mandag 23. september 2013

EKTE DEMOKRATI


Vi lærer tidlig, og gjentagende, at vår demokratiske styreform er en god ting. Vi forbinder det så å si automatisk med at det betyr at alle stemmer blir hørt. Men er det slik det fungerer i praksis? Ideen om at alle skal få være med å bestemme er glimrende, men vi har langt igjen da det fint går an å peke på store feil og mangler ved hvilke forutsetninger folk faktisk blir gitt for å være med å styre.


Mange tror at demokrati er selve ideologien i vårt samfunn. Det er feil. Demokratiet – styringsformen – er et ytre skall. Til grunn for vårt demokrati ligger det som kalles «Det Moderne Prosjekt». Det er vår ideologi. Vår ideologi hviler på fem (så langt) udiskuterte sannheter; Troen på siste-instans-sannheter. Troen på metoden. Troen på avsløringsstrategien. Troen på framskrittet og troen på friheten. Selve drivkraften, opprettholdelsen av troen på sannhet, mulighet for avsløring, troen på fremskritt og frihet er METODEN. Metoden er betegnelsen på hvilken type tenkning vi anvender i vårt vestlige samfunn og som hele vårt utdanningssystem er den fremste og tyngste produsent av.

Metoden, hvordan vi tenker, er altså selve grunnlaget for vårt samfunn. Det er metoden som har skapt vårt sekulære samfunn, og det flere etter hvert begynner å omtale som "det konforme samfunn". Metoden er kort sagt den tenkningen vi lærer i vårt utdanningssystem. Den tenkningen vi lærer gjennom et langt skoleløp ligger til grunn for, og opprettholder, andre systemer; det parlamentariske og det kapitalistiske. Man tror det er rettferdig, alle kan jo lykkes i skolen, tror man, men det er helt feil. I skolen kan man bare lykkes hvis man har helt spesielle egenskaper eller er villige til, eller blir presset til, å dyrke disse frem på bekostning av andre talenter. Og en enda tydeligere segregering ser vi i kaskader av kunnskaps-rapporter i disse dager der fokus på matematikk er stort: Lærerne skal mestre avansert matematikk, elevene skal mestre avansert matematikk - ja sågar smårollingene i barnehagen skal nå få opplæring i matematikk. Viktig her å være klar over at matte er ikke bare matte, det er også en effektiv måte å disiplinere tenkningen på - og det er et svært viktig å merke seg i en tid da kunstig intelligens vinner mer og mer frem. For utdypning se: http://www.arrvev.no/bok/om-a-disiplinere-tenkningen ) 

Det har lenge vært påpekt at ideologien (med metoden til grunn) er en videreføring av – en avansert form for – føydalisme. Flere og flere forskere påpeker da også stadig oftere på at skolen reproduserer forskjeller i samfunnet. Ønsker vi et ekte demokrati må derfor alt fokus settes inn på skole og utdanning. Vi må slutte med å tolerere at så mange barn og unge får så utrolig lite ut av lange og mange dager, år ut og år inn, på skolen. Mange blir ikke rustet til å delta aktivt i samfunnet, en god del går lei (og velger derfor å tenke på seg selv først og fremst) og de som deltar er jo så detalj- og konfliktorientert (politikk handler om å slå motparten i hodet med velformulerte argumenter) at det er en gru. (for å si det kort og flåsete – dog presist nok)

Med en helt annen skole, med helt nye tanker om hva skole kan og bør være vil vi alle fint kunne lære å se sammenhenger og helheter. Ikke bare bli sløve forbrukere som stemmer for mer marked og forbruk fordi statlig overformynderi oppleves som adskillig verre.    

Jeg foreslår et nytt politisk parti; SKOLEPARTIET, der det eneste fokus er, det eneste viktige fokus er; hvordan skape et ekte demokrati der likeverd, tillit og respekt råder. Men det er jo vesentlig at folk forstår forutsetningene for vårt samfunn da, og således hvor utrolig viktig skolen er for at de skal stemme på partiet. Og hvordan få folk til å forstå det? Skolen ruster oss ikke til å forstå det, og uten å lære det vil vi heller ikke forstå det. We have a problem.

KORT OM TENKNINGEN VI LÆRER I SKOLEN:

Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner faktaformidlingen allerede første skoledag ved å servere fakta (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Høres kanskje vel og bra ut, men ved siden av at dette kun passer for et fåtall, vil man også med en smule refleksjon forstå at hele prosessen ikke akkurat fremmer evne til langsiktig tenkning og kreativitet.

Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.  Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger.  Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.
Den direkte faren med begrensningene som logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den selvtilfredse holdningen når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi ikke riktig forstår – og at det vi lærer på skolen svikter på det groveste. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”