fredag 7. mars 2014

Hva menes EGENTLIG med «et konformt samfunn»?


Per Fugelli skrev nylig en, etter min mening, betimelig om enn uforløst kronikk i Aftenposten om det svake åndslivet i Norge; «Norge er blitt et feigt land». Uforløst i den forstand at han, som alle andre på venstresiden i lang tid har hatt for vane å gjøre, retter pekefingeren mot høyresidens konkurranse-, nytte- og profitt fokus, uten å problematisere hvordan det i all verden kan ha seg at disse egenskapene synes å ha tatt over folkesjela, og hva som eventuelt kan gjøres. Med andre ord; uten å forsøke og forklare hvorfor vi har fått et konformt samfunn, og videre; hvordan i all verden komme ut av det. 

To av Civita’s ledende personer, Bård Larsen (http://www.civita.no/2014/02/07/fugelli-svar-fra-tengil-og-katla) og Kristin Clemet (http://www.civita.no/2014/02/07/fugellis-analyse), rykket raskt ut i samme avis, og på egen hjemmeside, med tilsvar. Begge mer enn villige til å innrømme at Norge er et konformt land, men ut over det handlet innleggene om lite annet enn indignert å sutre frem påstander om at det i alle fall ikke er Fremskrittspartiets, Høyres og kapitalinteressenes skyld. På P2 sutret Clemet videre ved å si at hun var så lei av å bli oppfattet som ond.

Slik jeg leste Fugelli så var det imidlertid ikke primært, som allerede antydet, de tre nevnte instanser som stod i fokus, men det de er de fremste representanter for; nemlig markedstenkning i dyp forstand – også kalt NYLIBERALISME. Nyliberalismen blir av stadig flere – og slettes ikke bare i Norge – kalt den store nye ideologien og kan sies å ha trengt seg inn i intet mindre enn folkesjela vår. (for utdypning, se; http://www.kulturverk.com/2011/02/20/hva-er-neoliberalisme/

Og det er selvfølgelig slik at selv ikke (det selvpåståtte vitenskapelige) Civita kan klare å sutre seg ut av ansvaret de har for å stå fremst i rekken for å promotere konkurranse-, nytte- og profitt fokuserte markedsløsninger ikke bare i næringsbedrifter, men innenfor alle instanser som har med mennesker å gjøre. Fremskrittspartiet, Høyre og kapitalinteressene elsker nemlig bedriftsøkonomiske modeller (også kalt new public management) i alle sammenhenger for å fremme effektivitet. De elsker det enda mer enn de andre partiene på tinget, og det sier ikke så lite, for de andre partiene liker konkurranse-, nytte-, profitt- og effektivitetsmodellene godt de også.

Når denne konkurranse-, nytte-, profitt- og effektivitet tanken (kan også kort og godt kalles markedstankegang) trenger inn overalt, så kan man begynne å snakke om en såkalt internalisert mentalitet. Mange forstår det dithen at nå er det ikke lenger bare snakk om å selge og å kjøpe ting, vi står nå også i fare for å oppfatte mennesker og kunnskap som en vare. (jeg overlater til leseren å reflektere en smule over konsekvensene av en slik tilstand, men er du helt hjelpeløs så ta en titt her;  http://ckfadum.blogspot.no/2013/11/forbrukersamfunnet.html)



Og det var altså denne dypere bekymringen jeg leste hos Fugelli. Men det er ikke overraskende at Civitas’ duo, Clemet og Larsen, ikke forstår det på samme måte. De synes faktisk helt ute av stand til å se noe som helst galt med markedskrefter overhode og den tenkningen som ligger til grunn, da det tvert om, er medisinen på alt som er ondt i samfunnet. Og det onde er Staten.

Men på et punkt sier Clemet noe riktig, og det er at heller ikke Fugelli egentlig er direkte modig i artikkelen – heri det uforløste. Å påstå at samfunnet er konformt med en påfølgende pekefinger mot høyresiden og kapitalister, er noe alle på venstresiden med jevne mellomrom gjør. Og Høyre, på sin side, svarer altså bestandig at det er ikke kapitalistenes skyld at samfunnet er konformt, men Staten. 

