onsdag 23. januar 2013

VITENSKAPEN IKKE MODEN ENDA


Jeg liker å lese artikler som belyser sammenhenger mellom vitenskapsteori og det praktiske liv. Lite finnes i avisene, bortsett fra i KK, som til og med har en ”Vitenskapsjournalist.”

For meg handler vitenskap primært om streben etter objektivitet og nøytralitet. Først og fremst betyr det en løsrivelse fra en bestemt «stor teori». Man må rett nok alltid operere ut i fra en eller flere store teorier fordi enhver forsker må klargjøre i utgangspunktet hvor han eller hun kommer fra og hvor de vil, men å gjøre en enkelt teori til et livsprosjekt blir fort vekk politisk posisjonering. Det leder ofte forskeren vekk fra objektiv og nøytral forskning.

Vitenskapsteori er det viktigste faget man i dag kan sette seg inn i. God kunnskap om vitenskapsteori hjelper forskeren til større refleksjon ved analyse istedenfor at man blir sittende fast i sin egen kvasifaglige eller politiske overbevisning. 

Når en avis, slik som Klassekampen, kjører en vitenskap-spalte forplikter det. Om vitenskapspalten favoriserer en bestemt vitenskapsteoretisk retning, får dette med andre ord betydning for hvilke briller jeg tar på meg når jeg leser avisens øvrige stoff. Og da jeg har store problemer med å godta evolusjon-psykologien som den eneste legitime vitenskapsteoretiske posisjon, får jeg også stadig større problemer med å akseptere Klassekampens redaksjonelle linje.

Problemet i dag, slik Vassnes ser det, er at humaniora ikke er nok forankret i empiri og sunn fornuft. Det gjelder ikke bare forskere, men også yrkesgruppene som universitetene avler frem. Det gjelder journalister, det gjelder lærere og det gjelder altså også, fikk vi nylig høre, forfattere og litteraturvitere. Ganske sikkert vil vi fremover, i tur og orden, få høre at det egentlig gjelder oss alle sammen.

Vassens drar spannet sammen med godt etablerte og profilerte vitenskapsmenn som Jon Hellesnes, Jon Elster, Raino Malnes og Arne Johan Vetlesen. Alle har et fremtredende horn i siden til mangfoldet med etter sigende tilhørende menings-tyranni, les postmodernismen. Nøyaktig hvorfor postmodernismen kom på banen kan jeg ikke se at noen av dem har klart å svare på, men at det er av det onde er herrene i liten tvil om. Hellesnes, Malnes og Elster betegner sågar alle som ser noe positivt i den såkalte postmodernistiske trenden som fiender av fornuften. Mens disse tre kjemper for en ny renessanse av positivismens vitenskapsideal, utviser Vetlesen noe mer moderasjon og taler isteden varmt for øket erkjennelse og modenhet. Når det gjelder Bjørn Vassnes, så velger han eksplisitt å gå rett til biologien for igjen å skape orden i meningstyranniet. Og han er ikke, som han ynder å hevde, alene om det i disse «hjernevask-tider»

Tanken synes med andre ord å være at positivismestriden skal legges dø. Man søker seg igjen i mot en felles metode for all vitenskap. Felles metode for naturvitenskapene og Humaniora er en klar døråpner for å gjeninnføre biologi som årsaksforklaring i humanistiske fag.

Gunnar Aakvaag skrev for eksempel i Nytt Norsk Tidsskrift (nr.3 2010) (NNT) at samfunnsforskningen nå vet det aller meste om den sosiale situasjon, ikke bare når det gjelder individ og institusjoner hver for seg, men også når det gjelder relasjonen mellom individ og struktur. Aakvaag hevder med andre ord at samfunnsvitere i dag vet mye om hvordan institusjoner påvirker oss. Det de ikke vet så mye om, får vi høre, er hvordan menneskets biologiske konstitusjon påvirker hvilke institusjoner som dannes – og hvordan de dannes. Uten problematisering overhode, bringer Aakvaag oss rett inn i problematikken som angår å gi kollektive fenomener biologiske årsaksforklaringer. Vassnes synes klart å gjøre det samme.

