søndag 30. juni 2013

ANONYMITET (OG DEMOKRATI OG YTRINGSFRIHET)




Spørsmålet om anonymitet har opptatt – og plaget – meg, i lang tid.
Jeg har etter hvert hørt alle argumenter anonyme kommer med for å forsvare sin praksis: ”Jeg kan miste jobben min. Jeg har pasienter å ta hensyn til. Jeg har studenter å ta hensyn til.  Moren min vil bli lei seg. Jeg er kjendis.” For noe tull! Hvis man vil uttale seg offentlig så får man søren meg være voksen nok til å stå for det man mener. 
På den andre siden:

Som kulturteoretiker har jeg en stor tendens til å søke forklaringer i samfunnet for menneskers handlinger, holdninger og oppførsel. Og jeg har ikke noe problem med å se den utbredte anonymiteten som et klart uttrykk for et fremmedgjort samfunn. De som føler at de må fremstå anonymt, har åpenbart problemer med å føle at de tilhører noe eller noen. Jeg spør: ”Hvordan har vårt samfunn klart å skape så mange identitetsløse og redde mennesker? Med så mange anonyme skulle man jo nesten tro at vi levde i det mest tyranniske diktatur…
Hva slags samfunn har vi?
Det er på tide at vi spør oss selv: Hva slags samfunn har vi egentlig, der mennesker ikke kan stå frem og være seg selv. Hvordan har det å være anonym blitt et uttrykk for demokrati som flere forskere hevder? Jeg kan dessverre ikke forstå det på noen annen måte enn at anonymitet faktisk gjenspeiler et veldig lukket, overfladisk og intolerant samfunn. Det helt motsatte av demokrati. For et demokrati skal handle om at menneskene er trygge og føler seg anerkjent som individ. Ingen kan vel komme å si at anonymitet signaliserer et trygt og harmonisk individ? Tvert i mot, det signaliserer en sterk frykt for utstøting på grunn av meningene man har. Det er rett og slett triste greier. Så mye for enneskerettighetserklæringen – den som sier at vi alle er like verdifulle.
Konklusjon; Behovet for anonymitet springer ikke ut fra intet. Det blinker røde varsellamper om et samfunn som ikke evner å etablere vilkårene som må ligge til grunn for demokrati og ytringsfrihet. Og her er vi alle ansvarlige! Tiden er inne for å vise mot! Tiden er inne for å vise at vi ikke liker et samfunn der mange opplever at man må skjule hvem man er. Den eneste måten å overvinne dette på, er ved å gå i klingen på problemet; nettopp ved å vise hvem man er. Ja visst koster det, men ved å opptre anonymt gjør man faktisk ikke annet enn å føye seg etter samfunnets spilleregler. Prinsipielt anerkjenner man storsamfunnets ide om at det som sies er kanskje ikke så mye verdt, når alt kommer til alt. Man underkjenner rett og slett sine egne meninger, man er bare villig til å gå så langt, men ikke lenger. Vi trenger mer guts enn som så i dag.