Og så langt, men ikke lenger, er norske aviser – den norske intellektuelle debatt overhodet egentlig – i stand til å omtale og behandle det som stadig flere av oss oppfatter som Norges, og vestens for den sakens skyld, største problem; En reell offentlig konformitet og konsensus som ikke har det i seg å løse fremvoksende og foruroligende utviklingstrekk. På tross av det tilsynelatende mangfoldet og de tilsynelatende motsetningene, råder det en overordnet konsensus – en konformitet.



Hva menes egentlig med «et konformt samfunn»? Gjør det noe at vi lever i et konformt samfunn? 

En del begynner for eksempel å få øynene opp for at der i bunn og grunn ikke er noen vesens forskjell på Klassekampen og Aftenposten. Begge posisjonerer seg innenfor samme overbygning – kalt Det Moderne Prosjekt – som er vår ideologi. Ideologien, som utgjør det konforme, kan også omtales som den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus. Denne ideologien skal alle holde seg innenfor. Hvis ikke står selve frigjøringsprosjektet i fare, for å sitere vestens mest innflytelsesrike tenker i dag; Jurgen Habermas. (for en kort redegjørelse for vår ideologi, se;  http://ckfadum.blogspot.no/2013/09/ekte-demokrati.html). Det er i denne settingen at blant annet den viktige debatten om ytringsfrihet må forståes.

I det offentlige ordskifte er det ingen dialog om dette såkalte frigjøringsprosjektet. I mangel av dialog om vår ideologi, griper folk i frustrasjon til innvandrerdebatter, klimadebatter m.v. Ytringsfrihetsproblematikken holdes på detaljnivå med stort, nærmest ensidig, fokus på hat-ytringer. Folk ser ikke at de nevnte frustrasjoner i realiteten hører hjemme i et større bilde, og at det er dette større bildet vi må begynne å snakke om.

Via vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden, frigjøres. Det er et globalt prosjekt. Frigjøringen skal ikke utvikles mens vi går veien, det skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Og da kommer vi til det andre, og langt mer alvorlige problemet selvfølgelig; Stadig flere er sterkt bekymret over at den offentlige konsensusen – Det Moderne Prosjekt – ikke synes å kunne gi oss en utvikling av samfunn og individ som på sikt vil kunne tjene menneskeheten. Stadig flere erfarer at den rådende konformiteten og konsensusen i offentligheten ikke er en god ting.

Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør vel i det minste foregå en dialog om det? Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen overbygning, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter en ideologi. Dette i seg selv er en mer enn god nok grunn til at konformiteten bør tas tak i.

Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk.



Hvorfor er det norske samfunnet (mange vil mene det angår hele det vestlige samfunn) konformt? Eller spurt på en annen måte: Hvorfor har vi ingen systemkritikk? Det er vanskelig å si hvorvidt dette skyldes feighet eller ren ignoranse. Antagelig handler det om begge deler: På den ene siden er det kanskje en god del som ser, men vil ikke ofre sin status og levestandard for å si i fra (feige og/eller selvopptatte). Eller på den andre siden at man rett og slett ikke forstår, altså en dyp ignoranse og uvitenhet. Man lærer ikke akkurat på skolen at også vi lever innenfor en ideologi, for å si det sånn.

Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med populærpsykologi- og andre hjelpemidler, (for utdypning se; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html) og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Fugelli beskriver. Men det er altså verdt å være klar over at til grunn for denne feigheten antagelig også ligger en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men man kan som kjent ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.

Men slik jeg ser det er det altså svært viktig å understreke at mennesker flest verken er dumme eller feige i utgangspunktet. Vi blir det etter mange år på skolen. Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Et helt sentralt aspekt ved det konforme samfunn er nettopp posisjoneringene og motsetningene innenfor rammene av det moderne prosjekt. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag handler om kategorier og motsetninger. Folk flest posisjonerer seg således raskt i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Havner man i renholderbransjen med tilsvarende lav lønn, så er det gitt at det er i den posisjonen man hører hjemme. (man grep ikke muligheten på skolen, eller man er vel bare dum, man fortjener ganske enkelt ikke bedre lønn og finner seg i at andre mennesker på en eller annen måte fortjener mer. «Havner» man i lederposisjon med lønn i millionklassen mener man, selvfølgelig uten å si det høyt, at man fortjener det fordi man er, lets face it, bedre enn alle andre. Videre kan man klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø.



