mandag 21. oktober 2013

Vitenskap, religion og ideologi


Vitenskapstilhengerne har fått, og får fremdeles, mye oppmerksomhet. Deres anliggende er å hylle vitenskapen som den eneste kritiske instans i samfunnet. Ofte blir vitenskap plassert som motsetning til religion og ideologier. Vi får høre at mens religion og ideologi kun tilbyr evig visshet – om hva som er sant, hva som er det rette, hva som vil hende – er vitenskapen aldri skråsikker.

Vitenskapstilhengere innser at der finnes noen bedrevissere i vitenskapen også – men de dominerer ikke så mye at det berører hva vitenskapen som kollektiv virksomhet står for. Vitenskapen som kollektiv virksomhet er, i henhold til de mange vitenskapstilhengerne, en objektiv og åpen søken etter sannheten som skal bringe oss alle inn i lyset.

Slik jeg derimot ser det, har religion og vitenskap mye til felles. De er begge godt etablerte institusjoner i vårt samfunn, men viktigst; de er begge fundamentert i en såkalt Sannhet i Siste Instans. For vitenskapen er denne sannheten troen på Objektivitet. For religionen er denne sannheten troen på Gud.

Ideologi på sin side er ikke bærer av noen siste-instans-sannhet – den er i så fall ofte uuttalt – bortsett fra i enkelte muslimske land der religion inngår i samfunnsmodellen. En ideologi er oftest politikk; noe med isme bak seg – dvs. en modell for hvordan drive et samfunn. En ideologi er en stor teori – en modell om hvordan organisere et samfunn.
 

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.
DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men, som antydet, i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om. Det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.
 

Undring og overskridelse i begge leire
Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er der av vane og tradisjon, noen er bokstavtro mens andre igjen er mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer, og innenfor begge institusjoner finner vi flere ulike nivåer av bevissthet. Også innenfor vitenskapen finner vi mange som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

 
Revisjon av de små sannhetene
Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd. (hvis man ser nøye etter, er det veldig interessant å oppdage at vitenskapens og Kirkens «små» forutinntattheter opp igjennom har vært påfallende sammenfallende)

 
Løsrivelse fra kjørereglene
En sentral utfordringene for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å innse at begge Sannheter i Siste Instans har noe for seg og i tillegg løsrive seg fra kjørereglene.  Vi trenger den metafysiske kraften som åndelig, religiøs, spirituell tro kan tilby – den som minner oss om at vi intet egentlig vet og som gjør oss ydmyke. Men det må være en kraft som ikke binder seg opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety – det hemmer for utvikling av bevisstheten. Tilsvarende trenger vi vitenskapens utforskning av alle ting, men uten en for sterk binding av metoden som – på samme måte som de religiøse dogmene – lukker mer enn det åpner. Med andre ord vil vår viktigste politiske oppgave være, slik jeg ser det, å gi adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Dette at kun ti prosent av all forskning i dag er grunnforskning understreker dette. Ti prosent grunnforskning betyr at hele nitti prosent tjener samfunnet og dets institusjoner – også kalt oppdragsforskning. Forskere flest lager med andre ord ikke sine problemstillinger selv, de får dem servert i fanget av oppdragsgivere. Stadig oftere hører vi også at oppdragsgiverne ikke gir videre arbeid til en forsker hvis de ikke får det forskningsresultatet de vil ha. Forskere søker seg da også i stadig større grad til institusjoner og tenketanker som innehar samme verdi- og menneskesyn som en selv.

 
Vår tid største utfordring; Det rent sekulære samfunn.   
Den viktigste utfordringen vi således står overfor i dag, slik jeg ser det, er at samfunnet i overveiende grad har blitt sekularisert. Kort sagt betyr det at vitenskapens tradisjonelle metode og tenkning er den operative og så å si eneste gyldige i alle offentlige sammenhenger – men også i stadig større grad i den private sfæren. (I den private sfæren drøftes også alle forhold opp og i mente, med det resultat at man til slutt ikke vet hva man skal mene – også søker man isteden å nøye seg med å være sin egen lykkes smed – for utdypning se artikkelen; Sin egen lykkes smed i mangfoldets tidsalder, http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)

Den direkte faren med begrensningene som Metodens definisjon av logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den rådende selvtilfredse holdningen hos alle dem som posisjonerer seg, når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi ikke riktig forstår – og omsider innse at det vi lærer på skolen når det gjelder evne til persepsjon; dvs. bevisst helhetstenkning, svikter på det groveste.

Det er nemlig meget alvorlig når vår evne til persepsjon ikke utvikles, og i dag synes den å nærme seg et faretruende lavt nivå. Dess mer et samfunn blir ensidig preget av sekulær tenkning, dess lavere blir vår evne til persepsjon. Lav persepsjon er årsak til all ondskap.
 
 
 
Ennå står Muren ubesteget
 
Vi stanger mot den
fra hver vår side
 
til hodene blir blodige
og tomme

 


Forfattere som har inspirert;

Michel Foucault

Carl Gustav Jung

Eric Fromm

Edwardo de Bono

Ken Wilber

Pierre Bourdieu

søndag 6. oktober 2013

VÅR POST-IDEOLOGISKE TIDSALDER

Ikke så fri fra ideologi som du kanskje trodde...


Utdrag fra boken;
«IDEOLOGI ER NOGET BRAS»
 

«Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideo­logiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologi­ske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og frem­mest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine medborgere om, eller en utopisk drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske be­slutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores fa­milier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortræ­deligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er be­vidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritik­ken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er rege­ringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrer­nes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestå­ende, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklas­ser, et relativt godt liv.»

For videre lesing, se: