fredag 8. august 2014

ET KONFORMT SAMFUNN?


Det har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et konformt samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden fremmer påstanden, og det er interessant å merke seg hva det er de legger i den. Enkelt forklart: For venstresiden handler konformitet om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye av markedskrefter. For høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av staten. Man er altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik oppfatning av årsaker til at det har blitt slik. Disse ulike oppfatningene av årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de har ligget til grunn for all politisk debatt så lenge vi har hatt en statsmakt.


I Norge lever vi innenfor en styringsmodell som ofte blir kalt «Den nordiske modellen». I all hovedsak innebærer det at vi har en balanse mellom statlig styring og frie markedskrefter.


Spørsmålet om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket politisk parti vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at samfunnet er konformt, blir vi henvist til å vurdere om det skyldes høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Skulle vi komme frem til at markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at staten skal få mer makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye, kan vi stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme markedsløsninger for oss. Som velgere står vi overfor de samme valgene vi har hatt siden vi fikk stemmerett. Er det da slik at samfunnet like lenge har vært konformt? Hvis ikke, hva har nå i så fall endret seg?


Ser vi på valgmålingene er det vanskelig å se noe forskjell i hvordan folk stemmer. Balansegangen sånn sett, er like jevn som før. Da blir det naturlig å lure på om det er de politiske partiene som har endret seg.


Det blir ofte påpekt i dag at det kan være vanskelig å se forskjell på partiene. Forklaringen på dette er som regel at den politiske modellen vi har, fungerer utmerket. Vi er stolte av den nordiske modellen. Men når har det blitt slik at vi har blitt for mye enige? Må motsetningene mellom høyre og venstre igjen aktiveres? Igjen skal vi diskutere marked eller stat med ekte engasjement? Vil vi få et mindre konformt samfunn hvis venstresiden igjen engasjerte seg for en sterk stat? Eller motsatt, hvis høyresiden engasjerte seg sterkt for mer marked?


Etter min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å se dybden i hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som utgjør det konforme er nemlig de begrensede valgmulighetene vi velgere får. Valgmulighetene faller nøyaktig inn i vår dypstruktur som handler om å opprettholde en balansegang mellom en politisk høyre- og venstre side. I grunnleggende forstand utgjør denne balansegangen – denne motsetningen – mellom arbeidsgiver/marked og arbeidstager/stat en viktig drivkraften for hvordan vårt samfunn opprettholdes og utvikles.


Den politiske drakampen mellom disse motsetningene er bare ett av flere eksempler på hvordan vårt samfunn hviler på motsetninger.



En annen forståelse av hva det vil si at et samfunn er konformt.
For meg handler konformitet om noe mye mer dypereliggende enn liten politisk uenighet. For meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg, og godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi snakker om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at samfunnet er entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt mens mangfoldet i befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes på en annen måte; at samfunnsmodellen ligger forankret uten at menneskene innenfor systemet har mulighet til å påvirke det. Vi har blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at systemet skal tjene oss.


Jeg forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre sammenhenger snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet, mener jeg at individene opprettholder sin slavestatus gjennom en tenkning som ikke evner å gjennomskue det dypereliggende systemet og hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og igjen bli herre over systemet, må vi fostre frem en tenkning som gjør det mulig for oss å se helheter.


Et samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører. Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et ytre skall. Det meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en overfladisk meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som angår hva det vil si å være menneske og ulike virkelighetsforståelser. Vi diskuterer detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan.


Med andre ord: konformitet handler for meg om en lav bevissthet om den ideologien som ligger til grunn for vårt samfunn. Mange erkjenner at vårt samfunn består av flere systemer og mange har god forståelse av hvordan de enkelte systemene fungerer i praksis, men at disse systemene til sammen utgjør en større helhet og har en nær relasjon til hverandre, er det adskillig færre som tenker over.


Det er nettopp relasjonen mellom de ulike systemene som utgjør vår ideologi. Den sekulære tenkningen har to funksjoner i denne sammenhengen og kan beskrives som limet som holder vårt samfunn sammen og videreutvikler det. For det første er den operativ innenfor alle systemene – slik sett binder den de ulike systemene sammen. For det andre er det tenkningen vi lærer i utdanningssystemet som gjør at vi for det første ikke riktig ser relasjonene og for det andre, og viktigere, ikke riktig forstår hva slags overbygning som omgir oss og dermed ikke setter oss i stand til å ha en god demokratisk samtale om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal utvikle seg. 



VÅR TENKNING
Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden begynner tidlig. Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering og kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier skal evnen til differensiering, kategorisering og posisjonering – kalt den hypotetisk-deduktive metode - perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.


Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.  Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger.  Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.


Hva er det denne tenkningen opprettholder? Mitt utgangspunkt er at jeg i spørsmålet om hva kommer først; tenkning eller handling? – et ordentlig høna eller egget spørsmål, så er jeg personlig av den oppfatning at tenkningen kommer først. Det er vår tenkning som gir oss våre handlinger. Men når vi snakker om hva et konformt samfunn betyr, så handler det likevel primært om en sterk relasjon mellom tenkning og samfunnets institusjoner. Vi må forstå samfunnets konkrete oppbygning og innordning i relasjon til Metoden. Tenkningen opprettholder samfunnets konkrete rammer og samfunnets konkrete rammer opprettholder tenkningen.


Vi ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle sammenhenger. Primært er det viktig å forstå at den opprettholder våre grunnleggende forordninger. Tenkningen opprettholder parlamentarismen og den opprettholder det kapitalistiske systemet. Videre, jo mer et samfunn blir sekulært, dvs. opererer i henhold til Metoden, ser vi også i økende grad at tenkningen preger våre institusjoner, vi ser den i kriteriene presse og media legger for hva som er god journalistikk og vi begynner sågar å se den innenfor den private sfære også. Internaliseringen av en sekulær tankegang medfører at vi også i våre private liv og forhold posisjonerer oss og kjemper for vår egen rett som det mest naturlige i verden. Det er ingen tilfeldighet at skilsmissestatistikken er så høy.



EN IDEOLOGI TIL GRUNN FOR DET KONFORME
I dag har samfunnet mest rom for de som er spesielt gode på METODEN. Det er disse som blir premiert – først på skolen og siden i arbeidslivet.    


Det er den oppfatningen om at forskjellene og hierarkiene er både rettferdige, nødvendige og sågar tilnærmet naturgitte som utgjør kjernen i det konforme samfunnet. Men hvilken verdi vi tillegger menneskelige egenskaper og kvaliteter har lite med det naturgitte å gjøre. Det handler tvert i mot om en ideologi for hvordan et samfunn skal innrettes.


En del forskning har i lang tid, og nå i stadig økende grad, kunnet dokumentere at karaktersystemet og hvilke kriterier for kunnskap og læring det bygger på sammen med hvilken balast du får med deg hjemmefra, har avgjørende betydning for hvordan du «lykkes» i samfunnet som voksen. Det er med andre ord gammelt nytt; denne erkjennelsen av at skolesystemet reproduserer og opprettholder ulikheter og urettferdigheter i samfunnet. Dette er en fundamentalt viktig erkjennelse, en erkjennelse av avgjørende betydning! Hvis ikke vi tar den på alvor tilsier det at vi aksepterer at vi lærer våre barn at der er kvalitative forskjeller på oss mennesker basert på en høyst snever definisjon av hva det vil si å være menneske.


I det vi tidlig lærer at det er forskjell på folk i henhold til klart definerte kriterier for hva som utgjør kvaliteten på et menneske, stiller vi heller ikke nevneverdige spørsmål ved det kapitalistiske systemet som er bygget på hierarki og motsetninger. Motsetningene i det kapitalistiske systemet er for øvrig også nært forbundet med de primære motsetningene i det parlamentariske systemet som er motsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstager.
Vi ser med andre ord at både det kapitalistiske industrisamfunnet og skolesystemet skaper «vinnere» og «tapere», og at det synes å være en påfallende relasjon og sammenheng mellom disse to systemene. Begge systemene fostrer i alle fall frem eliter og legger til grunn nærmest det som mange oppfatter som nærmest naturgitte forskjeller og rettferdige ulikheter. I det parlamentariske systemet kommer disse til uttrykk som motsetninger. Vi ser at vårt fundament aldri vil kunne gi oss et samfunn der alle faktisk er like mye verd. Systemene vil alltid fostre tapere.


Og således kan undertrykkelsen leve i beste velgående i vårt såkalte demokrati.
Til grunn for det konforme ligger altså en intrikat utformet samfunnsmodell som er vår ideologi – gjerne omtalt som Det Moderne Prosjekt. Konformiteten kan altså sies å ha sine dype røtter paradoksalt nok i en frigjøringsideologi. Verdt å merke seg er det at frigjøringen skal ikke utvikles mens vi går veien, det skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Via vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden, frigjøres. Det er det globale prosjektet.




MOTSETNINGENE
Hvordan ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid logikk, og hva slags utvikling gir det? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og på alle nivåer, ser vi motsetningene.


Den mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden ble opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne motsetningen utgjør selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I dag er religion og åndelighet så å si helt og holdent overlatt til den private sfære. I det private kan alle sitte på sine egne tuer og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige skal den logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et såkalt sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et offentlig samfunn der all dialog og debatt føres, og all problemløsning skal skje, i henhold til den vitenskapelige metode (tenkning).


Tenkningen vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på motsetninger. Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom vitenskap og åndelighet, men ikke bare det; vi orienterer oss i verden i henhold til en rekke med mer eller mindre fundamentale motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er motsetningene mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom kultur og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og mellom godt og ondt.


All debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis vi hadde forstått at det finnes en relasjon mellom hvert motsetningspar og at motsetningene er likeverdige, så ville vi for eksempel ikke måtte bruke mye tid på den fullstendig meningsløse kjønnskampen.


I meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg pragmatikere. Og vi ser da også det som kan fortone seg som en overskridelse av tradisjonelle motsetninger. Vi ser at høyre og venstresiden møter hverandre i politikken, vi ser at feminismekampen i stor grad regnes for avleggs, vi ser at samfunnet tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv, men at folk kan mene, tro og si stort sett hva de lyster. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt verdivalg der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den andre. Vi ser en utvikling mot et stadig mer konformt, verdslig, maskulint, kapitalistisk styrt samfunn. Det frie individ har aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og omsorgsfulle trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en person eventuelt besitter i den private sfære forbeholdt sine nærmeste. Med new public management som styringsform innført i alle institusjoner vil dette forsterkes ytterligere. Antagelig vil vi, om reformene får virke noen tiår, få et samfunn der de såkalte feminine kvalitetene være tilnærmet ikke-eksisterende i det offentlige rom. Isteden vil vi få, i en snart fullendt grad, en internalisert, kollektiv sekulær mentalitet, en materialistisk mentalitet. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer.  Dette tilsier, i sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt: En stadig nedvurdering av menneskeverdet – noe som kommer klart til uttrykk i en konsensus rundt abort- og eutanasi spørsmålene. (se min artikkel: http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html) 


Denne tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt samfunn. Etter fire hundre år med opplæring har nå denne tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt samfunn (institusjoner) bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i henhold til denne tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en rigid-logisk tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Det trengs liten ytre kontroll enn så lenge, men det snakkes oftere og oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhet-staten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014). Når opprørene kommer vil flertallet kanskje akseptere hardtslående tiltak for å slå ned på den siste rest av den "irrasjonelle" og dessverre ofte svakt formulerte motstanden mot systemet. 


HØYRE OG VENSTRE I POLITIKK OG PRESSE
Både høyre- og venstre siden i norsk presse er klart preget av å være underlagt vår ideologi – den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Venstresiden inntar stadig sin påtatte kampposisjon mot den kapitalistiske overklassen – og tror stadig på at rop om rettferdighet skal gi oss en nødvendig balansegang mellom arbeidere og arbeidsgivere. Denne klassiske posisjoneringen er helt i tråd med tenkningen vi lenge har dyrket og hvordan den passer godt med ideen om hvilke strategier som må til for å få samfunnet til å fungere. Hierarkiene som skole og kapitalisme har iboende, blir aldri snakket om overhodet. Noen egentlig systemkritikk kan vi se langt etter. Venstresiden forblir en solid konform deltager i samfunnet og opprettholder like mye som noen det moderne prosjekt/vår ideologi.


Når det gjelder høyresiden; Om konformitetsproblemet er et problem slik de sier at det er, er jeg høyst i tvil om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr «nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle New Public Managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er gammeldagse.

Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt.


Således er det ikke gitt å forstå hva høyresiden generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Det kan videre således synes som om de rett og slett er blendet av en tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss nirvana.


I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell, høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De ønsker seg mange nye versjoner av  Bill Gates. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover! Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like mye en tro som en hver gudetro er en tro.   


Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon, men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk bevissthet og utvikling (les demokratisk utvikling - demokratisk i ordets rette forstand) kan faktisk fort tenkes å ende i katastrofe. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler, reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter og kvalifikasjoner.


Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.


Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker, mot tro evner, å utgjøre noen reell opposisjon.


I lys av dette er det interessant å ha i mente det Zizek sier om ideologiens grep på mennesker; For Žižek er ideologi ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha en bevisst plan og tro på, at ”samfunnet (det perfekte samfunn) er mulig” – at der er en virkelig­gjørelse eller innfrielse av alle våre evner og aspirasjoner på den annen side, men å leve som om, man tror på, at denne virkeliggjørelse allerede er realisert, så man ikke behøver forestille sig noe annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer, om X Factor er godt for fellesskapet eller forderver ungdommen, føler vi oss muligvis som engasjerte demokratiske borgere, men vår oppmerk­somhet er åpenlyst fjernet fra enhver virkelig demokra­tisk diskusjon. «Hvis man skulle gradbøye ideologi­ens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår sosiale realitet.» (Žižek 1994, 17).



HVA ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET KONFORMT SAMFUNN?
Utover de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier at vi er inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å komme ut av – det må på en eller annen måte trigges frem et mentalitetsskifte for å bryte ut, handler det selvfølgelig også om hva slags samfunn og utvikling et konformt samfunn gir. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell tenkning og intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, ikke evne å likestille alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner.


Det mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det internasjonale nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et konformt samfunn preget av betydelige «blindspots» i forhold til egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv utenifra», utøve systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til å undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til  andre ideologier. Når vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå andre?


Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet og forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land), synes vi med andre ord å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, finanskriser og grådighet. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”



HVORFOR FINNES DET INGEN SYSTEMKRITIKK?
Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, både via vår tenkning og i forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag handler om kategorier og motsetninger. Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.


 Å heve blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si noe om det innenfor vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt arbeide som antagelig overskrider hva ett menneske kan få til i løpet av ett liv. Vi har derfor ett problem når det konforme samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er vitenskapelig dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer», som kort sagt innebærer en fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har blitt forsøkt innført i vitenskapen av vitenskapsteoretiske retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk» og «Postmodernismen». En slik overskridelse krever vilje, evne og tid til refleksjon.


Disse retningene har imidlertid møtt hard motstand, tilhengere blir i media beskyldt av velrennomerte professorer for å være fiender av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren for utbredt relativisme er reell, men ingen grunn til dermed å hive barnet ut med vaskevannet. De to alternative vitenskapelige retningene innehar innsikter som kan spore til et dypere erkjennelsesnivå, eller bevissthetsnivå, om man vil. Men tradisjonalistene har vunnet frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det er det positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i utdanning, forskning og samfunn. For forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer for å måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det sjelden tid for noen dypere refleksjon. Et siste punkt som må nevnes er at 90 prosent av all forskning er oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det sågar ikke behov for dypere refleksjon. Det eneste som gjelder er en streng systematisk metodisk tilnærming til hva det nå måtte være Staten eller bedriften ønsker å vite noe mer om, eller ønsker gode argumenter til…  


Men det som likevel kanskje er mest betenkelig i dag er den likegyldigheten som synes å råde. Man kan klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø. (for utdypning, se: http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)


Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med coaching kurs, populærpsykologi- og andre hjelpemidler, og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Per Fugelli har snakket om (se; «Norge er blitt et feigt land».). Det er med andre ord antagelig snakk om at det ligger, til grunn for denne feigheten, en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men man kan som kjent ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.


Som jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er bare skinn. Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av det vi prater om går i dybden i spørsmål som angår hva det vil si å være menneske og hva slags samfunn man alternativt kan ønske seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark som kaller seg Center for Vild Analyse sier det på denne måten i boken «Ideologi er noget bras» (Se; http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/):


«Vi kan f.eks. forestille oss å være frie og moralske vesener som saktens (personlig) kan være uenige med regjeringen eller gå inn for en klimavennlig omstilling til grønn energi så lenge det ikke for alvor påvirker våre egne liv. Kritik­ken er gratis, så lenge det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde vår egen manglende radikale handling med de forhindringer som hindrer ordentlige mennesker å gjøre det som er riktig (det er regje­ringens, de rikes, de fattiges, de arbeidsløses, innvandrer­nes skyld etc.). På det bevisste plan kan vi således være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det bestå­ende, samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke riktig er noe alternativ som vi for alvor kan bakke opp om. Denne kritiske holdningen legitimerer for oss å bevare bestående samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klas­ser, et relativt godt liv.»


Å være tro mot den bestående samfunnsmodell, det moderne prosjektet, er en klar forutsetning for å kunne komme til enhver lederposisjon i vårt samfunn. Først og fremst er det således antagelig gyldig å påpeke at vår ideologi har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn er det beste i hele verden ut i fra en lav bevissthet om hvilken ideologi vårt samfunn styres etter. Mange synes å ha en klar innsikt i farene med religiøs fanatisme. Svært få synes imidlertid å innse at der finnes en motpol, en sekulær fanatisme. At vesten i dag på mange måter kan sies å representere en slik sekulær fanatisme burde folk etter hvert forstår i og med den økende trusselen om terror. Trussel om terror rettes ikke i mot vesten aldeles helt uten grunn.


Men like fullt finnes det nok en del mennesker, også innenfor det etablerte, som ser og forstår at også vi lever innenfor en ideologi og i større eller mindre grad forstår svakhetene med denne. I følge en av vår tids mest innflytelsesrike tenkere, Jürgen Habermas, har vårt demokrati problemer i dag. Hans løsning er å åpne for flere arenaer for dialog og debatt, men «noen rammer må vi ha». Hvis ikke vil frigjøringen det Moderne Prosjekt har i «tankene» gå tapt. Hva er disse rammene? Jo, det er Stat og Markedsordningene – og disse industrielle systemene må vi alle – det sivile samfunnet, inkluderte deg og meg, forholde oss til med en såkalt rasjonell kommunikasjon. En kommunikasjon basert på den logisk, rasjonelle tenkningen. Med innføringen av internett har Habermas imidlertid endret holdning til hva det er som utgjør en trussel for demokratiet. I dag handler det om for mye sivil innblanding, for mye mangfold i den offentlige dialogen. Derfor ser vi at mange i dag hever røsten for å stramme inn på bruken av den hypotetiske deduktive metode både i skole, på universiteter og i den offentlige dialog. Hos Habermas ser vi altså en uttrykt forståelse for vår ideologi, men ingen reell systemkritikk. 


Flere og flere kritiske røster kommer til, en del fornuftig, men også mange destruktive. Hvorfor de fornuftige ikke blir lyttet til og stadig finner seg på utsiden av det etablerte, bør gripes fatt i; Hvorfor så labert i den etablerte presse. Er det ingen innenfor det etablerte som forstår? 








MODIGE NYTENKERE
Men det finnes noen få modige nytenkere i vårt land, og i Vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de med et våkent blikk vurderer vår ideologi og hvordan den virker på menneske og samfunn. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få enkeltpersoner våger seg ut i avisenes åpne nettsider. Hvorfor er de så vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den etablerte pressen.


Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk. Jeg tror også det er viktig å påpeke at for at systemkritikken ikke bare skal forbli kritikk, så må den gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord ikke bare være noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med mer eller mindre forståelig terminologi. 



Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i det minste foregå en dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter en  ideologi. Bare dette i seg selv er faktisk en mere enn god nok grunn til at konformiteten bør konfronteres.






Til slutt; en bok som utdyper vil snart foreligge.


Denne artikkelen er også trykket, i første utkast, på KULTURVERK. Der følger imidlertid også noen  utdypende kommentarer. Se;  http://www.kulturverk.com/2014/07/31/et-konformt-samfunn/


Jeg vil også på det varmeste anbefale disse to videoene av Roberto M. Unger;





The Little Things that Get Under my Skin

CHARLES EISENSTEIN again;

http://charleseisenstein.net/august-2014-the-new-and-ancient-story/


I am sometimes told that my optimism is powerful because I am also no stranger to despair. My deep conviction that a more beautiful world is possible stands alongside a lot of grief and pain for what is happening on this planet, and sometimes that pain wears the story of “It’s all terribly wrong and hopeless, the world is spiraling down, every precious thing is being eroded…”
Lately there have certainly been a lot of events on the world stage that contribute to that story. Gaza, Ukraine, Iraq… the mass slaughter of elephants, the tar sands… but sometimes it is a small thing, seemingly a trivial thing, that stabs right through me.

The other day I was walking with four or five of children in the condominium development where my in-laws reside. My son, my niece, a couple of friends. The development has an expansive lawn with small trees lining a long driveway. One of the girls grabbed a low branch and swung her legs above her head, hanging upside-down. A car driving towards us honked the horn and the lady inside angrily motioned for her to get down. She pulled up, rolled down her window, and said, “I am on the management board here, and we don’t allow that kind of behavior,” or something like that.
I don’t know why that petty incident should hurt more than the carnage around the world, but somehow it got under my skin. Maybe because it is not unrelated to the carnage. The mentality of control, the subduing of the wild, the emphasis on “security” at the expense of life, play, and freedom, the conquest of childhood, the “civilizing” of the Other… all of these threads wrap together into the big ball of earth’s dominant culture.

Maybe it is because the mentality that is disturbed by a child swinging from a tree branch is so far removed from the kind of world I want to live in that I felt that intense pang of hopelessness. What kind of miracle will it take for the kind of people exemplified by this woman (and there are many) to change? Probably it would take a severe shaking of the foundations of their world. I do not wish that on anyone, but I do not believe that the social transformation that we seek writes off some people and leaves them behind. That kind of elitism is a recipe for disaster. Everyone has a gift to offer this collective emergence. But for many people, I think it will take an enormous dislocation to access it.
I have more to say but I’ll leave it at that for now.

By the way, soon all of these are going to be put on my website and opened for comments, so that people can respond to each other. I’ve been getting way more emails than I can even look at.

Written by Charles Eisenstein

tirsdag 1. juli 2014

TANKAR


Dikt skrevet av Anne Stølen (kusinen til min morfar)


Tankane fær so vide
her i mitt eige sinn.

Her må du vente og bie,
Tanken er berre min.

 
Tankar so mangt dei gøymde
både av vondt og godt.  
Dei kjempa sin kamp i det løynde,

so mangt eit slag har det stått.

 
Tankar… og tankane gode
kan fyribu so mykje og mangt.

Dei gav oss krafti og motet
til alt som var godt og sant.

 
Tankane flyg som fuglar,
finn ikkje alltid ord,

men gjev då at all min tanke

må finnast i rette spor.





 

fredag 20. juni 2014

The Australian Aboriginal Dreamtime.


The question arises: what is the Australian Aboriginal Dreamtime? The answer to this is obtained via a brief, though circuitous route.

If we, in a strictly non-gender sense, divide human capacity for perceiving reality into masculine and feminine faculties, we very soon learn that ‘the real world’ is not as easily grasped as vi might have hoped – reality is multi-dimensional. Indeed, the masculine, external, strictly material perception proves to be of relatively minor importance. No, this is not to say that one can walk through walls and closed doors without acquiring a bloodied and probably broken nose.

One simple tool that will help us in our quest is to give each of our two faculties a symbol: 1 (one) for the masculine external and 0 (zero) for the feminine internal. And let us also assert here that all men and all women have both masculine and feminine (1 and 0) perception capacity.

What we know of the relatively minor masculine is that it’s a chatterbox and a bossy boots. Form the moment we wake up till the time we go to sleep, this egotistical little dictator, made grossly insecure by the physical world’s constant threats to our safety, is continuously shouting in our heads: ‘mind this’, ‘be careful of that’, ‘get real’, ‘pay attention’. On the other hand, the feminine has long since given up trying to compete with the idiot it has to work with: after all, within the confines of its job description, One is doing as it should. A way in which we might grasp the relativity of these two is to say that where One is a bush telegraph, Zero is a cell phone with internet capacity. For myself, I would say that Zero gives me, and anyone else for that matter, direct access to the humungous main-frame computer at the centre of the universe – God. And by ‘the centre of the universe’ I mean the centre of myself – or yourself.

Ancient civilizations everywhere were clearly concerned with the balancing of these two forces. It is a) clear that they succeeded and b) obvious that this did not result in lives spent in navel-gazing. Our world is strewn with clear and unambiguous evidence that Megalithic Man was a scientific genius.

But it is in the nature of One to abhor compromise; it demands the right to dominate, that is, it thinks SNAGs are wimps. Its most recent and successful rebellion and rise to power was consolidated in the hands of Rene Descartes (1596-1650) and his horde of Cartesian Philosophers. If, they said, you don’t touch, taste, smell, hear or see it, then it just isn’t there. Later, they came up with the idea of lobotomizing those hapless heretics for whom ‘it’ would not go away. Cartesian insanity reached its peak when shock troops were sent to countries like Australia to root out the heresy by exterminating the people who clung to it. Yes, at its base, colonialism was an offshoot of One’s rise to power, a phenomenon seeded at det dawn of the Piscean Age.

In the West, these same heretics came to be known to us as Hermeticists, Cabbalists and Alchemists. The transmutation of lead into gold became a metaphor for balancing the hemispheres of the mind. The alchemist was his own laboratory and he, himself, was the experiment. His Eastern counterparts left us with the concept of balancing the Yin and the Yang. And they all went to their graves telling us that we should make the inner as the outer and the below like unto the above. Today’s materialistic and mechanistic world, the fragmentation of religion and subsequent fragmentation of values, the fragmentation of knowledge and, ultimately, the fragmentation of the individual can all be seen as springing from the Cartesian consolidation of One’s rise to power.

It's flower, of course, is the bucket of bolts we call a computer. And with this monstrosity, the Cartesians have philosophically shot themselves in the foot, for its basis is the binary system – an integration and utilisation of ones and zeros; it would seem that the below is like unto the above after all.

Yes, dear reader, the Australian Aboriginal Dreamtime is an alchemical, heretic, Jungian type of psychological process by which balancing the one and the zero gives us a total grasp of reality. And furthermore, the Dreaming is not yesterday, today or tomorrow – it is timeless; it si now and it is forever. Through it, all mind and soul is connected; it is one.

So, dear brother and sister, remember to keep the faith and keep on dreaming.

tirsdag 17. juni 2014

The Great Robbery


Written by Charles Eisenstein, 2005

 

The Great Robbery

The sullen, resentful, rebellious teenager is a figure so universal in our culture as to have become a cliché. Whether it takes the form of a brooding, barely-controlled rage, or explodes outward as violence, or turns inward as depression, anger is a near-universal characteristic of modern youth. What we hesitate to acknowledge, though, is that this anger is well-founded. It is not some passing immaturity. Young people are angry about something, something real, and if we pay that anger heed, and trace it to its source, we will find there a clue to what has gone wrong with our world. Better yet, we will also discover a path toward the world’s healing.

On one level, the anger of youth stems from that cardinal characteristic of adolescence, idealism. Idealism is the belief that a more beautiful world is possible, and not only possible, but attainable. It is the conviction that we need not settle for the lesser world in which we find ourselves.

Allied to idealism is its interior reflection: a sense of our own individual magnificence. This is the feeling, “I am in this world to do amazing things.” It is the knowledge that we are divine beings here for a divine purpose—nothing less than to participate in the creating of that more beautiful world of our idealistic intuitions.

When these beliefs are denied or betrayed, outrage is the inevitable result. Essentially, we are told No! A more beautiful world is not possible. Things are just as they should be. It is foolish to dream of more. This is the way it is done. This is the way of the world. Get used to it. That’s what my fourth-grade math teacher told me when I complained of boredom doing pages of long division, “You’re going to be bored a lot in life, so you’d better get used to it.” From this perspective, schooling that is a dull routine, beholden to petty authority, motivated by trivial external rewards, defined by fixed schedules, and filled with meaningless assignments is actually good—salutary practice for the “real world".

The teenager’s rage builds up over years. The fourth grader, gazing out the window, looking at the clock, waiting for that half-hour of freedom at recess, sneaking some social time into the margins of the schoolday. The 12-year-old, looking out on a vast world into which he is never allowed unsupervised or unscheduled, too busy to play. The high school student, scrambling under the pressure to excel, disciplining herself to stick with the grind. The first-grader, sulking on the “time-out bench", humiliated but still defiant. Children made to feel ashamed of themselves by parents, principles, churches and teachers. Made to shrink into something less. Made to shy away from the wide wide world. Be small. Be practical. Lower your expectations.

Yet after 15 or so years of spirit-breaking, something in the teenager still resists. Unable to articulate what is wrong, the teenager rebels in whatever way he can. Anticipating this, the spirit-wrecking Machine turns this rebellion toward its own purposes. Set off a smoke bomb in the bathroom, get caught, and learn the lesson, “You can change nothing. Resistance is futile.” Or the rebellion is diverted toward harmless avenues of expression that pose no threat to the system—listening to loud music, using profane language, getting tattoos and piercings.

The anger of the teenager is the indignation of the dispossessed. The Great Robbery is first and foremost the pillage of their childhood. Childhood is supposed to be a realm of exploration in which we discover our passions, our selves, our life purpose. What we get instead is enslavement to schedules and obligations. Childhood is supposed to be a time of play. And what is play? Play is something far different from what we, in a degenerate age, call fun—the consumption of entertainment. Play is supposed to be nothing less than practice in creating the world. Its highest expression is “deep play", the kind which unfolds over days and weeks. In deep play, children create entire worlds of the imagination, in which toys are but props. In so doing, they prepare themselves for an adulthood empowered in the divine function of world-creation.

One way we rob children of play is by taking away the time and space for creating worlds of the imagination, and filling their lives instead with preprogrammed activities, prefabricated worlds through which they proceed as instructed, step by step. Video games are a prime example. Here, a world is already created by software programmers. The children merely walk through it. The same goes for television—no imagination is necessary on the child’s part, because it has already been done in the TV studio. The same as well for organized, supervised sports. This kind of childhood is preparation for a very different adulthood than that of the empowered world-creator. It is an adulthood bound to live a preprogrammed life, a life handed one, a life not one’s own. This is how we are robbed of our potential for magnificence.

An equally grave loss is the loss of our passion and purpose. Bereft of the chance to explore our inner world, we grow up not truly knowing what we love or what we want to make of our lives. In the absence of a passion, we easily accept the range of available substitutes. I might as well be an engineer. Maybe I’ll major in finance. That might be okay. I’ll get a good job at least. Ask someone thus dispossessed what they really love, what makes their heart sing, and they won’t even know.

If you accept that the purpose of life is indeed merely to get by, to survive, to get a secure job with benefits, get married, have kids, retire securely, grow old and die, then perhaps this result isn’t so tragic. But if the adolescent intuition is true, that we are indeed here on earth for a magnificent purpose, then the cutoff from our passion is a terrible crime. Before you read any further, decide which alternative you believe. What does your heart tell you?

I think the spirit of youth never actually dies, but lies dormant in even the most hardened, controlled, uptight adult. That spirit will never be satisfied with a life handed on down by the impersonal forces the drive our society. Its dissatisfaction manifests as an omnipresent discontent, a feeling of emptiness that the rewards of doing-as-you-are-told—status, material possessions, etc.—can never fill.

If you are in the place of disconnection from your true self, true passion, true reason for being on this earth, don’t despair. Well, actually, do despair. Despair, or more precisely depression, is often the first step toward discovering true life. In order to discover the right life, it is first necessary to withdraw from the wrong life. This necessity drives many of the supposed character flaws common to teenagers. Laziness, procrastination, apathy are all different permutations of the urge to withdraw. They are a covert way of saying NO! when more overt rebellion is impossible, or demands too great a leap of courage. In the American South the slaves, unable to rebel outright, instead pretended to be lazy and stupid, in many cases coming to believe in their own pretense. Teenagers often do the same thing. Stupidity is a kind of protection. But—and I don’t care who you are—you are not stupid. Never believe that.

Oftentimes, laziness and apathy are insufficient to withstand the pressure to perform. Applying willpower and self-discipline, threatening ourselves with the inner voice of shame and guilt, enticing ourselves with external rewards like grades, status, and approval, we overcome the urge to blow it all off. We think of ways to make ourselves live the lives expected of us. In this case the rebellion of the soul manifests even more deeply, for example as clinical depression, anxiety disorder, disease, or suicide.

The defining feature of depression is a kind of paralysis, which is precisely the withdrawal from the wrong life I have been talking about. It could be the wrong job, wrong relationship, or something else, but essentially it represents the soul’s rebellion against circumstances that the conscious mind believes cannot be changed. “No!” says the soul. “I’d rather not get out of bed!” Psychiatric medications can quiet this voice for a while, but even if successful they only end up transforming it into another form of refusal.

That deepest, truest part of ourselves, that I refer to as the soul, or the spirit of youth, will always think of a way to eventually bring us into the space of emptiness that is necessary for the discovery of our true self and life purpose. Disease is one avenue. Cancer in particular represents the somatization of a kind of self-betrayal, in which cells forget their proper function and usurp the body’s resources for their own unlimited growth. Psychologically, the counterpart of these renegade cells is the security-obsessed ego, consuming all our gifts for the dead-end goals of security in all its guises: wealth, status, power, and so on. And if death is the result, so be it. Better to die than to live the wrong life. So goes the logic of the soul.

This is also the logic that propels the tremendous rise in the youth suicide rate. When every other avenue of refusal has been cut off, the teenager is trapped. Self-destruction is seen as the only option. The escalating regime of control imposed by parents and schools, with the aid of surveillance technology, psychological manipulation, and psychiatric drugs, makes suicide all the more likely. And the antidote is to empower young people—and the spirit of youth in all of us—to discover another way out. To say, “Life is just fine, it is you who has the problem” is incredibly disempowering. But that is the implicit message in the regime of medication and control.

Here is the right message—and it applies equally to the suicidal teenager as well as to the commonly resentful. The message is that what you have always secretly suspected is true. The world is not supposed to be like this. Your intuitions of something more beautiful are valid. You are meant for an amazing, divine purpose. You are brilliant, possessed of unique gifts just waiting to be discovered. And—very important—anyone who tells you otherwise is lying. Worse than lying, they are stealing from you. Much has been stolen already, but there is one thing no one can ever steal (though you might put it aside, temporarily) and that is your soul knowledge of the message I have just related. What’s more, it is possible to recover all that has been lost. It might take time, but no one is a helpless victim. All we need is to reconnect with the power we already have. It is the power, first and foremost, to say no. You have been exercising that power all along, in fact, but when you begin to see the source of the betrayal, when you begin to see through the lies that construct the lesser life and lesser world that most of us have grudgingly accepted, then that power is multiplied a thousandfold. You have the power to withdraw, not through the unconscious mechanisms of laziness, depression or suicide, but consciously, mindfully. And then, in the empty space that you create for yourself, begin to play. Begin to do what you enjoy, without having to justify it to anyone. From this starting point you will discover meaning, passion, and life, and you will become indominable.

torsdag 12. juni 2014

SKOLE OG BYRÅKRATI

Jeg innser selvfølgelig at i dagens akutte situasjon med KS, new public management og internasjonale prøver hengende truende over hodene på oss, så er det mest akutt akkurat nå å få stagget dette. Og i så henseende er engasjementet mange lærere i dag utviser GLIMRENDE og veldig viktig! Men jeg tror bestemt at skal vi virkelig få til noen varig endring, ikke bare være i stadig maktkamp med KS og andre styringsgale idioter i årevis fremover, så er det svært viktig at vi forstår hvorfor og hvordan problemene har oppstått i utgangspunktet.

Først i dag begynner flere å innse at skolen har blitt en kunnskapsfabrikk. Mange synes å oppfatte at denne situasjonen er noe som nærmest har skjedd over natta. Denne oppfatningen tror jeg det er veldig viktig å korrigere. 

Slik jeg klart forstår det; uniformering av lærere er «bare» siste skudd på treet i en lang fabrikk historie. Innføringen av new public management er det tiltaket som ble innført nå sist, og med det ble støtet satt inn på lærerne og dette oppleves som personlig og derfor langt mer dramatisk enn når tiltak tidligere har blitt satt inn på formelle lærerplaner eller skolens struktur. Men i prinsippet henger alt i hop – varen (kunnskap), klienten (eleven) og arbeideren (læreren) er alt sammen deler av et hele – og i en skikkelig effektiv fabrikk må alt sammen reguleres og kontrolleres. Og med new public management og KS kom altså turen, for alvor, til lærerne.

Man kan selvfølgelig få skremmende bilder i hodet om en villet, ond makt som ønsker å omvende oss alle til roboter, men jeg tror det er korrekt å forstå det dithen at utviklingen er et resultat av tenkningen skolen selv har dyrket, og fostret frem.


Hvordan kan det ha seg at mange i dag kan hevde at skolen vår har blitt en kunnskapsfabrikk? Først er det altså viktig å forstå at dette nettopp ikke er noe som har skjedd over natta. Det primære problemet med disse «over natta forklaringene», er at de forutsetter at folk flest er ekstremt lette å styre/manipulere – UTEN å problematisere hvordan voksne folk har blitt så lettlurte! Er folk flest egentlig dumme og lette å manipulere? Er det slik vi blir født?

Jeg tror ikke det! Og her kommer det historiske aspektet inn som nettopp har med skolen å gjøre. Vi havner i nyliberalistiske, new public management, byråkratiske tilstander fordi skolen og dens forståelse av hva kunnskap og læring er, i generasjoner, ikke har rustet oss til å utøve motstand. Skolen er med andre ord fundamental og svært viktig.

Kort sagt; Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen allerede første skoledag (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke. Det høres tilforlatelig ut når det står i skolens mønsterplan at barn og unge skal oppdras til å bli samfunnsgagnlige individer, men altså…  

Den logisk-rasjonelle tenkningen vi alle har blitt drillet i på skolen, fra vi er små barn, har nå forplantet seg til vår offentlige forvaltning. De rigide systemene blir stadig mer rigide og byråkratiske. Vi har sågar kommet dithen at politikken ikke tilbyr oss noe alternativ; Når folk skal si hva de synes er galt med Norge, så hører man ofte; "For mye byråkrati". Og litt håpløst kan man si at det har blitt når ingen politiske partier har det i seg å stagge byråkratiet – det som mange oppfatter som vårt største problem. Mange stemmer Høyre og Fr.p. for da lager i alle fall ikke staten alt dette byråkratiet. Det de åpenbart ikke evner å tenke over er at innføringen av New Public management, hvilket jo er en bedriftsøkonomisk modell og særlig støttet av nettopp høyresiden, så består jo den av lite annet enn et skjemavelde...

