lørdag 15. mars 2014

RESERVASJONSRETT OG MENNESKEVERD


Mitt engasjement i abortspørsmålet, og det relaterte emnet eutanasi (aktiv dødshjelp), handler ikke om for eller i mot abort som sådan. Mitt engasjement handler om noe mer overordnet, kalt menneskeverd. Jeg kan absolutt forestille meg at det i enkelte tilfeller er moralsk riktig å hjelpe en kvinne med abort eller et lidende menneske med å avslutte livet. Problemet i dag er at dette har blitt alt for vanlig, og synes bare å bli det mer og mer.


Abort er altså et tema som angår menneskeverd. Og for oss som ser det på den måten er det en særdeles forunderlig ting, denne heftige motstanden vi ser mot leger som ønsker å reservere seg. At det i tillegg er hoved-parolen i 8. mars toget, er bare trist.
Hva er det kvinner anno 2014 er så redd for? At de må ty til strikkepinner igjen? Da må jeg først og fremst få minne om at retten til selvbestemt abort har overhode ikke vært tema. Hvis det mot formodning skulle bli et tema, ja da kan vi gå i tog – hver dag. Jeg sier; mot formodning fordi det må da helt ekstreme samfunnsendringer til for at det skal bli aktuelt. Hvilke ekstreme tilstander er det kvinner anno 2014 så levende kan forestille seg slik at de åpenbart frykter strikkepinne alternativet igjen? Det forblir høyst uklart.


Og hvordan klarer kvinner anno 2014 å frykte patriarkalsk moralisme? Jeg begriper ikke en slik frykt. Er det virkelig noen som er redd for at kvinner anno 2014 skal komme i en posisjon hvor vi i taushet må underlegge oss menns krav? Seriøst? Eller kanskje det er riktigere å si at man i dag frykter moralisme overhode? Har moralisme blitt tabu? Den pensjonerte Overlegen Reidar Harket sa det tankevekkende i sin artikkel, En debatt på avveie; (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread299008/#post_299008 ) «Folk fra Øst Europa som har levd i årevis under kommunistisk diktatur, forstår ikke hvordan man kan gamble med noe så skjørt som samvittighetsfriheten. Den anses av mange som den fineste indikator på hvor totalitært et styresett er.»
Hva engasjementet til kvinner anno 2014 faktisk bunner i forblir, som sagt, høyst uklart. Det eneste svaret jeg klarer å komme opp med er at det hele er en gedigen mediejippo, og kvinner (som menn) for øvrig hiver seg på hamsterhjulet. Hvorfor det er en gedigen mediejippo som mennesker lar seg rive med av, kan kanskje ha noe med den humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus som preger vårt samfunn.

Typisk for den positivistiske tenkningen er at man forholder seg til detaljer. (vi lærer å tenke på en slik måte allerede fra første skoledag og med new public management strammes dette inn) Man evner i liten grad å se helheter. Man bør imidlertid ha en rekke tanker i hodet samtidig når man vurderer abortspørsmålet. Først og fremst det faktum at det er ca. 15.000 kvinner i velstandslandet Norge som velger abort hvert år. Det er i gjennomsnitt drøye førti aborter hver dag hele året. Eller sagt på en annen måte; I den tid nåværende abortlov har fungert, er antall avlivede fostre av en størrelsesorden tilsvarende hele Oslo bys befolkning. Videre så er det slik at fostervannsprøver blir mer og mer vanlig med den følge at foreldre som faktisk mener at barn med for eksempel Down syndrom har et menneskeverd blir uglesett og får beskjed om etter fødsel at; «hvis du synes livet er så fryktelig vanskelig, så burde du tatt abort, det er ditt ansvar.» Eller at debatten også går om å flytte grensen for tillat abort fra uke 12 til uke 22. Siste nye nå er reduksjonsabort, dvs. å ta bort ett eller flere av fostrene hvis du venter tvillinger eller mer. Dette er det samme som normal abort i Danmark og vil nå også bli det i Norge. Eutanasi på sin side blir mer og mer akseptert i andre vestlige land og også her flyttes grensene stadig i forhold til i hvilke tilfeller eutanasi skal være tillat.

