fredag 8. august 2014

ET KONFORMT SAMFUNN?


Det har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et konformt samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden fremmer påstanden, og det er interessant å merke seg hva det er de legger i den. Enkelt forklart: For venstresiden handler konformitet om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye av markedskrefter. For høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av staten. Man er altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik oppfatning av årsaker til at det har blitt slik. Disse ulike oppfatningene av årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de har ligget til grunn for all politisk debatt så lenge vi har hatt en statsmakt.


I Norge lever vi innenfor en styringsmodell som ofte blir kalt «Den nordiske modellen». I all hovedsak innebærer det at vi har en balanse mellom statlig styring og frie markedskrefter.


Spørsmålet om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket politisk parti vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at samfunnet er konformt, blir vi henvist til å vurdere om det skyldes høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Skulle vi komme frem til at markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at staten skal få mer makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye, kan vi stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme markedsløsninger for oss. Som velgere står vi overfor de samme valgene vi har hatt siden vi fikk stemmerett. Er det da slik at samfunnet like lenge har vært konformt? Hvis ikke, hva har nå i så fall endret seg?


Ser vi på valgmålingene er det vanskelig å se noe forskjell i hvordan folk stemmer. Balansegangen sånn sett, er like jevn som før. Da blir det naturlig å lure på om det er de politiske partiene som har endret seg.


Det blir ofte påpekt i dag at det kan være vanskelig å se forskjell på partiene. Forklaringen på dette er som regel at den politiske modellen vi har, fungerer utmerket. Vi er stolte av den nordiske modellen. Men når har det blitt slik at vi har blitt for mye enige? Må motsetningene mellom høyre og venstre igjen aktiveres? Igjen skal vi diskutere marked eller stat med ekte engasjement? Vil vi få et mindre konformt samfunn hvis venstresiden igjen engasjerte seg for en sterk stat? Eller motsatt, hvis høyresiden engasjerte seg sterkt for mer marked?


Etter min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å se dybden i hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som utgjør det konforme er nemlig de begrensede valgmulighetene vi velgere får. Valgmulighetene faller nøyaktig inn i vår dypstruktur som handler om å opprettholde en balansegang mellom en politisk høyre- og venstre side. I grunnleggende forstand utgjør denne balansegangen – denne motsetningen – mellom arbeidsgiver/marked og arbeidstager/stat en viktig drivkraften for hvordan vårt samfunn opprettholdes og utvikles.


Den politiske drakampen mellom disse motsetningene er bare ett av flere eksempler på hvordan vårt samfunn hviler på motsetninger.



En annen forståelse av hva det vil si at et samfunn er konformt.
For meg handler konformitet om noe mye mer dypereliggende enn liten politisk uenighet. For meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg, og godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi snakker om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at samfunnet er entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt mens mangfoldet i befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes på en annen måte; at samfunnsmodellen ligger forankret uten at menneskene innenfor systemet har mulighet til å påvirke det. Vi har blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at systemet skal tjene oss.


Jeg forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre sammenhenger snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet, mener jeg at individene opprettholder sin slavestatus gjennom en tenkning som ikke evner å gjennomskue det dypereliggende systemet og hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og igjen bli herre over systemet, må vi fostre frem en tenkning som gjør det mulig for oss å se helheter.


Et samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører. Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et ytre skall. Det meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en overfladisk meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som angår hva det vil si å være menneske og ulike virkelighetsforståelser. Vi diskuterer detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan.


Med andre ord: konformitet handler for meg om en lav bevissthet om den ideologien som ligger til grunn for vårt samfunn. Mange erkjenner at vårt samfunn består av flere systemer og mange har god forståelse av hvordan de enkelte systemene fungerer i praksis, men at disse systemene til sammen utgjør en større helhet og har en nær relasjon til hverandre, er det adskillig færre som tenker over.


Det er nettopp relasjonen mellom de ulike systemene som utgjør vår ideologi. Den sekulære tenkningen har to funksjoner i denne sammenhengen og kan beskrives som limet som holder vårt samfunn sammen og videreutvikler det. For det første er den operativ innenfor alle systemene – slik sett binder den de ulike systemene sammen. For det andre er det tenkningen vi lærer i utdanningssystemet som gjør at vi for det første ikke riktig ser relasjonene og for det andre, og viktigere, ikke riktig forstår hva slags overbygning som omgir oss og dermed ikke setter oss i stand til å ha en god demokratisk samtale om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal utvikle seg. 



VÅR TENKNING
Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden begynner tidlig. Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering og kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier skal evnen til differensiering, kategorisering og posisjonering – kalt den hypotetisk-deduktive metode - perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.


Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.  Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger.  Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.


Hva er det denne tenkningen opprettholder? Mitt utgangspunkt er at jeg i spørsmålet om hva kommer først; tenkning eller handling? – et ordentlig høna eller egget spørsmål, så er jeg personlig av den oppfatning at tenkningen kommer først. Det er vår tenkning som gir oss våre handlinger. Men når vi snakker om hva et konformt samfunn betyr, så handler det likevel primært om en sterk relasjon mellom tenkning og samfunnets institusjoner. Vi må forstå samfunnets konkrete oppbygning og innordning i relasjon til Metoden. Tenkningen opprettholder samfunnets konkrete rammer og samfunnets konkrete rammer opprettholder tenkningen.


Vi ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle sammenhenger. Primært er det viktig å forstå at den opprettholder våre grunnleggende forordninger. Tenkningen opprettholder parlamentarismen og den opprettholder det kapitalistiske systemet. Videre, jo mer et samfunn blir sekulært, dvs. opererer i henhold til Metoden, ser vi også i økende grad at tenkningen preger våre institusjoner, vi ser den i kriteriene presse og media legger for hva som er god journalistikk og vi begynner sågar å se den innenfor den private sfære også. Internaliseringen av en sekulær tankegang medfører at vi også i våre private liv og forhold posisjonerer oss og kjemper for vår egen rett som det mest naturlige i verden. Det er ingen tilfeldighet at skilsmissestatistikken er så høy.



EN IDEOLOGI TIL GRUNN FOR DET KONFORME
I dag har samfunnet mest rom for de som er spesielt gode på METODEN. Det er disse som blir premiert – først på skolen og siden i arbeidslivet.    


Det er den oppfatningen om at forskjellene og hierarkiene er både rettferdige, nødvendige og sågar tilnærmet naturgitte som utgjør kjernen i det konforme samfunnet. Men hvilken verdi vi tillegger menneskelige egenskaper og kvaliteter har lite med det naturgitte å gjøre. Det handler tvert i mot om en ideologi for hvordan et samfunn skal innrettes.


En del forskning har i lang tid, og nå i stadig økende grad, kunnet dokumentere at karaktersystemet og hvilke kriterier for kunnskap og læring det bygger på sammen med hvilken balast du får med deg hjemmefra, har avgjørende betydning for hvordan du «lykkes» i samfunnet som voksen. Det er med andre ord gammelt nytt; denne erkjennelsen av at skolesystemet reproduserer og opprettholder ulikheter og urettferdigheter i samfunnet. Dette er en fundamentalt viktig erkjennelse, en erkjennelse av avgjørende betydning! Hvis ikke vi tar den på alvor tilsier det at vi aksepterer at vi lærer våre barn at der er kvalitative forskjeller på oss mennesker basert på en høyst snever definisjon av hva det vil si å være menneske.