Således kan vi si at vi blir utsatt for rigid-logisk tenkning hvor vi enn snur oss og man kan dermed begynne å se at sekulære og såkalt materialistiske tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Mye tyder på at vi ikke lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer. Og hvordan vi oppfatter ting, har selvfølgelig alt å gjøre med hvordan vi tenker.

Det er i denne sammenheng vi kollektivt står maktesløse overfor byråkrati. Det er i denne sammenheng man må forstå hvordan vi overhodet har kommet dithen at mange (flertallet) i dag synes det er helt naturlig å behandle mennesker og kunnskap som varer og maskiner som kan puttes i (diagnose-) båser.

Jeg tror med andre ord det er på høy tid at vi begynner å forstå at problemene med byråkrati, både her og der, oppstår nettopp på grunn av den tenkningen og de problemløsningsstrategiene skolen lenge har lært oss. Jeg innser selvfølgelig – og jeg gjentar – at i dagens akutte situasjon med KS, new public management og internasjonale prøver hengende truende over hodene på oss, så er det mest akutt akkurat nå å få stagget dette. Og i så henseende er lærernes engasjement i dag GLIMRENDE og veldig viktig! Men jeg tror altså at skal vi virkelig få til noen varig endring, ikke bare være i stadig maktkamp med KS og andre styringsgale idioter i årevis fremover, en kamp vi etter alle solemerker er dømt til å tape hvis ingen fundamental endring skjer, så må vi forstå kjernen i problemene, forstå hvorfor de har oppstått. Vi må forstå hvor utrolig viktig skolen er, og ikke bøye av en tomme når det gjelder å vektlegge at læring MÅ være en individuell prosess der barn og unge skal få veiledning og oppmuntring til å søke kunnskap, til å undre seg, til å glede seg over hvor morsomt det faktisk er å lære nye ting! Skolen har aldri vært slik for de fleste av oss, bare for kanskje 10 prosent som er særlig gode på den logisk/rasjonelle tenkningen som passer så godt for å komme i posisjon for å øve innflytelse for videre utvikling i vårt sekulære, kapitalistiske, og stadig mer målstyrte byråkrati-samfunn. Men selv om skolen stort sett har vært en dørgende kjedelig og fordummende anstalt for de fleste av oss, behøver ikke det bety at den fortsatt må være slik. Det går an å tenke helt nytt omkring det vi forstår med skole, kunnskap, læring, og aldri har det vært viktigere enn det er i dag!





To videoer av Ken Robinson om skole:

http://ckfadum.blogspot.no/2013/11/rsa-animate-changing-education-paradigms.html

http://ckfadum.blogspot.no/2013/10/sir-ken-robinson-changing-paradigms.html

Mange tenkere om skolesystemet: (tekst)

http://ckfadum.blogspot.no/2014/02/education-think-about-it.html

Sitat fra boken; “The ignorant Schoolmaster. Five Lessons in Intellectual Emancipation” Av Jacques Ranciere

http://ckfadum.blogspot.no/2013/11/intellectual-emancipation.html

To små videoer av Noam Chomskey om skole;

http://www.youtube.com/watch?v=JVqMAlgAnlo

http://www.youtube.com/watch?v=qsEgCQyE9qE

søndag 4. mai 2014

A STATE OF BELIEF IS A STATE OF BEING


The more I read of Charles Eisenstein, the more I come to respect and love him. At first I was a bit apprehensive; another “love thy self and be happy” kind of guy.. I couldn’t be more wrong. In my eyes, he is probably one of the most sensible and rational persons writing to us today. The following points out that what ever position we take in life, it is based on belief. A very, very valuable fact to realize, as I see it.  

Charles Eisenstein generously offer us to tap into his website http://charleseisenstein.net/  and distribute as we like. I choose this text today:



A STATE OF BELIEF IS A STATE OF BEING

Every semester back when I taught at Penn State, I conducted a rather unusual activity in my classroom. I asked my class - approximately 45 students representing a broad cross-section of the student body - to bring in a story that "doesn't fit into scientific reality." I told them it could be anything-a ghost story, something with alternative medicine, a UFO sighting, a dream that came true, an experience with a fortune teller or ouija board. . . anything. "If you've never had such an experience," I would say, "ask your friends and relatives." The justification I give them beforehand is that by considering what our culture categorizes as "unscientific," we will shed light on what the adjective "scientific" means as well.


When they began sharing their stories in turn, I unleashed a little surprise. I debunked their stories as best as I possibly can, using all the weapons in the Skeptical arsenal. I explained their stories away as confabulation, hallucination, and selective memory. I appealed to coincidence. I contrived mechanistic explanations. I impugned their integrity or the integrity of their friends. I accused them of attention-seeking. I questioned their sanity. I implied they were on drugs, drinking too much, emotionally distraught, mentally unstable.


Let me share a few examples to give you a flavor for this exercise:

Michelle: "At 3:00 a.m., my mother woke up suddenly to see her mother looking over my brother's bassinet. She got scared from seeing such a thing, and when she looked back towards my brother, the image of my grandma was gone. My mom waited up all night worrying that something terrible happened. At 7:00 that same morning she got a call from her father saying that my grandma had passed away at 3:00 a.m. that night.

My debunking: "Your mother probably knew her mother was gravely ill, and was constantly worrying and obsessing about it, losing sleep (as you imply). In her distraught state, she even started hallucinating. It was just coincidence that your grandmother died around the time she had that hallucination. In fact, probably she didn't die at exactly the same time at all. The hallucination probably happened several hours or even days before her death, but for the sake of a dramatic story your family has remembered them as happening simultaneously. Probably your mother couldn't handle the intensity of the grief, so she created this story as part of her psychological mechanism of denial."

John: "In high school I had three pretty serious automobile accidents. Each time when I called home, my mother picked up the phone on the first ring and said immediately, 'Are you all right?' She only answered the phone like that those three times."

My debunking: "You are wrong, John, your mother answers the phone like that quite often, because she is a worry-bug who constantly imagines something terrible has happened to someone. So of course once in a while she gets it right, and those are the times you remember."

John: "No she's not, she's very sensible and down to earth."

Me: "You only think so because you've bought into it too and don't even notice anymore. You are probably emotionally dependent on your mother's overprotection. Poor baby, are you all right?"

Zack: "When I was around the age of twelve, I had a very memorable dream. I was a gold prospector during the gold rush. In the dream I had my land marked off with rope, all my tools together and I was mining at Pikes Peak in California. As the dream continued I went from prospector to having people mine for me. I was becoming more and more wealthy until one day an earthquake took my house and my family. I tried to rebuild but I couldn't. Everything in my life was beginning to fail. I couldn't understand why I was such a loser in life after all I had once achieved. I then woke up in my bed; it was time for school. I slipped on my clothes after my morning preparations. Around lunch time I reached into my jacket pocket to find money for the lunch lady and felt an oversized coin. The coin was dated 1880 and was solid gold. To this day I don't know where the coin came from and why it ended up in my pocket." (Upon questioning, Zack added that it was a twenty-dollar gold piece in excellent condition. These are worth thousands of dollars today. How did such a thing get into a schoolboy's pocket?)

My debunking: "You had been interested in the Gold Rush, so as a joke, your dad or your uncle put that coin in your pocket. Your obsession with the Gold Rush also explains your vivid dream. Or maybe you had the gold piece and knew about it; actually you had it long before the dream, but remember finding it as after. Or, more likely still, Zack, you stole the coin from your dad's coin collection and felt guilty about it, so you made up a story about how it 'suddenly appeared' in your pocket. Come on, admit it!"

Chris was working as an emergency medical technician. Arriving at the scene of an accident, he was trying to decide which victim was the highest priority for treatment when a little girl tugged at his shirt and said, "Help my dad." Chris asked where her dad was and she pointed over the embankment into the woods. Scrambling down, he found a jogger, out of sight of the road, drifting in and out of consciousness - apparently when the two vehicles collided they also hit a jogger. Loading him onto an ambulance, Chris yelled to a police officer to watch out for his daughter, but he couldn't find her. A month later the man came to thank him and brought a cake. "How did you find me down there?" he asked. "Your daughter told me." "I don't have a daughter!"

My debunking: "Probably the girl was just a passenger in the car who saw the jogger get hit. She only called him daddy because she was disoriented from the accident."

One more example: Grandma's photo falls off the mantelpiece the moment she unexpectedly dies in another state.

My debunking: "It was just a sudden gust of wind. It was summer, right? Your windows were probably open. A photograph is not that heavy. Probably it wasn't the exact moment of her death. You just connected these two events in the human brain's natural proclivity to find patterns, to the point of projecting them onto random events."

If all else fails, there is always the file-drawer effect: "It was just coincidence. We never hear about the numerous times someone's photograph fell down and they were perfectly okay, or when someone has a dream that doesn't come true." Another all-purpose response that I like to use when the stories are simply impossible to explain away is, "You are making this up, aren't you Scott. You want us to think you are special, don't you?" But my favorite in the college classroom (for recent experiences) is, "Say, Bill, were you drinking a lot around that time?"

If it is a second-hand story, I can claim that the narrator was lied to, and that my judgment of the witness's integrity is better than his own. "Your grandmother is obviously mentally unstable, but you can't recognize it." With these techniques, I can explain anything.

As we go around the room, something rather unexpected happens. My first few explanations meet with general assent, judging from the heads I see nodding. (The response of the debunking "victim" is typically a dubious "I guess it could have happened that way", or a defiant, "You are wrong, I know it was real.") But after five or six stories, my efforts begin to seem contrived and my explanations decreasingly persuasive. The charges of selective memory, confabulation, attention-seeking, fraud, hallucination, coincidence and so forth - along with a little character assassination when necessary - appear perfectly reasonable at first, but soon it becomes clear that the debunker himself is blindly committed to his own dogmatic worldview that is impervious to any evidence.

Let me hasten to add that Skepticism and belief represent two poles that are both present, to varying degrees, in any real person. (Throughout this essay I use "Skeptic" capitalized to denote a confirmed unbeliever, as exemplified by organizations that call themselves "skeptical".) Even the most hardened Skeptic has moments when he believes someone just because what is said rings true. Meanwhile, the most fervent believer sometimes finds herself saying, "That couldn't have happened, there must be some other explanation." Curiously, as I listen to my students' stories, I often hear both voices at once. Part of me is amazed even as another part dismisses the story. That latter part always craves proof, more and more proof. No amount is sufficient to quiet that voice, because another interpretation is always possible. At some point a decision to believe is necessary. If I claimed I could control the flip of a coin, how many consecutive heads would it take to convince you? Ten? Twenty? That's a p-value of 0.000001, but it could still be coincidence, and conventions about p-values are no substitute for certainty. We can still choose to disbelieve. Or we can question the premises of the statistics. For the coin flipping, would you check my background to see if I were a trained stage magician? Would you examine the coin? Ask me to perform shirtless? Under video surveillance? And later, would you wonder whether you'd just imagined it? No amount of proof can quench the thirst for certainty.

The unfalsifiable world-view of the Skeptic extends far beyond scientific paradigms to encompass a very cynical view of human nature. The debunker must buy into a world full of frauds, dupes, and the mentally unstable, where most people are less intelligent and less sane than he is, and in which apparently honest people indulge in the most outrageous mendacity for no good reason. For the witnesses are, on the face of it, sincere. How can I account for their apparent sincerity? I have to assume either (1) that this apparent sincerity is a cynical cover for the most base or fatuous motives, or (2) they are ignorant, incapable of distinguishing truth from lies and delusion.

Most of the Skeptical materials I've encountered invoke "reason" as the highest principle of human thought, implicitly assuming themselves to possess this virtue in superior quantities. Behind most Skeptical explanations is the belief, "I am better (smarter, saner, etc.) than you are."

For example, when I offer a trivial mechanistic explanation of an anomalous event (a gust of wind), I am implying that the witness is too incompetent or stupid an observer to consider it.

When I appeal to selective memory or confabulation, I am implying that the witness's own mentation is out of touch with objective reality. . . but I wouldn't do that with my memories.

When I charge that the witness has been duped, I imply that he is incompetent and gullible, but that a rational, intelligent person like me would never be taken in by the fraud. I also imply that he is a poor judge of human character, unable to tell a conniving charlatan from a sincere person.

Many if not all of my explanations come down to one of the following:

"I am a better judge of human character than you are."

"You are missing an obvious explanation that I would have found if I were there"; in other words, "I am a better, more rational observer of reality than you are."

Similarly, "You are a very poor observer."

"You are mentally unstable; I would not be subject to such delusions."

"You are lying; you are a person of inferior integrity."

"It couldn't have happened because reality just is not like that" (Here I simply deny another person's experience. "I saw a UFO." "No you didn't!")

"The connections you draw are coincidence; the meaning you derive is your own projection." ("I know how reality works and you don't").

Clearly, beliefs about the nature of physical reality are connected to beliefs about human nature. These, in turn, determine how we relate to the world. Beliefs are not just thoughts floating around in the head, they are part of our embodiment and they manifest as actions. In other words, a state of belief is a state of being. The Skeptical versus the believing mindset can represent a choice between suspicion and trust, cynicism or sincerity. When we reject, even intellectually, that synchronicities have any meaning beyond what we project onto them, we are also rejecting that the events of our lives are meaningful. Do things happen for a reason, a purpose? Do we have a destiny? Is there a purpose to life beyond survival and reproduction, or its economic equivalent, the maximization of rational self-interest? The Skeptical mindset says no.

The Skeptical mindset, which is the mindset of classical science, inevitably generates feelings of emptiness, loneliness, and meaninglessness. The traditional rationalist answer is that we just have to face up to it, and not delude ourselves with the comforting fantasies of religion. As Jacques Monod put it,

"Man must at last wake out of his millenary dream; and in doing so wake to his total solitude, his fundamental isolation. Now does he at last realize that, like a gypsy, he lives at the boundary of an alien world. A world that is deaf to his music, just as indifferent to his hopes as to his suffering or his crimes."[1]

The built-in arrogance of the Skeptical position is counterpart to an equivalent loneliness, which is implicit in the fundamental assumption of the religion of science-objectivity. We are discrete and separate observers in a universe of impersonal forces and masses. Along with loneliness comes powerlessness. Just as all life events are reducible to just so many generic particles and forces, so also is our power to affect the universe limited to the physics of F=MA. In the final analysis, you, my friend, are a mass. Thus it was that Bertrand Russell wrote,

"Even more purposeless, more void of meaning, is the world which science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving; that his origin, his growth, his fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave; that all the labors of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and the whole temper of Man's achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul's habitation henceforth be safely built." [2]

A firm foundation of unyielding despair. Remember, all of us harbor a little of both Skeptic and Believer inside us. An inchoate dread lurks within the most convinced proponent that says, "Maybe it isn't real. Maybe it was coincidence. Maybe I'm imagining it." It certainly lurks in me, fueling the hopeless quest for certainty. At bottom, perhaps the Skeptics are really seeking the same thing that psi researchers are liberation from despair. I think deep down they wish to believe that life is more than, to quote Shakespeare, "a sound and a fury, signifying nothing." They would like nothing more than to confirm their intuition, which is universal to humankind, that our lives are purposeful and that life events have a meaning. But since any evidence can be interpreted either way if you try hard enough, the craving for certainty can never be met, at least not from the viewpoint of the objective observer. I once heard a leading Skeptic say that he would love to have incontrovertible evidence of life after death, but that unfortunately it just does exist. He'd welcome it though! And I think he was telling the truth.