Men det finnes noen få modige nytenkere i vårt land, og i vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de med et våkent blikk vurderer vår ideologi. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få enkeltpersoner vover seg ut i avisenes åpne nettsider. Uansett, hvorfor er de så vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den etablerte pressen.

Både høyre- og venstre siden i norsk presse er klart preget av å være underlagt vår ideologi – den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Klassekampen omtaler for eksempel stadig gateopprør av ulike slag verden over, men presterer til overmål å kritisere opprørerne for ikke å ha noen samlet agenda. En kritikk som er fenomenalt arrogant; et tilsynelatende engasjement på den ene siden, mens de selv samtidig overhode ikke er villig til å bedrive reell systemkritikk. Hvordan skal folk utenfor systemet kunne klare å samle seg når ingen innenfor det etablerte gidder å bry seg?

Og høyresiden gidder i alle fall ikke å bry seg. Om konformitetsproblemet er et problem for Civitas’ representanter, slik de sier at det er, er jeg faktisk i tvil om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr «nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle new public managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er gammeldagse. «Ikke vær gammeldags», er et slagord som trives særlig godt i munnen til høyrefolk. Jeg vet ikke om de innser det eller ei, men deres effektiviseringsiver er ikke noe nytt. Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt. Nå for tiden hører vi for eksempel sjelden begrepet ‘konservativ’ om høyrefolk, men det er faktisk veldig så konservative de er.

Således er det ikke gitt å forstå hva Clemet, Larsen, Civita og høyresiden generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Vi lever allerede i et utpreget markedsliberalt samfunn. Det kan videre således synes som om de rett og slett er blendet av en tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss nirvana. Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like mye en tro som en hver gudetro er en tro.   

I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell, høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De ønsker seg en ny Bill Gate. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover!

Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon, men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk innovasjon og utvikling (les demokratisk utvikling - demokratisk i ordets rette forstand) kan faktisk fort tenkes å ende i katastrofe. Med sin ide om hva som konstituerer en ‘ener’, sine bedriftsøkonomiske modeller i institusjoner som handler om mennesker (new public management) og en gudelignende tro på og kamp for kapitalismens marked, så blir altså en del av oss bekymret. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler, reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter og kvalifikasjoner? Det er som om høyresiden overhode ikke (an) erkjenner at alle ikke er som dem, at deres nytte- konkurranse- og profittmentalitet ikke er noe som tiltaler, eller preger, store deler av menneskeheten. Man kan få inntrykk av at høyrefolk faktisk mener at hvis man ikke besitter disse «helt naturlige egenskapene» som de selv setter så høyt, så er man ganske enkelt et dårligere menneske, ikke fullt så flinke som dem som da faktisk besitter dem. Man kan få inntrykk av at høyresiden mener at disse mindreverdige ‘følelsesmenneskene’ skal venstresiden ta seg av, og at alle disse menneskene bare kan og bør prise seg evig og for alltid lykkelige fordi høyremenneskene representerer fremskrittet, og skaper arbeidsplassene for oss, og uten dem så ville det ikke vært noe samfunn å snakke om. Vi ville fremdeles oppholdt oss i middelalderen. At høyreside-mentaliteten har fått så stort tak på befolkningen skyldes, slik jeg ser det, at de er maktorienterte mennesker – en naturlig forlengelse av vektlegging av å anse konkurranse som primær menneskelig drivkraft, og maktorienterte mennesker får som regel det de vil ha. De skriker som regel høyest. Og så må vi ikke glemme at de har pengene til å backe opp sine spesielle behov og ønsker.

Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker de å utgjøre noen reell opposisjon.

Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.

Så langt for så vidt greit. Men ser man bort fra oljerike Norge så ser vi at hele den vestlige verden, som også lever innenfor den «demokratiske» ideologi, nå sliter med store problemer. Jeg vil klart mene at hadde det ikke vært for oljen hadde vi ikke hatt det så veldig mye bedre. Kanskje noe bedre fordi vi aldri har hatt adel og således litt mindre avstand mellom folk og elite, men også dette synes totalt å miste betydning i vårt stadig mer globale, markedsorienterte samfunn. Det er, for mange av oss, rett og slett som om folk har blitt mer eller mindre hjernevasket i denne optimistiske fremskrittstroen drevet frem av troen på de «dyktigste og beste» blant oss – disse som blir skolevinnere i henhold til helt bestemte kriterier for hva god kunnskap og tenkning er, og senere rentevinnere. Det er alvorlig nok i seg selv at vi har systemer (det økonomiske systemet og utdanningssystemet) som fostrer frem ulikheter og forskjeller angående hvilken verdi mennesket har i et samfunn som på den andre siden, hele tiden!, snakker i store ord om likeverd og respekt.

Men det som er enda mer alvorlig i dag, er at vi med den tenkningen vi alle lærer på skolen, har fått en samfunnsutvikling som nå hemmer oss i å utvikle oss som mennesker og som samfunn. Det er ikke bare de såkalte taperne som blir tapere her. Også de såkalte vinnerne blir tapere i et mer helhetlig perspektiv. Visst har den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus gitt oss en god del tekniske og medisinske resultater og fremskritt, en god del av dem sågar verdige, men når det kommer til mennesker og samfunn står vi i beste fall på stedet hvil, dog antagelig går vi inn i en resesjon. Det taper vi alle på.

Det er sannelig ikke godt å si hva som er verst; de som later som om de er i opposisjon (venstresiden) eller de som klart forsvarer det bestående (høyresiden). (personlig synes jeg det er noe falskt og unnvikende med hele venstresiden i dag) Det som imidlertid er helt klart er at hvis man bekymrer seg over at samfunnet er konformt, at der er utviklingstrekk ved vårt samfunn som bør være gjenstand for dialog, at det er betenkelig at dialog om vår egen overbygning – vår ideologi – er fraværende.. Ja, da er det bare en ting å gjøre; å kreve at media og politikerne åpner opp for reell systemkritikk.  



Kampen om å finne sin egen historie er en prosess som handler om å miste illusjonene og om å se verden slik den virkelig er. I denne prosessen vil man føle, som Nietzsche beskrev det: ”as if one awoke to find that a venomous snake has bitten deep into your troath. And the big question is: Who has the courage to bite off it’s venomous head – spit it away, and then arise – transformed: radiant, laughing? 


3 kommentarer:

  1. Hei! Fint resonnement, Jeg er enig. Vi er blitt konsumenter alle sammen, i det infamøse storebror-ser-deg-verdenshegemoniet. Det er skrevet så mye om det umulige regnestykket: "evig vekst" * "voksende verdensbefolkning" * "ikke-uendelige ressurser" at jeg lar det ligge, men har lyst til å komme med en merknad om dette med troen på konkurranse som en naturgitt størrelse i alle mennesker. Bruker meg selv som eksempel selv om det kan virke litt ekkelt og skrytete (kan jo ikke snakke for noen andre). Jeg gjorde det ok på skolen, men det at det var alle mot alle, og at det fremste var f. eks å komme inn på medisin (uansett om man var opptatt av helse og mennesker eller ikke) syntes jeg ble så kvalmt at jeg hoppet av karusellen og mer eller mindre ga opp. Sier kanskje mest om min karakter og viljestyrke, men jeg vet om en mange som sier rett ut at de ikke orker det evvinnelige hamsterhjulet lenger. Til en viss grad tror jeg det kan forklare den store andelen rusmisbrukere i Norge. Hvis du ikke har en "vinnermentalitet" og viljen til å "stå på", kombinert med en indre tomhet, er det veldig lett å falle utenfor i Norge. Det er litt sånn at hvis du ikke klarer deg her er du VIRKELIG lost. Kan like gjerne skyte opp heroin med en gang. Kunne egentlig skrevet en hel stil her inne, men du skjønner tegningen. (Får vel lage min egen blogg. (Kanskje i morgen, hehe.))

    SvarSlett
  2. Forklaring hvis det ble uklart: Hvis det skal være et poeng med å være på toppen av næringskjeden, er det vel for å kunne slappe av litt fra den evige kampen om tilværelsen? Hvis vi har lyst til å kalle oss selv mennesker, som noe forskjellig fra dyr, skal vi ikke da begynne å oppføre oss som nettopp det..? Som et vesen som ikke er nødt til å være i evig konkurranse med seg selv og legge under seg naturen som en annen conquistador. Vi har sjansen til å være vesner som lever med oss selv og naturen i harmoni og balanse, til å bruke tiden vår på å forske, være sammen med hverandre og se på stjernene. Selvfølgelig kom vi ikke dit vi er i dag med bare fredelige midler, men det betyr ikke at vi trenger å forfølge huleboermentaliteten ytterligere og attpåtil dyrke det som vår fremste attributt, eller hva?

    SvarSlett
  3. Hei, tusen takk for kjempefin kommentar! Enig i at det kan sies mye om dette. Jeg skriver sågar bok om emnet, men desto flere som snakker, jo større sjanser for endring... så skriv blogg :-)

    Mye kan altså sies, og det er ikke rart; Når den humanistisk-positivistisk-materialistiske tankegang tar over og blir vår overbygning (skolen er den fremste promotør her), så sier det seg selv at vi snakker om en mentalitet som selvsagt berører absolutt alt vi befatter oss med. Hvordan vi tenker styrer våre verdier, hva vi er opptatt av, hvordan vi løser problemer og hvor vi beveger oss fremover.

    Du tilføyer to viktige punkter; troen på stadig vekst og rusmiddelproblematikk. Når det gjelder rusmiddelproblematikken blir det særlig tydelig i mine øyne at sensitive, kreative, følsomme og høyt intelligente sjeler klart faller utenfor, føler seg fremmedgjorte i den positivistisk-materialistiske konsensus, og tyr dessverre, dog altså veldig forståelig, altfor ofte til rusens eller lykkepillenes flukt. (Flere, med Ole Jacob Madsen i spissen, mener at psykologien og dens avart «Motivasjonsindustrien» også fungerer som en type fortrengningsmiddel. (Se: http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html )

    Konformiteten som preger vårt samfunn innebærer med andre ord en type sosial segregering. Og det synes som om vi i dag tar dette et skritt videre i abort og eutanasi (aktiv dødshjelp) debattene. Det synes klart å bli en øket oppslutning om at vi nå også vil godta mer og mer biologisk segregering. Dette er en mentalitet på ville veier! Menneskeverdet reduseres til en praksis der bare konkurranse-, nytte- profitt og effektivitetsmenneskene tilkjennes et egentlig verd.

    En rekke praktiske tiltak kjøres i gang hele tiden for å lindre sosial nød, fattigdom og mental lidelse, men mye av mitt poeng i min bok er at ingen av disse tiltakene kan løse noe som helst, det er kun plaster på kreftsvulsten. Vi må gå dypt – og endre intet mindre enn vår forståelse av hva kunnskap, tenkning og læring er. Derfor heter bloggen også; et mentalitetsskifte; fra del til helhet.

    Men kanskje er det likevel mest dramatisk dette at de aller fleste mennesker synes å leve i en form for åndenød, i frykt, i usikkerhet og et press på å stadig være i farta, konkurrere med seg selv og andre hele tiden. Man innrømmer ikke åndenød, man skal jo fremstå som vellykket, må vite. Ta dette mat- og treningshysteriet, for eksempel. Skulle jo tro hele befolkningen led av spiseforstyrrelser. Så guri malla så mange rastløse, ensomme og fremmedgjorte sjeler det er der ute, og jeg kan ikke se at fattig eller rik har noen som helst betydning. Som jeg skrev; alle blir tapere. Selv de som tenkningen passer utmerket for, er ikke immune når andre lider – enten de innser det eller ei :-)

    I bunn og grunn er den humanistisk-positivistisk-materialistiske konsensus altså et fundamentalt demokrati-problem. Ideen om at alle skal få være med å bestemme er glimrende, men slik det er i dag, så ligger det ikke i ideologien (nærmere bestemt metoden) at alle blir tildelt de samme forutsetningene for å delta – langt i fra! Med andre ord, et ekte demokrati er noe vi fremdeles ikke ser så mye til.

    SvarSlett