Jeg oppfatter at den dominerende holdningen til alt dette (samt spørsmål som angår «navere», Romanere og andre som på et eller annet vis viser svak mestring i forhold til samfunnets krav) varskuer om en trend som klart tilsier svekket status for menneskeverdet i dag. Det bekymrer meg. I lys av dette har jeg forsøkt å finne overordnede forklaringer på hvorfor det har blitt slik.
Noe av det som bekymrer meg mest har med vår ideologi å gjøre, nærmere bestemt hvordan humanister og positivistiske vitenskapsteoretikere stadig synes å vinne terreng. Til sammen betyr dette et stadig mer sekulært samfunn. Vi finner holdningene like mye på høyre som på venstresiden i politikken. Human-positivister anser seg selv som objektive men er, etter min forstand, like mye fanatikere som andre kan være det. Troen på objektivitet sporer ikke noe mindre til fanatisme enn det troen på en gud, for eksempel kan gjøre. I begge tilfeller kan vi av og til snakke om ideologiske ekstremister. (for utdypning se: http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/alt-vi-ikke-vet.html )

Richard Dawkins er både humanetiker og tilhenger av den positivistiske vitenskap, og han blir stadig mer populær i Norge. Humanetisk forbund refererer hyppig til ham på sine hjemmesider, Norges største aviser kjører egne og uangripelige positivistisk-vitenskapelige spalter og høsten 2011 ble Richard Dawkins sågar tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.
Richard Dawkins er meningsfelle med Peter Singer. Selv om Dawkins ikke har markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, gir han varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…”Richard Dawkins’ Uncut Interviews with Peter Singer & Big Thinkers‘. Open Culture 29.07.2011

Felles for mennesker som Singer og Dawkins og alle deres meningsfeller (det er mange av dem internasjonalt), er at de i bunn og grunn oppfatter mennesket som en maskin. Et slikt menneskesyn/virkelighetsoppfatning får selvfølgelig stor betydning for hvilke politiske standpunkter man tar, og da særlig stor betydning i spørsmål som bl.a. abort og eutanasi. Fører man frem sitt livssyn helt konsekvent, ender man opp med å kunne si, som Singer, at: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegl eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. (s. 90))
Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer videre foreslår at foreldre innen en viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. s. 186)
 
Nå er det jo selvfølgelig ikke slik at alle som er i mot reservasjonsrett mener det som Singer mener. Men jeg lurer også samtidig på om de virkelig tar inn over seg konsekvensene av de politiske standpunktene man velger seg. Ser de sin sine politiske standpunkter i lys av noe menneskesyn i det hele tatt? Hva vet for eksempel unge mennesker om forholdet mellom virkelighetsforståelser/menneskesyn og politikk når de konfirmerer seg i Rådhuset i Human Etisk Forbunds regi? Hadde de vært klar over hvilke meningsfeller forbundet allierer seg med, tenkt nøye over konsekvensene av et rent av-åndet og sekulært menneskesyn, så ville de kanskje valgt annerledes? Det synes, med andre ord, for meg som om mange – og da ikke bare unge mennesker – kanskje alt for lettvint binder seg til offentlige organisasjoner, og tenker ikke samtidig over at det er en tilknytning til organisasjoner som har stor makt i det offentlige. Stor makt og innflytelse på praktisk politikk i tråd med et menneskesyn man overhode egentlig ikke ønsker å assosiere seg med. Dette vil jeg mene er et stort problem i vesten i dag. Alt for mange synes å være dysset i søvn av materialistisk velvære og meninger i twitterformat-dybde. Og det er på dette grunnlaget man velger seg organisasjoner å tilhøre. Et sløvt og bedagelig folkeferd gir rom for at trender vi slettes ikke ønsker oss, likevel får utvikle seg. Dette synes å være tilstanden i såkalte industriland (i-land) og kan oppfattes som et paradoks i all den tid disse også ynder å fremstå som de «mest utdannede».