The evidence can always be interpreted either way. What my classroom exercise makes apparent is that this interpretation is not neutral, but represents a statement of who I am and how I will relate to the world. Embedded in the rationalist intuitions of classical science, we crave certainty. Scientific ideology, the ideology of objectivity, says that belief should follow evidence. That, indeed, forms the conceptual basis of the Scientific Method. The possibility that evidence follows belief is outside its grasp.

In the end, belief versus unbelief is a personal choice, an inescapably subjective creation of self and world from which not even Occam's Razor can save us. In fact, it can trap us. Because even though the "simplest" explanation for, say, a past-life memory might be, "He actually is remembering a past life," this answer calls into question the entire "cathedral of science" (to use Roger Penrose's phrase). The dogmatist asks, should we question the consensus of millions of brilliant, dedicated scientists developed over centuries, just to accommodate one little ghost story? Seen in these terms, the "simplest" explanation is that the subject is lying, deceived, deluded, unstable, stupid, or irrational. Preserving the cathedral of science can justify some very elaborate explanations, or more precisely, "explainings-away," of events that would on the surface seem to challenge it.

The inescapable subjectivity of choice illuminates a striking similarity linking debunking skeptics and psi researchers. While they disagree on the interpretation of the evidence for psi, they agree that the matter can be resolved through the objective methods of science. (The Scientific Method, which queries through experimentation a universe "out there," embodies objectivity. Moreover, the replicability requirement assumes that the experimenter is fundamentally separable from the experiment-another version of objectivity.) In their quest for proof, Skeptic and researcher alike buy into one of the key assumptions of classical Newtonian-Cartesian physics.

It is perhaps no accident that having bought into a classical paradigm which also happens to deny the existence of psi, psi researchers find the phenomena strangely elusive in the laboratory. A saying goes, "The master's tools will never dismantle the master's house." Could it be that the very attitude of doubt, the very suspension of belief inherent in a controlled experiment, dilutes the power of the focused intention under study? By holding belief hostage to evidence, might we be cutting ourselves off from a vast realm of experience?

There are frequent hints in the psi research literature that this is indeed the case.[3] Pioneer J.B. Rhine emphasized the importance of the "experimenter effect" as early as the 1940's.[4] When Marilyn Schlitz, a leading psi researcher, invited psi skeptic Richard Wiseman to attempt to replicate her results using the same protocol and apparatus, he got chance - nothing. Then they performed a joint experiment in the same laboratory - again, she got statistical significance, he got chance.[5] Then there are innumerable cases of psychics being suddenly unable to perform in a lab or on national television. When entering these climates of attenuated belief, abilities that were dramatic in so-and-so's living room fade into borderline statistical significance, or fail to operate at all. In a recent talk Edgar Mitchell described how Uri Geller's profound telekinetic abilities were much less pronounced in the lab; of course, everyone knows that he could not perform on the Johnny Carson Show.

As we might expect, the above-described phenomenon is open to two interpretations that equally fit the evidence. Obviously, if psi does not really exist, it should be much more difficult to prove under rigorously controlled conditions. It would be harder to cheat. To say that the presence of a skeptic renders psi ineffective is, from the skeptic's point of view, an unfalsifiable proposition. To say that a particular person's ability only works at home is an unfalsifiable proposition to anyone unable or unwilling to visit her at home. One might be able to verify it personally, but it cannot enter the literature of science. Similarly for an ability that only works under uncontrolled conditions - such an ability would be constitutionally impervious to the certainty that comes from control. And what of events that only happen when someone is alone and unmonitored?

In addition to the rather scattered evidence of an experimenter effect, many traditional paranormal techniques explicitly require an atmosphere of appropriate belief. To bend a spoon, you have to know that it will bend; to walk on water you have to know that you will not sink. The same principle seems to be at work behind the placebo effect, in which, notably, the physician's belief may be as important as the patient's (hence the necessity for double-blind, not just blind, studies). I am also reminded of a statement attributed to Cheng Man-ching, perhaps the 20th century's greatest Tai Chi master. When asked why none of his students of many decades came even remotely close to his level of attainment, he replied, "It is because you have no faith."

The experimenter effect and, more generally, the influence of a climate of belief upon measurable phenomena present a thorny problem for science, challenging not only its methods but some of its fundamental premises. At the same time, the principle of objectivity is crumbling from within science as well. In quantum mechanics, eighty years of interpretation has failed to resolve the measurement problem, while phenomena such as null measurements and the quantum Zeno effect demonstrate that observation can have a direct, intentional effect on measured reality. In neurology and psychology, consciousness is increasingly understood as an emergent phenomenon not localizable to a discrete observing "seat." Where is objectivity if there is no discrete subject? The contagion is affecting biology too, with the growing realization that the phenotypic definition of an organism neglects symbiotic relationships essential to its viability.

The crumbling of objectivity, and with it the certainty implicit in the Scientific Method, poses an enormous challenge to science. Perhaps this explains some of the hostility of establishment science toward psi. On some level, people realize that the ramifications extend far beyond "does it exist or not?" Increasingly, though, science will find it impossible to sweep the "paranormal" under the rug, if only because the classical intuitions that it challenges aren't working very well anymore, even within the mainstream. The challenge, then, is nothing less than to reconceive what science is in the absence of objectivity as an absolute principle. The crumbling of objectivity need not herald the end of science as we know it, for there is a spirit of science prior even to objectivity. It is the spirit of intellectual humility, the willingness to hold lightly onto ones beliefs. And this humility is no less valuable when we recognize that evidence may, in part, reflect belief.

If a state of belief is indeed a state of being, then genuine progress in science advances not only what we know, but who we are. It is no accident that the first Scientific Revolution is associated with the intellectual movement known as the Enlightenment. Could the present revolution in science foretell an equally dramatic change in the human condition? On the individual level too, experiences of anomalous phenomena are traditionally associated with a spiritual awakening; I would hazard that many of today's psi researchers would also associate their entry into the field with some kind of personal transformation.

The notion of growth, in beliefs and in being, offers an alternative to the ideology of objectivity and to the myth of the Scientific Method. A vast body of literature has long recognized that the Method does not describe how individuals actually practice science. Today, with the crumbling of objectivity, its collective validity comes under question as well. My classroom activity suggests an alternative. When faced with two logically consistent interpretations of the evidence, I choose the interpretation that is more consistent with who I am, and who I wish to be. The intellectual humility so fundamental to science represents a willingness to grow into a new set of beliefs. A proliferation of anomalies, whether in science or in life, signals that the old set of beliefs isn't working very well anymore, and that it is time to grow. In my classroom, the web of ad hoc explanations, the discounting of obvious sincerity, the cynicism, arrogance, and despair, were associated with a state of being that is not me anymore.

Collectively as well, our culture is rapidly growing toward a new state of belief and a new state of being. The classical mindset of the discrete observer seeking, as Descartes so famously put it, to become lord and possessor of nature, is now obsolete. Rooted in the illusion of separateness, this mechanistic, materialistic worldview has brought us to the brink of ecological ruin, for it implies, to quote Herman Daly, that "the natural world is just a pile of instrumental accidental stuff to be used up on the arbitrary projects of one purposeless species."[6] Yet for several centuries now, our culture has been founded on the discrete and separate self of Descartes, which is also the economic man of Adam Smith, the phenotype of biology, the embodied soul of religion, and the neutral observer of science.

Faced with a convergence of crises, humanity is being led into a more intimate relationship with nature, more connected, the subject/object distinction less clearly defined. The catchwords of the new era, words like interconnectedness and wholeness, bespeak this shift, which pervades fields as diverse as ecology, quantum mechanics, and Bayesian statistics. We are not separate from what we observe; our facts are not separate from our beliefs; perception and reality are intertwined. As the Age of Separation draws to a close, the old dichotomies are crumbling: man versus nature, matter versus spirit, self versus other. Phenomena like the experimenter effect in psi are merely tiny harbingers of a vast Gestalt, and by pursuing their study, we step across the threshhold of a new state of belief and of being that will come to define 21st century science.