Personlig er også jeg svært skeptisk til den utviklingen våre kollektive institusjoner (og individuelle prioriteringer) er inne i. Å innføre biologiske årsaksforklaringer som en løsning på problemene anser jeg imidlertid som svært betenkelig, ikke minst fordi jeg er høyst uenig i at det kulturteoretiske perspektivet har utspilt sin rolle. Den kulturteoretiske innfallsvinkelen har for eksempel mye uforløst når det gjelder øket bevissthet i forhold til funksjonen store teorier kan og bør ha som hypotesegenererende verktøy. Videre at relasjonelle perspektiver og dynamikken det frembringer fremdeles bare er noe som blir anvendt av ytterst få i det det avkrever en dybderefleksjon svært få har tid til i tellekant- og oppussing-prosjektenes tid.

På grunn av et stadig uavklart forhold til betydningen av store teorier og et svakt blikk for relasjoner mellom individ og samfunn, frykter jeg altså innføring av biologi som en likeverdig forklaringsfaktor.  Greia er at biologiske årsaksforklaringer har i seg en deterministisk styrke som kulturelle årsaksforklaringer aldri vil kunne drømme om å etablere. I nevnte NNT-artikkel ble det hevdet at folk som ikke gir penger til veldedige formål, later seg på sofaen, ikke klarer å spare penger, tar seg et glass vin eller to og sliter med å stå opp om morgenen, antagelig er dårlig utrustet – svært nærsynte – fra naturens side. Hvis man begynner å hevde at genene kan fortelle oss alt dette, hvilket de selvfølgelig ikke kan, og flere tyr til slike enkle svar så er det klart at vi vil få en stopp på «meningstyranniet». «Det står å lese i genene» er en påstand som setter en effektiv stopper for all dialog. Fordommene derimot, vil vokse. Hvis disse to årsaksforklaringene nå skal sidestilles og ansees som like gyldige, er det med andre ord, all grunn til å bli våken i hode.

Det hele blir passelig begredelig når vi ser tilbake på historien og ser at der er en klar tendens til at når kaos råder, føres biologiske forklaringer inn med styrke, alltid med grufulle konsekvenser basert på utstrakte fordommer. For hva har skjedd opp igjennom historien når vi har brukt biologiske forklaringer som determinerende og avgjørende for hva hele grupper av mennesker er? Tilstrekkelig kanskje bare kort å vise slavehandel, behandlingen av Aboriginere og Holocaust? Med gjeninnføring av biologiske forklaringer vil det fremover antagelig likevel ikke handle om fysiologiske kriterier, men primært om livsstil. De som ikke klarer å henge med på rotteracet, de som havner i fattigdom, de som erfarer ensomhet, sosial isolasjon og rusproblemer, bare for å nevne noe, vil ikke lenger bare bli utsatt for sosiale fordommer, noe som er ille nok i seg selv, men vil også måtte forholde seg til holdningen om at de antagelig «er født sånn.» Det ligger ingen humanitet i denne type løsninger.   

Den overordnede svakheten med kampanjen mange driver for å føre inn biologiske årsaksforklaringer, er oppsummert at hvis biologer mener at deres forskerfunn er interessante for samfunnsutviklingen, må deres primære oppgave være å formidle dette til oss andre på en god og praktisk relevant måte. Å forvente at humaniora begjærlig skal sette seg inn i ett nytt fagfelt og å ta biologiens forskning på alvor når biologien selv ikke klarer å fremme konsensus angående sine forskningsresultater – enn si er langt fra å ha en fasit på DNA og menneskesinnet – er, mildt sagt, drøyt å forvente.


Jeg har full sympati med tanken om å overskride konfliktene og motsetningene mellom humaniora og naturvitenskapene. Bare tull at det skal være kamp dem i mellom. Min mening er imidlertid at vitenskapen er langt fra moden nok til å takle en full integrasjon. Mye gjenstår før vi kan gå dit. Først og fremst må man komme frem til erkjennelsen av at fravær av konflikt primært betyr en respektfull og ydmyk anerkjennelse av ulikheter. Vi har dessverre en lang vei å gå.