mandag 10. oktober 2016

Norske medier

Hva er det med medienes fascinasjon for USA?


Da jeg hørte at Trump og Clinton var runnerne up for presidentembete stod det videre forløpet i valgkampen tydelig frem for meg. Det hele er forutsigbart. Når jeg de siste månedene har lest avisoverskrifter føler jeg meg, med andre ord, som den eneste opplyste personen i hele Norge. Radioen er ikke så mye bedre. De skal ha oss til å forstå, og serverer «Amerikansk historie». Og vi får høre mye om utvandring til Amerika for hundre år siden, og hva slags smeltedigel USA er. Er det virkelig noen i Norge som ikke har lært om dette på skolen? Er mediene rettet mot dagens ungdommer som bare lærer ting de selv velger å google seg frem til på nett? Så de trenger elementær historieundervisning fra media?

USA, USA, USA. Jeg synes riktignok at mediene generelt utviser et lavt intellektuelt nivå, men ett sted går grensen for hva jeg synes er et fullstendig uakseptabelt refleksjonsnivå hos mine medmennesker. Og det altså pressens dekning av USA. Selv mistenker jeg hele brudulja for å være en slags mentalt forstyrret gossing over den politiske dekadensen som der utspiller seg – for at vi, på mirakuløst vis, selv skal føle oss klokere og bedre. Alternativt kan dekningen være en speiling av den dekadensen vi ubevisst aner også preger vårt eget land. Et tredje mulig svar jeg kommer opp med, er at det norske folk skal tilpasses USA. Vi får mye informasjon om USA fordi vi rett og slett skal knyttes nærmere til dem, sånn mentalt sett.

Men jeg undret meg over norske mediers fascinasjon over USA lenge før presidentkampanjen. Som om det er det eneste landet egentlig verdt å legge merke til, på godt og vondt, i hele vår vide verden. Dekningen av andre land handler primært om krig, sult, korrupsjon og naturkatastrofer. Det er trist, for det er mange flotte land og folk rundt omkring som vi kunne lært mye av. Særlig har jeg i lang tid savnet dekning fra land vi i enda større grad enn USA kan sammenligne oss med; nemlig Canada, New Zealand og Australia. Jeg tenker at disse landene er lik oss på mange måter (all being subordinated to the great U, S of A and all) og går igjennom de samme utfordringene som vi gjør i dag, når vi alle skal omstilles til den nye teknologien, og at ved å se til dem – og hvilke saker de er opptatt av internt – kan få hjelp til i det minste å bli en smule nyansert i forhold til endringene som fosser inn over oss. Ved bare å se til USA blir vårt bilde av verden temmelig banalt. Når det gjelder ny teknologi, som er fremtiden, burde det også være en soleklar interesse å se til Japan – foregangslandet i så henseende – for at vi selv kan begynne å reflektere en smule over hva slags fremtid som venter.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar