fredag 29. november 2013

INTELLECTUAL EMANCIPATION


There is no hierarchy of intellectual capacity. Emancipation is becoming conscious of this equality of nature. This is what opens the way to all adventure in the land of knowledge. It is a matter of daring to be adventurous, and not whether one learns more or less well or more or less quickly.

Fra boken; “The ignorant Schoolmaster. Five Lessons in Intellectual Emancipation”

Av Jacques Ranciere

tirsdag 26. november 2013

SKOLENS PRIMÆRE MÅLSETTING


Skolens fremste mål bør ikke være hvordan balansere elevers ulike forutsetninger hjemmefra. Skolen fremste mål burde være å gi alle elever opplæring etter elevens egne forutsetninger, punktum.  

Ingen politiske partier i Norge, verken på høyre- eller venstresiden, har forstått dette. I bunn og grunn har de alle samme ide om hva læring, tenkning og kunnskap er. Klarer man å svare riktig på flest mulig spørsmål og etter hvert drøfte en sak fra flere ulike sider, så fortjener man en sekser. Dette er en langvarig og grundig opplæring i den hypotetisk deduktive metoden.

Når man har et slikt snevert syn på hva god læring, tenkning og kunnskap er, er det lett å bruke vurderingskriterier som karakterer. En klar definisjon av hva som er bra tenkning og hva som er bra kunnskap, gjør det lett å sette en karakter. Det er også skolens karaktersystem som gir toppelevene sjefsjobbene og best lønn i samfunnet senere. Karakterene som premierer den type tenkning som senere skal prege alle toppsjefer i samfunnet er også den type tenkning som resulterer i et sneversynt, selvforsynende, konkurransepreget og rigid samfunn for oss alle.

 

Det store problemet med skolen i dag er, for høyresiden, at den offentlige skolen ikke gir god nok oppfølging av elever – forståelig nok. Det store problemet for venstresiden er at høyresiden dermed vil etablere privatskoler. 

Det er klart at privatskoler vil gi bedre opplæring i henhold til de bestemte læringskriteriene. Privatskoler vil kunne motivere lærere med bedre lønn, ha mindre klassestørrelser og mer homogene elevgrupper, bl.a. Det er også klart at elever som går på slike skoler vil få bedre karakterer og således bedre jobber og bedre lønn senere. Og slik vil klasseskillene mellom oss mennesker igjen øke. Skillet mellom fattig og rik vil øke.

Men høyre kommer i alle fall med forslag slik at i alle fall noen barn kan få bedre opplæring og oppfølging – i henhold til kapitalistiske interesser riktignok, men som sagt, i alle fall et forslag. Hva gjør venstresiden i så henseende? De hamrer løs på andre sine løsninger. (helt i tråd med hva de lærte på skolen – det beste logiske argumentet er liksom det som skal bringe oss fremover.) Det venstresiden isteden burde gjøre, er å vurdere hvordan gjøre den offentlige skolen bedre slik at høyre ikke ser seg nødt til å arrangere masseflukt. Det er det minste!

Men det er selvfølgelig ikke på langt nær nok. Det venstresiden – og også høyresiden – snarest bør innse – hvis de faktisk er interessert i rettferdighet og i å gi alle verd i henhold til sine egenskaper og kvaliteter, er å gi lærerne tillit og tid til å se den enkelte. Skolen må også gi et mangfold av tilbud, ikke stappe 25-30 elever inn i et trangt lite rom og belønne de som trives der med ros med påfølgende selvtillit og høy lønning i voksen alder, og de som hater det lav selvtillit med minste-inntekt etter hvert. Vi snakker om kanskje de ti - tolv viktigste årene i et menneskes liv hva angår kognitiv og sosial utvikling. Det handler om intet mindre enn vårt demokrati. Det handler om hvilke forutsetninger vi gir våre barn og unge for senere å delta i beslutninger som angår liv som skal leves i samfunnet. 
 

Ønsker man et ekte demokrati må man først erkjenne at utdanningssystemet, som ingen av partiene diskuterer som sådan, er et system som fostrer frem hierarkier og motsetninger, det motsatte av likeverd og tillitsfulle relasjoner. Begge sidene i politikken aksepterer altså hierarkier – og gjør således ekte demokrati – det reelle likeverd – umulig. Man må komme forbi den misforståelsen at bare mennesker fra alle lag av befolkningen kan ha mulighet til å lykkes, så er det godt nok. Det eneste som er godt nok er at alle mennesker opplever at det de har å bidra med er like viktig som alt annet. Ekte demokrati vil forbli en utopi inntil dette blir forstått. 

fredag 15. november 2013


Beste bok jeg har lest på år og dag! Anbefales på det varmeste.

For mer informasjon, se: http://www.centerforvildanalyse.dk/udgivelser/saerklasse/

onsdag 6. november 2013

FORBRUKERSAMFUNNET


Ofte hører vi begrepet “forbrukersamfunn». Men hva betyr det? Egentlig?
Jeg har aldri studert økonomi, men jeg tenker som så at det vanskelige med økonomi er det samme som gjør alt annet komplisert å forstå – nemlig samfunnet. Dermed – å forstå kapitalismen i seg selv er ikke så komplisert. Litt mer komplisert enn det jeg skal si her, men kanskje nok til å belyse essensen; Kapitalismen er kjøp og salg av varer med penger. For å opprettholde produksjon av varer har man et rentesystem som holder hjulene i gang. Rentesystemet er slik at 10 prosent tjener mer på renter enn de betaler renter. 10 prosent går even, og 80 prosent av oss betaler mer renter enn vi tjener på renter. Slik opprettholdes produksjon. Alle som er involvert i produksjon, og da særlig rentevinnerne, er også opptatt av forbruk – mye forbruk. Og de er det mange av. Reklame industrien, som tok fart på 50- og 60-tallet, er en stor drivkraft her.

Og i dette lyset er det mange i dag som mener at forbrukersamfunnet har tatt helt av. Gradvis har vi blitt mennesker i et samfunn der alt handler om forbruk. En del har satt søkelyset på at i dag har det sågar blitt slik at vi ikke lenger bare kjøper og selger ting, men også at såkalte ikke-materialistiske ting, som mennesker (humankapital) og kunnskap (kulturell kapital) også er i ferd med å bli vare. Vi må for eksempel i stadig større grad kunne selge oss selv i et bestemt lys, personads, jobbsammenheng osv. og kunnskap er i ferd med å bli en vare. 90 % av all forskning er i dag oppdragsforskning hvilket betyr at forskere blir selgere av et produkt til bedrifter og institusjoner som er villige til å betale. Kort sagt har vi fått en forbrukermentalitet. En forbrukermentalitet innebærer også at våre verdivalg blir forbundet med kjøp og salg; "Som forbruker har jeg selvfølge­lig fritt valg. Jeg kan velge den billige bananen eller jeg kan velge den dyre bananen som i tillegg gir meg en følelse av moral og ansvarlighet. Således kan man si at jeg som forbruker har fått kortene i hånden. Det er nå opp til meg hvilken retning verden skal gå i: Mot mere profitt eller mot mere solidaritet."

En god del setter altså søkelyset på at den friheten vi tror vi har i vår vestlige verden, egentlig ikke er annet enn frihet til å velge hvilke vare vi vil kjøpe. Den friheten i seg selv er grei nok, men blir altså et problem når vi har fått en forbrukermentalitet fordi en forbrukermentalitet tilsier at alt vi gjør og tenker er rettet mot kjøp og salg, profitt og hva som lønner seg for egen del. Lykken for mange er å kjøpe seg en ny bil, et nytt klesplagg osv. Det forvitrer de mer grunnleggende gledene og verdiene ved det å være menneske – de samme grunnleggende gledene og verdiene som er nødvendige for å skape fellesskap, nærhet og varme.

De som er opptatt av og bekymret for denne utviklingen kaller denne forbrukermentaliteten for Nyliberalisme. Det finnes imidlertid sterke kapitalistiske og politiske krefter som jobber aktivt for å fremme nyliberalismen, men mange henger nok også bare med på lasset eller lar seg kjøpe for å henge med på lasset.