I det vi tidlig lærer at det er forskjell på folk i henhold til klart definerte kriterier for hva som utgjør kvaliteten på et menneske, stiller vi heller ikke nevneverdige spørsmål ved det kapitalistiske systemet som er bygget på hierarki og motsetninger. Motsetningene i det kapitalistiske systemet er for øvrig også nært forbundet med de primære motsetningene i det parlamentariske systemet som er motsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstager.
Vi ser med andre ord at både det kapitalistiske industrisamfunnet og skolesystemet skaper «vinnere» og «tapere», og at det synes å være en påfallende relasjon og sammenheng mellom disse to systemene. Begge systemene fostrer i alle fall frem eliter og legger til grunn nærmest det som mange oppfatter som nærmest naturgitte forskjeller og rettferdige ulikheter. I det parlamentariske systemet kommer disse til uttrykk som motsetninger. Vi ser at vårt fundament aldri vil kunne gi oss et samfunn der alle faktisk er like mye verd. Systemene vil alltid fostre tapere.


Og således kan undertrykkelsen leve i beste velgående i vårt såkalte demokrati.
Til grunn for det konforme ligger altså en intrikat utformet samfunnsmodell som er vår ideologi – gjerne omtalt som Det Moderne Prosjekt. Konformiteten kan altså sies å ha sine dype røtter paradoksalt nok i en frigjøringsideologi. Verdt å merke seg er det at frigjøringen skal ikke utvikles mens vi går veien, det skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Via vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden, frigjøres. Det er det globale prosjektet.




MOTSETNINGENE
Hvordan ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid logikk, og hva slags utvikling gir det? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og på alle nivåer, ser vi motsetningene.


Den mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden ble opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne motsetningen utgjør selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I dag er religion og åndelighet så å si helt og holdent overlatt til den private sfære. I det private kan alle sitte på sine egne tuer og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige skal den logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et såkalt sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et offentlig samfunn der all dialog og debatt føres, og all problemløsning skal skje, i henhold til den vitenskapelige metode (tenkning).


Tenkningen vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på motsetninger. Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom vitenskap og åndelighet, men ikke bare det; vi orienterer oss i verden i henhold til en rekke med mer eller mindre fundamentale motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er motsetningene mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom kultur og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og mellom godt og ondt.


All debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis vi hadde forstått at det finnes en relasjon mellom hvert motsetningspar og at motsetningene er likeverdige, så ville vi for eksempel ikke måtte bruke mye tid på den fullstendig meningsløse kjønnskampen.


I meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg pragmatikere. Og vi ser da også det som kan fortone seg som en overskridelse av tradisjonelle motsetninger. Vi ser at høyre og venstresiden møter hverandre i politikken, vi ser at feminismekampen i stor grad regnes for avleggs, vi ser at samfunnet tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv, men at folk kan mene, tro og si stort sett hva de lyster. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt verdivalg der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den andre. Vi ser en utvikling mot et stadig mer konformt, verdslig, maskulint, kapitalistisk styrt samfunn. Det frie individ har aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og omsorgsfulle trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en person eventuelt besitter i den private sfære forbeholdt sine nærmeste. Med new public management som styringsform innført i alle institusjoner vil dette forsterkes ytterligere. Antagelig vil vi, om reformene får virke noen tiår, få et samfunn der de såkalte feminine kvalitetene være tilnærmet ikke-eksisterende i det offentlige rom. Isteden vil vi få, i en snart fullendt grad, en internalisert, kollektiv sekulær mentalitet, en materialistisk mentalitet. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer.  Dette tilsier, i sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt: En stadig nedvurdering av menneskeverdet – noe som kommer klart til uttrykk i en konsensus rundt abort- og eutanasi spørsmålene. (se min artikkel: http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html) 


Denne tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt samfunn. Etter fire hundre år med opplæring har nå denne tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt samfunn (institusjoner) bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i henhold til denne tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en rigid-logisk tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Det trengs liten ytre kontroll enn så lenge, men det snakkes oftere og oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhet-staten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014). Når opprørene kommer vil flertallet kanskje akseptere hardtslående tiltak for å slå ned på den siste rest av den "irrasjonelle" og dessverre ofte svakt formulerte motstanden mot systemet. 


HØYRE OG VENSTRE I POLITIKK OG PRESSE
Både høyre- og venstre siden i norsk presse er klart preget av å være underlagt vår ideologi – den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Venstresiden inntar stadig sin påtatte kampposisjon mot den kapitalistiske overklassen – og tror stadig på at rop om rettferdighet skal gi oss en nødvendig balansegang mellom arbeidere og arbeidsgivere. Denne klassiske posisjoneringen er helt i tråd med tenkningen vi lenge har dyrket og hvordan den passer godt med ideen om hvilke strategier som må til for å få samfunnet til å fungere. Hierarkiene som skole og kapitalisme har iboende, blir aldri snakket om overhodet. Noen egentlig systemkritikk kan vi se langt etter. Venstresiden forblir en solid konform deltager i samfunnet og opprettholder like mye som noen det moderne prosjekt/vår ideologi.


Når det gjelder høyresiden; Om konformitetsproblemet er et problem slik de sier at det er, er jeg høyst i tvil om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr «nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle New Public Managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er gammeldagse.

Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt.


Således er det ikke gitt å forstå hva høyresiden generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Det kan videre således synes som om de rett og slett er blendet av en tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss nirvana.


I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell, høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De ønsker seg mange nye versjoner av  Bill Gates. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover! Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like mye en tro som en hver gudetro er en tro.   


Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon, men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk bevissthet og utvikling (les demokratisk utvikling - demokratisk i ordets rette forstand) kan faktisk fort tenkes å ende i katastrofe. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler, reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter og kvalifikasjoner.


Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.


Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker, mot tro evner, å utgjøre noen reell opposisjon.


I lys av dette er det interessant å ha i mente det Zizek sier om ideologiens grep på mennesker; For Žižek er ideologi ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha en bevisst plan og tro på, at ”samfunnet (det perfekte samfunn) er mulig” – at der er en virkelig­gjørelse eller innfrielse av alle våre evner og aspirasjoner på den annen side, men å leve som om, man tror på, at denne virkeliggjørelse allerede er realisert, så man ikke behøver forestille sig noe annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer, om X Factor er godt for fellesskapet eller forderver ungdommen, føler vi oss muligvis som engasjerte demokratiske borgere, men vår oppmerk­somhet er åpenlyst fjernet fra enhver virkelig demokra­tisk diskusjon. «Hvis man skulle gradbøye ideologi­ens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår sosiale realitet.» (Žižek 1994, 17).



HVA ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET KONFORMT SAMFUNN?
Utover de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier at vi er inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å komme ut av – det må på en eller annen måte trigges frem et mentalitetsskifte for å bryte ut, handler det selvfølgelig også om hva slags samfunn og utvikling et konformt samfunn gir. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell tenkning og intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, ikke evne å likestille alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner.


Det mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det internasjonale nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et konformt samfunn preget av betydelige «blindspots» i forhold til egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv utenifra», utøve systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til å undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til  andre ideologier. Når vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå andre?


Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet og forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land), synes vi med andre ord å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, finanskriser og grådighet. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”



HVORFOR FINNES DET INGEN SYSTEMKRITIKK?
Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, både via vår tenkning og i forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag handler om kategorier og motsetninger. Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.


 Å heve blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si noe om det innenfor vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt arbeide som antagelig overskrider hva ett menneske kan få til i løpet av ett liv. Vi har derfor ett problem når det konforme samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er vitenskapelig dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer», som kort sagt innebærer en fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har blitt forsøkt innført i vitenskapen av vitenskapsteoretiske retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk» og «Postmodernismen». En slik overskridelse krever vilje, evne og tid til refleksjon.