Jeg er ikke alene om min bekymring for den stadig mer vidtfavnende aksepten for et av-åndet og stadig mer sekulært samfunn. Trond Skafnesmo, blant flere, uttrykker sin bekymring her: http://www.kulturverk.com/2013/10/11/humanismen-glir-over-i-det-transhumane/ Han skriver om Transhumanisme, det vil si – det som skjer når humanismen går over i en ny og mer ekstrem variant av seg selv.
Artikkelen er sterk kost men den er likevel, slik jeg ser det, i vårt stadig mer sekulære samfunn et veldig viktig tankekors, noe vi snarest bør begynne å diskutere i dybde med største alvor og saklighet – akkurat slik religiøs fundamentalisme må diskuteres. Artikler og kommentarer fra personer som er i mot reservasjonsretten, uttaler seg til tider særdeles krast. De tar ikke fem flate øre for å stemple sine meningsmotstandere for fakta-nektere og kristenfanatikere. Det danner seg et betenkelig bilde når det stadig voksende Human Etiske Forbund driver med svært lite annet enn nettopp å bekjempe religion og enhver åndelig befatning. Siste utgitte bok fra deres forlag heter «Kjetterbibelen» og er en samling treffsikre påstander, og som de sier selv: «ugudelige spissformuleringer», for dem som ikke liker det åndelige, men ikke riktig vet hvordan formulere et argument selv.

For oss som er ydmyke nok til å si at vi ikke vet, og at vi bør ta med oss denne uvitenheten inn i hverdag, vitenskap og politikk, er det ganske stusselig å bli stemplet som Kristenfanatiker ved et hvert forsøk på å drøfte moral. I en tid der frykten for fundamentalisme er stor, blir det lett å oppfatte dette som en godt timet manipulerende propaganda for en stadig videreutvikling mot et strengt sekulært samfunn.   
For meg er det ikke vanskelig å se en klar sammenheng mellom et sekulært samfunn og nedvurdering av menneskeverdet. Det sekulære samfunn er kjennetegnet nettopp ved det vi kan se, høre, ta på og lukte. Det abstrakte – det sjelelige og det åndelige - forsvinner. Men det er god kontakt med det abstrakte – det sjelelige – vi må ha, for å evne og erkjenne menneskeverdet. Nedskrevede menneskerettigheter på et papir har ingen verdi i seg selv hvis vi mister grepet om menneskeverd, noe vi i økende grad synes å gjøre i dag.

Og ps for de som ikke allerede har forstått det; Jeg skjemmes over at mine medsøstre i dag setter egen kropp foran universalt menneskeverd. Det er veldig trist hva kvinnen og feminine kvaliteter har blitt redusert til, tenker jeg. (For utdypning se; http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html )


fredag 7. mars 2014

Hva menes EGENTLIG med «et konformt samfunn»?


Per Fugelli skrev nylig en, etter min mening, betimelig om enn uforløst kronikk i Aftenposten om det svake åndslivet i Norge; «Norge er blitt et feigt land». Uforløst i den forstand at han, som alle andre på venstresiden i lang tid har hatt for vane å gjøre, retter pekefingeren mot høyresidens konkurranse-, nytte- og profitt fokus, uten å problematisere hvordan det i all verden kan ha seg at disse egenskapene synes å ha tatt over folkesjela, og hva som eventuelt kan gjøres. Med andre ord; uten å forsøke og forklare hvorfor vi har fått et konformt samfunn, og videre; hvordan i all verden komme ut av det. 

To av Civita’s ledende personer, Bård Larsen (http://www.civita.no/2014/02/07/fugelli-svar-fra-tengil-og-katla) og Kristin Clemet (http://www.civita.no/2014/02/07/fugellis-analyse), rykket raskt ut i samme avis, og på egen hjemmeside, med tilsvar. Begge mer enn villige til å innrømme at Norge er et konformt land, men ut over det handlet innleggene om lite annet enn indignert å sutre frem påstander om at det i alle fall ikke er Fremskrittspartiets, Høyres og kapitalinteressenes skyld. På P2 sutret Clemet videre ved å si at hun var så lei av å bli oppfattet som ond.

Slik jeg leste Fugelli så var det imidlertid ikke primært, som allerede antydet, de tre nevnte instanser som stod i fokus, men det de er de fremste representanter for; nemlig markedstenkning i dyp forstand – også kalt NYLIBERALISME. Nyliberalismen blir av stadig flere – og slettes ikke bare i Norge – kalt den store nye ideologien og kan sies å ha trengt seg inn i intet mindre enn folkesjela vår. (for utdypning, se; http://www.kulturverk.com/2011/02/20/hva-er-neoliberalisme/

Og det er selvfølgelig slik at selv ikke (det selvpåståtte vitenskapelige) Civita kan klare å sutre seg ut av ansvaret de har for å stå fremst i rekken for å promotere konkurranse-, nytte- og profitt fokuserte markedsløsninger ikke bare i næringsbedrifter, men innenfor alle instanser som har med mennesker å gjøre. Fremskrittspartiet, Høyre og kapitalinteressene elsker nemlig bedriftsøkonomiske modeller (også kalt new public management) i alle sammenhenger for å fremme effektivitet. De elsker det enda mer enn de andre partiene på tinget, og det sier ikke så lite, for de andre partiene liker konkurranse-, nytte-, profitt- og effektivitetsmodellene godt de også.

Når denne konkurranse-, nytte-, profitt- og effektivitet tanken (kan også kort og godt kalles markedstankegang) trenger inn overalt, så kan man begynne å snakke om en såkalt internalisert mentalitet. Mange forstår det dithen at nå er det ikke lenger bare snakk om å selge og å kjøpe ting, vi står nå også i fare for å oppfatte mennesker og kunnskap som en vare. (jeg overlater til leseren å reflektere en smule over konsekvensene av en slik tilstand, men er du helt hjelpeløs så ta en titt her;  http://ckfadum.blogspot.no/2013/11/forbrukersamfunnet.html)



Og det var altså denne dypere bekymringen jeg leste hos Fugelli. Men det er ikke overraskende at Civitas’ duo, Clemet og Larsen, ikke forstår det på samme måte. De synes faktisk helt ute av stand til å se noe som helst galt med markedskrefter overhode og den tenkningen som ligger til grunn, da det tvert om, er medisinen på alt som er ondt i samfunnet. Og det onde er Staten.

Men på et punkt sier Clemet noe riktig, og det er at heller ikke Fugelli egentlig er direkte modig i artikkelen – heri det uforløste. Å påstå at samfunnet er konformt med en påfølgende pekefinger mot høyresiden og kapitalister, er noe alle på venstresiden med jevne mellomrom gjør. Og Høyre, på sin side, svarer altså bestandig at det er ikke kapitalistenes skyld at samfunnet er konformt, men Staten. 

Og så langt, men ikke lenger, er norske aviser – den norske intellektuelle debatt overhodet egentlig – i stand til å omtale og behandle det som stadig flere av oss oppfatter som Norges, og vestens for den sakens skyld, største problem; En reell offentlig konformitet og konsensus som ikke har det i seg å løse fremvoksende og foruroligende utviklingstrekk. På tross av det tilsynelatende mangfoldet og de tilsynelatende motsetningene, råder det en overordnet konsensus – en konformitet.



Hva menes egentlig med «et konformt samfunn»? Gjør det noe at vi lever i et konformt samfunn? 

En del begynner for eksempel å få øynene opp for at der i bunn og grunn ikke er noen vesens forskjell på Klassekampen og Aftenposten. Begge posisjonerer seg innenfor samme overbygning – kalt Det Moderne Prosjekt – som er vår ideologi. Ideologien, som utgjør det konforme, kan også omtales som den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus. Denne ideologien skal alle holde seg innenfor. Hvis ikke står selve frigjøringsprosjektet i fare, for å sitere vestens mest innflytelsesrike tenker i dag; Jurgen Habermas. (for en kort redegjørelse for vår ideologi, se;  http://ckfadum.blogspot.no/2013/09/ekte-demokrati.html). Det er i denne settingen at blant annet den viktige debatten om ytringsfrihet må forståes.

I det offentlige ordskifte er det ingen dialog om dette såkalte frigjøringsprosjektet. I mangel av dialog om vår ideologi, griper folk i frustrasjon til innvandrerdebatter, klimadebatter m.v. Ytringsfrihetsproblematikken holdes på detaljnivå med stort, nærmest ensidig, fokus på hat-ytringer. Folk ser ikke at de nevnte frustrasjoner i realiteten hører hjemme i et større bilde, og at det er dette større bildet vi må begynne å snakke om.

Via vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden, frigjøres. Det er et globalt prosjekt. Frigjøringen skal ikke utvikles mens vi går veien, det skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Og da kommer vi til det andre, og langt mer alvorlige problemet selvfølgelig; Stadig flere er sterkt bekymret over at den offentlige konsensusen – Det Moderne Prosjekt – ikke synes å kunne gi oss en utvikling av samfunn og individ som på sikt vil kunne tjene menneskeheten. Stadig flere erfarer at den rådende konformiteten og konsensusen i offentligheten ikke er en god ting.

Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør vel i det minste foregå en dialog om det? Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen overbygning, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter en ideologi. Dette i seg selv er en mer enn god nok grunn til at konformiteten bør tas tak i.

Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk.



Hvorfor er det norske samfunnet (mange vil mene det angår hele det vestlige samfunn) konformt? Eller spurt på en annen måte: Hvorfor har vi ingen systemkritikk? Det er vanskelig å si hvorvidt dette skyldes feighet eller ren ignoranse. Antagelig handler det om begge deler: På den ene siden er det kanskje en god del som ser, men vil ikke ofre sin status og levestandard for å si i fra (feige og/eller selvopptatte). Eller på den andre siden at man rett og slett ikke forstår, altså en dyp ignoranse og uvitenhet. Man lærer ikke akkurat på skolen at også vi lever innenfor en ideologi, for å si det sånn.

Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med populærpsykologi- og andre hjelpemidler, (for utdypning se; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html) og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Fugelli beskriver. Men det er altså verdt å være klar over at til grunn for denne feigheten antagelig også ligger en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men man kan som kjent ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.

Men slik jeg ser det er det altså svært viktig å understreke at mennesker flest verken er dumme eller feige i utgangspunktet. Vi blir det etter mange år på skolen. Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Et helt sentralt aspekt ved det konforme samfunn er nettopp posisjoneringene og motsetningene innenfor rammene av det moderne prosjekt. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag handler om kategorier og motsetninger. Folk flest posisjonerer seg således raskt i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Havner man i renholderbransjen med tilsvarende lav lønn, så er det gitt at det er i den posisjonen man hører hjemme. (man grep ikke muligheten på skolen, eller man er vel bare dum, man fortjener ganske enkelt ikke bedre lønn og finner seg i at andre mennesker på en eller annen måte fortjener mer. «Havner» man i lederposisjon med lønn i millionklassen mener man, selvfølgelig uten å si det høyt, at man fortjener det fordi man er, lets face it, bedre enn alle andre. Videre kan man klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø.



Men det finnes noen få modige nytenkere i vårt land, og i vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de med et våkent blikk vurderer vår ideologi. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få enkeltpersoner vover seg ut i avisenes åpne nettsider. Uansett, hvorfor er de så vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den etablerte pressen.

Både høyre- og venstre siden i norsk presse er klart preget av å være underlagt vår ideologi – den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Klassekampen omtaler for eksempel stadig gateopprør av ulike slag verden over, men presterer til overmål å kritisere opprørerne for ikke å ha noen samlet agenda. En kritikk som er fenomenalt arrogant; et tilsynelatende engasjement på den ene siden, mens de selv samtidig overhode ikke er villig til å bedrive reell systemkritikk. Hvordan skal folk utenfor systemet kunne klare å samle seg når ingen innenfor det etablerte gidder å bry seg?

Og høyresiden gidder i alle fall ikke å bry seg. Om konformitetsproblemet er et problem for Civitas’ representanter, slik de sier at det er, er jeg faktisk i tvil om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr «nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle new public managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er gammeldagse. «Ikke vær gammeldags», er et slagord som trives særlig godt i munnen til høyrefolk. Jeg vet ikke om de innser det eller ei, men deres effektiviseringsiver er ikke noe nytt. Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt. Nå for tiden hører vi for eksempel sjelden begrepet ‘konservativ’ om høyrefolk, men det er faktisk veldig så konservative de er.

Således er det ikke gitt å forstå hva Clemet, Larsen, Civita og høyresiden generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Vi lever allerede i et utpreget markedsliberalt samfunn. Det kan videre således synes som om de rett og slett er blendet av en tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss nirvana. Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like mye en tro som en hver gudetro er en tro.   

I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell, høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De ønsker seg en ny Bill Gate. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover!

Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon, men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk innovasjon og utvikling (les demokratisk utvikling - demokratisk i ordets rette forstand) kan faktisk fort tenkes å ende i katastrofe. Med sin ide om hva som konstituerer en ‘ener’, sine bedriftsøkonomiske modeller i institusjoner som handler om mennesker (new public management) og en gudelignende tro på og kamp for kapitalismens marked, så blir altså en del av oss bekymret. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler, reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter og kvalifikasjoner? Det er som om høyresiden overhode ikke (an) erkjenner at alle ikke er som dem, at deres nytte- konkurranse- og profittmentalitet ikke er noe som tiltaler, eller preger, store deler av menneskeheten. Man kan få inntrykk av at høyrefolk faktisk mener at hvis man ikke besitter disse «helt naturlige egenskapene» som de selv setter så høyt, så er man ganske enkelt et dårligere menneske, ikke fullt så flinke som dem som da faktisk besitter dem. Man kan få inntrykk av at høyresiden mener at disse mindreverdige ‘følelsesmenneskene’ skal venstresiden ta seg av, og at alle disse menneskene bare kan og bør prise seg evig og for alltid lykkelige fordi høyremenneskene representerer fremskrittet, og skaper arbeidsplassene for oss, og uten dem så ville det ikke vært noe samfunn å snakke om. Vi ville fremdeles oppholdt oss i middelalderen. At høyreside-mentaliteten har fått så stort tak på befolkningen skyldes, slik jeg ser det, at de er maktorienterte mennesker – en naturlig forlengelse av vektlegging av å anse konkurranse som primær menneskelig drivkraft, og maktorienterte mennesker får som regel det de vil ha. De skriker som regel høyest. Og så må vi ikke glemme at de har pengene til å backe opp sine spesielle behov og ønsker.

Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker de å utgjøre noen reell opposisjon.

Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.

Så langt for så vidt greit. Men ser man bort fra oljerike Norge så ser vi at hele den vestlige verden, som også lever innenfor den «demokratiske» ideologi, nå sliter med store problemer. Jeg vil klart mene at hadde det ikke vært for oljen hadde vi ikke hatt det så veldig mye bedre. Kanskje noe bedre fordi vi aldri har hatt adel og således litt mindre avstand mellom folk og elite, men også dette synes totalt å miste betydning i vårt stadig mer globale, markedsorienterte samfunn. Det er, for mange av oss, rett og slett som om folk har blitt mer eller mindre hjernevasket i denne optimistiske fremskrittstroen drevet frem av troen på de «dyktigste og beste» blant oss – disse som blir skolevinnere i henhold til helt bestemte kriterier for hva god kunnskap og tenkning er, og senere rentevinnere. Det er alvorlig nok i seg selv at vi har systemer (det økonomiske systemet og utdanningssystemet) som fostrer frem ulikheter og forskjeller angående hvilken verdi mennesket har i et samfunn som på den andre siden, hele tiden!, snakker i store ord om likeverd og respekt.

Men det som er enda mer alvorlig i dag, er at vi med den tenkningen vi alle lærer på skolen, har fått en samfunnsutvikling som nå hemmer oss i å utvikle oss som mennesker og som samfunn. Det er ikke bare de såkalte taperne som blir tapere her. Også de såkalte vinnerne blir tapere i et mer helhetlig perspektiv. Visst har den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus gitt oss en god del tekniske og medisinske resultater og fremskritt, en god del av dem sågar verdige, men når det kommer til mennesker og samfunn står vi i beste fall på stedet hvil, dog antagelig går vi inn i en resesjon. Det taper vi alle på.

Det er sannelig ikke godt å si hva som er verst; de som later som om de er i opposisjon (venstresiden) eller de som klart forsvarer det bestående (høyresiden). (personlig synes jeg det er noe falskt og unnvikende med hele venstresiden i dag) Det som imidlertid er helt klart er at hvis man bekymrer seg over at samfunnet er konformt, at der er utviklingstrekk ved vårt samfunn som bør være gjenstand for dialog, at det er betenkelig at dialog om vår egen overbygning – vår ideologi – er fraværende.. Ja, da er det bare en ting å gjøre; å kreve at media og politikerne åpner opp for reell systemkritikk.  



Kampen om å finne sin egen historie er en prosess som handler om å miste illusjonene og om å se verden slik den virkelig er. I denne prosessen vil man føle, som Nietzsche beskrev det: ”as if one awoke to find that a venomous snake has bitten deep into your troath. And the big question is: Who has the courage to bite off it’s venomous head – spit it away, and then arise – transformed: radiant, laughing?