinn av normalitet.

Norge er også et land med mange gode verdier, som det ofte snakkes om. Hva det ikke så ofte snakkes om, derimot, er at det under et skinn av demokrati og velferd også finnes andre strømninger. Og det man ikke snakker om, er jo gjerne det som er kilden til nevrosen. Gjennom det norske skoleverket lærer barna seg gode, demokratiske verdier. De lærer å ta hensyn til hverandre, til at samarbeid er minst like viktig som konkurranse, og de lærer at kvinner og menn er like mye verdt. Et menneske som har onde tilbøyeligheter, skulle derfor gjennom skoleverket lære seg til å bearbeide disse i godhetens tjeneste. Utdanningen skulle med andre ord sikre at slike personer som Anders Behring Breivik ble omformet til gode mennesker. Eller at de eventuelt ble lagt under behandling på et tidlig tidspunkt, før de rakk å gjøre større skade.

Kanskje er det slik at det under dette skinnet av godhet og velferd befinner seg verdier som står i motsetning til disse. Dette har å gjøre med nyliberalisme, konkurransebevissthet, pengeverdier, strebermentalitet. Men også med alvorligere ting som hat og rasisme. Men ikke minst skjuler alle de store ordene at vi lever i en tid med ekstremt sterke polariseringer.

En annen ting er at vi nordmenn er opplært til alltid å tro det beste om hverandre. Vi kan ikke tro at noen kan være så slemme at de vil oss ondt, inntil det motsatte ettertrykkelig er bevist, men selv da tror vi det liksom ikke, og fortrenger det med blomster og godord. Norgesnevrosen går ut på at en rekke motsetningsfylte forhold i bevisstheten aldri eller sjelden blir omtalt som de er, men blir pyntet på eller overhodet ikke omtalt. En grunn til at Anders Behring Breivik klarte å skjule sine hensikter over så mange år, er kanskje nettopp at han har fremstått som helt normal. Men hvis det er noe som har skurret, så er det jo nettopp at han har virket altfor normal. Han har vært tvangsnormal.

Det er psykologen Jung som skriver om forholdet mellom «masken» og «skyggen». Masken er den utsiden vi bærer til daglig, og som vi viser frem til andre, og når masken blir mer og mer perfekt, fortrenges de dårlige egenskapene til den mørkere siden av personligheten. Og når fortrengningen blir total, kan situasjonen bli farlig. Da vil personaen, eller masken, være uten enhver lyte, det vil si uten personlighet, mens personligheten vil være fullstendig fortrengt til det ubevisste. Slike personligheter vil ha store problemer med å sette ord på følelser, vil sjelden kunne gjenkjenne eller sette ord på problemer, og vil ofte gi sine handlinger edle motiver som ligger svært langt unna realiteten. Siden det er en del av norgesnevrosen å gå rundt og hele tiden late som om alt er normalt, kan nettopp en slik person, gjennom en maske av normalitet, unngå at hans egentlige hensikter blir gjennomskuet.

La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge? Hva er det med Norge som gjør at dette landet skulle være befridd for den slags problemer? (....)

Hans ytre fremtreden burde egentlig vært nok til å gjøre folk mistenksomme. Han har nettopp fremstått, ifølge enkelte, som «en skygge». Jeg tilstår at jeg grøsset da jeg leste dette uttrykket, nettopp fordi jeg leste det i lys av de jungianske begrepene «masken» og «skyggen».
Det betyr at alle hans mørke tanker ble fortrengt til det ubevisste, så hele personligheten til slutt ble «en skygge.» Men til slutt kunne skyggen ikke lenger fortrenges, men måtte handle for å frigjøre seg selv fra sin egen skyggetilværelse. Den overtok til slutt hele personligheten, og masken kunne ikke lenger skjule hva som lå bak. Masken maktet ikke lenger å fortrenge skyggen, som ble for dominerende. Masken av normalitet gled bort, og skyggen kom helt frem, og viste hele personligheten i sin gru og uhygge. Men da handlingen var utført, kom masken på plass igjen. Men nå vet vi at denne masken er en del av en gigantisk og livsfarlig fortrengningsmekanisme.
Norgesnevrosen vil jeg kalle dette komplekset: Komplekset utvikler seg som et resultat av alle fortrengningene, i mellomrommet mellom alle de store ordene om frihet, demokrati og godhet. Og alle de problemene som aldri blir satt ord på, er et resultat av at vi nekter å tro på ondskapen og sykeliggjør den istedenfor å se den i øynene.

Nå må vi snart begynne snakke om hatet vårt, hvis ikke vil jeg hevde at hele Norge lider av det samme problemet som Anders Behring Breivik. At vi lever i et land som er ute av stand til å sette ord på følelser.

Er Norge en pasient med tvangsnevroser? Med livsfarlige fortrengningsmekanismer?