Mange forstår det slik at USA er den fremste pådriveren for en kapitalistisk verdensorden og kaller det demokrati. De blir påpekt at de to politiske partiene som i realiteten ikke betyr noe valg, er  begge underlagt kapitalismen (og jeg vil føye til utdanningssystemet – som etter min forstand er forbrukersamfunnets mest effektive støttespiller). Slik også i Norge, det ble tydelig under finanskrisen i 2008 da vi hørte Sosialistiske Venstres leder Kristin Halvorsen si; «Gå ut og shop!»

Det hele blir veldig tydelig når vi leser venstresidens forslag til løsninger for å demme opp for nyliberalismen. Mange av dem som uttaler seg ser klart problemene med en forbrukermentalitet og gir glimrende beskrivelser av problemet, men når det kommer til løsninger er det ingen som er i nærheten av å nevne det kapitalistiske systemet og i enda mindre grad – utdanningssystemet. (årsakene de nevner er onde krefter på høyresiden og innføring av postmodernismen i forskningen

Grunnen til at venstresiden heller ikke evner å fremme fundamental systemkritikk ligger i at også de tror på det såkalte «Moderne Prosjekt» som er vår ideologi - det som i bunn og grunn handler om troen på en rasjonell debatt (den ensidige type tenkning vi lærer på skolen) om hvordan produksjonsmidlene skal fordeles – altså hindre at rentevinnerne bare blir rikere og rikere. (den tradisjonelle høyre og venstre debatten). En stund gav dette en del verdig utvikling, men i dag er tiden inne for å tenke nytt. Men nytenkning er det dårlig med. Ingen ser noen vei utenom å bevare det kapitalistiske systemet og utdanningssystemet. Og når de ikke ser noen annen vei, så vil vi heller ikke, dessverre, klare å utvikle oss videre som mennesker og samfunn.

Troen på det moderne prosjekt (ideologien i vårt samfunn) stikker dypt – det var den nye samfunnsorden som kom med opplysningstiden og manifesterte seg med revolusjonene på 1700 tallet. Hva det nye bestod av kan og bør man lure på. Mange mener at det eneste nye var en overgang fra agrarsamfunn til industrisamfunn. Industrisamfunnet gir selvfølgelig mer materialistiske goder til alle, hvor skulle ellers alle varene industrien produserer havne? Det som med andre ord består, er hierarkiene i samfunnet – og således at dette med demokrati, sånt som handler om frihet, likhet og brorskap forblir en illusjon. Stadig flere påpeker at utdanningssystemet er den institusjonen som fostrer frem hierarkiene i dag – de såkalte kulturelle- og kapitalistiske elitene, (kan sammenlignes med hvordan føydalsamfunnet fostret frem adel) og det er dessverre slik, tror jeg, at de tror at deres eliteposisjon er vel fortjent. Deres kunnskaper og ikke minst selvtillit, etter mye ros i utdanningssystemet, gir dem maktposisjonene i samfunnet. De tror (selv om de selvfølgelig aldri vil innrømme det) at de er smartere og bedre enn alle andre og samfunnet trenger smarte mennesker. Således har vi ingen mennesker i maktposisjoner som kan tale i mot systemet – formidle reell systemkritikk.

Jeg er med andre ord overbevist om at forbrukermentaliteten vil spre seg, at vi vil se stadig øket skille mellom fattig og rik og all den triste elendighet det bringer med seg (for alle). Men det er ikke det verste! Det verste med forbrukermentaliteten er at den har ingen sjel, den er rent materialistisk. Det er denne tenkningen uten sjel som gir oss opplevelse av fremmedgjøring (det ligger bl.a. mye fremmedgjøring i elitens falske tro på egen fortreffelighet som de fikk på skolen) og all den psykiske lidelsen vi ser i vesten i dag og som lykkepiller skal helbrede. Jeg håper at folk flest – både på høyre og venstresiden – snarest erkjenner at farene med nyliberalismen – at vi mennesker blir underlagt en forbrukermentalitet – ikke kan løses med tradisjonell debatt og tradisjonelle politiske strategier. Tiden er inne for å bygge et reelt og ekte demokrati og den eneste måten å gjøre det på er å gi våre barn opplæring i henhold til deres grunnleggende menneskelige kvaliteter og evner. Noe som da overhode ikke skjer i dagens skolefabrikk!