Disse retningene har imidlertid møtt hard motstand, tilhengere blir i media beskyldt av velrennomerte professorer for å være fiender av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren for utbredt relativisme er reell, men ingen grunn til dermed å hive barnet ut med vaskevannet. De to alternative vitenskapelige retningene innehar innsikter som kan spore til et dypere erkjennelsesnivå, eller bevissthetsnivå, om man vil. Men tradisjonalistene har vunnet frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det er det positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i utdanning, forskning og samfunn. For forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer for å måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det sjelden tid for noen dypere refleksjon. Et siste punkt som må nevnes er at 90 prosent av all forskning er oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det sågar ikke behov for dypere refleksjon. Det eneste som gjelder er en streng systematisk metodisk tilnærming til hva det nå måtte være Staten eller bedriften ønsker å vite noe mer om, eller ønsker gode argumenter til…  


Men det som likevel kanskje er mest betenkelig i dag er den likegyldigheten som synes å råde. Man kan klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø. (for utdypning, se: http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)


Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med coaching kurs, populærpsykologi- og andre hjelpemidler, og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Per Fugelli har snakket om (se; «Norge er blitt et feigt land».). Det er med andre ord antagelig snakk om at det ligger, til grunn for denne feigheten, en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men man kan som kjent ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.


Som jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er bare skinn. Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av det vi prater om går i dybden i spørsmål som angår hva det vil si å være menneske og hva slags samfunn man alternativt kan ønske seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark som kaller seg Center for Vild Analyse sier det på denne måten i boken «Ideologi er noget bras» (Se; http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/):


«Vi kan f.eks. forestille oss å være frie og moralske vesener som saktens (personlig) kan være uenige med regjeringen eller gå inn for en klimavennlig omstilling til grønn energi så lenge det ikke for alvor påvirker våre egne liv. Kritik­ken er gratis, så lenge det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde vår egen manglende radikale handling med de forhindringer som hindrer ordentlige mennesker å gjøre det som er riktig (det er regje­ringens, de rikes, de fattiges, de arbeidsløses, innvandrer­nes skyld etc.). På det bevisste plan kan vi således være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det bestå­ende, samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke riktig er noe alternativ som vi for alvor kan bakke opp om. Denne kritiske holdningen legitimerer for oss å bevare bestående samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klas­ser, et relativt godt liv.»


Å være tro mot den bestående samfunnsmodell, det moderne prosjektet, er en klar forutsetning for å kunne komme til enhver lederposisjon i vårt samfunn. Først og fremst er det således antagelig gyldig å påpeke at vår ideologi har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn er det beste i hele verden ut i fra en lav bevissthet om hvilken ideologi vårt samfunn styres etter. Mange synes å ha en klar innsikt i farene med religiøs fanatisme. Svært få synes imidlertid å innse at der finnes en motpol, en sekulær fanatisme. At vesten i dag på mange måter kan sies å representere en slik sekulær fanatisme burde folk etter hvert forstår i og med den økende trusselen om terror. Trussel om terror rettes ikke i mot vesten aldeles helt uten grunn.


Men like fullt finnes det nok en del mennesker, også innenfor det etablerte, som ser og forstår at også vi lever innenfor en ideologi og i større eller mindre grad forstår svakhetene med denne. I følge en av vår tids mest innflytelsesrike tenkere, Jürgen Habermas, har vårt demokrati problemer i dag. Hans løsning er å åpne for flere arenaer for dialog og debatt, men «noen rammer må vi ha». Hvis ikke vil frigjøringen det Moderne Prosjekt har i «tankene» gå tapt. Hva er disse rammene? Jo, det er Stat og Markedsordningene – og disse industrielle systemene må vi alle – det sivile samfunnet, inkluderte deg og meg, forholde oss til med en såkalt rasjonell kommunikasjon. En kommunikasjon basert på den logisk, rasjonelle tenkningen. Med innføringen av internett har Habermas imidlertid endret holdning til hva det er som utgjør en trussel for demokratiet. I dag handler det om for mye sivil innblanding, for mye mangfold i den offentlige dialogen. Derfor ser vi at mange i dag hever røsten for å stramme inn på bruken av den hypotetiske deduktive metode både i skole, på universiteter og i den offentlige dialog. Hos Habermas ser vi altså en uttrykt forståelse for vår ideologi, men ingen reell systemkritikk. 


Flere og flere kritiske røster kommer til, en del fornuftig, men også mange destruktive. Hvorfor de fornuftige ikke blir lyttet til og stadig finner seg på utsiden av det etablerte, bør gripes fatt i; Hvorfor så labert i den etablerte presse. Er det ingen innenfor det etablerte som forstår? 








MODIGE NYTENKERE
Men det finnes noen få modige nytenkere i vårt land, og i Vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de med et våkent blikk vurderer vår ideologi og hvordan den virker på menneske og samfunn. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få enkeltpersoner våger seg ut i avisenes åpne nettsider. Hvorfor er de så vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den etablerte pressen.


Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk. Jeg tror også det er viktig å påpeke at for at systemkritikken ikke bare skal forbli kritikk, så må den gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord ikke bare være noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med mer eller mindre forståelig terminologi. 



Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i det minste foregå en dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter en  ideologi. Bare dette i seg selv er faktisk en mere enn god nok grunn til at konformiteten bør konfronteres.






Til slutt; en bok som utdyper vil snart foreligge.


Denne artikkelen er også trykket, i første utkast, på KULTURVERK. Der følger imidlertid også noen  utdypende kommentarer. Se;  http://www.kulturverk.com/2014/07/31/et-konformt-samfunn/


Jeg vil også på det varmeste anbefale disse to videoene av Roberto M. Unger;





The Little Things that Get Under my Skin

CHARLES EISENSTEIN again;

http://charleseisenstein.net/august-2014-the-new-and-ancient-story/


I am sometimes told that my optimism is powerful because I am also no stranger to despair. My deep conviction that a more beautiful world is possible stands alongside a lot of grief and pain for what is happening on this planet, and sometimes that pain wears the story of “It’s all terribly wrong and hopeless, the world is spiraling down, every precious thing is being eroded…”
Lately there have certainly been a lot of events on the world stage that contribute to that story. Gaza, Ukraine, Iraq… the mass slaughter of elephants, the tar sands… but sometimes it is a small thing, seemingly a trivial thing, that stabs right through me.

The other day I was walking with four or five of children in the condominium development where my in-laws reside. My son, my niece, a couple of friends. The development has an expansive lawn with small trees lining a long driveway. One of the girls grabbed a low branch and swung her legs above her head, hanging upside-down. A car driving towards us honked the horn and the lady inside angrily motioned for her to get down. She pulled up, rolled down her window, and said, “I am on the management board here, and we don’t allow that kind of behavior,” or something like that.
I don’t know why that petty incident should hurt more than the carnage around the world, but somehow it got under my skin. Maybe because it is not unrelated to the carnage. The mentality of control, the subduing of the wild, the emphasis on “security” at the expense of life, play, and freedom, the conquest of childhood, the “civilizing” of the Other… all of these threads wrap together into the big ball of earth’s dominant culture.

Maybe it is because the mentality that is disturbed by a child swinging from a tree branch is so far removed from the kind of world I want to live in that I felt that intense pang of hopelessness. What kind of miracle will it take for the kind of people exemplified by this woman (and there are many) to change? Probably it would take a severe shaking of the foundations of their world. I do not wish that on anyone, but I do not believe that the social transformation that we seek writes off some people and leaves them behind. That kind of elitism is a recipe for disaster. Everyone has a gift to offer this collective emergence. But for many people, I think it will take an enormous dislocation to access it.
I have more to say but I’ll leave it at that for now.

By the way, soon all of these are going to be put on my website and opened for comments, so that people can respond to each other. I’ve been getting way more emails than I can even look at.

Written by Charles Eisenstein