søndag 2. oktober 2016

Skjønnlitteratur

Jeg har lest mange bøker i mitt liv. Jeg er en lesehest, eller rettere, var en lesehest. Mine foreldre gav meg mat, kjærlighet og frihet. Resten regnet de med at jeg kunne ordne opp i selv. Jeg kunne drive med det jeg selv ville. Så jeg leste bøker, og på skolen drømte jeg meg bort i timene basert på det jeg hadde lest. Dette kan kanskje forklare hvorfor den virkelige verdenen alltid har vært en underlig verden for meg. Jeg vokste delvis opp i en skreven, skjønnlitterær verden. Noen av de viktigste øyeblikkene i mitt liv er leseopplevelser jeg har hatt. 

Det har lenge vært klart for meg at det ikke primært er bokens litterære kvalitet som har vært avgjørende for meg, men at boken jeg har lest ble lest til rett tid. Den ultimate definisjonen på en god bok handler altså, for meg, om møtet mellom boken og leseren, og møtet må skje til rett tid! Og hvordan finner slike møter sted? Ved ren tilfeldighet. Man kan ikke på forhånd vite hva som vil gi en god leseropplevelse. Et godt møte handler om at boken gir en noe man ikke var seg bevisst at man trengte men som, når man leser, resonnerer dypt i sjelen.

Det finnes vanvittig mange godt skrevne bøker. Jeg har lest en god del av dem, men bare en håndfull har skilt seg ut – altså de bøkene som gav dyp gjenklang. Det har vært møter jeg aldri vil glemme. Jeg tenker på forfatterne av disse bøkene som gode venner, menn og kvinner som jeg alltid vil være dypt takknemlig overfor og glad i.

Frem til jeg var tredve var jeg en ordentlig lesehest og en sterk drivkraft var altså søken etter det sterke møtet som inntil da hadde dukket opp med relativt jevne mellomrom. En god måte å finne litterære perler på, er med andre ord ved å lese mye. Man kan utholde mye juggel i påvente av å finne gull når man først har funnet det en gang. Da jeg rundet de tredve begynte det imidlertid å ane meg at gullgruven antagelig var tom. Det var sannelig ikke mer gull å finne. Alt jeg leste syntes å være noe jeg hadde lest før. Dette gav meg et savn, et savn og en sorg i dypeste forstand. Opplevelsen av at skattekammeret var tømt gav meg en følelse av at noe viktig i mitt liv, for alltid, hadde gått tapt. Selv etter tyve år kan jeg innimellom føle på sorgen over at jeg antagelig aldri igjen vil oppleve de store, sjelsettende møtene som litteraturen en gang gav meg.

Man kan kanskje sammenligne mitt forhold til litteratur med den første store kjærligheten, som så går tapt. Noe sjelsettende. Noe man kanskje innerst inne vet at man aldri vil kunne oppleve igjen, men som man likevel stadig går og søker etter. Jeg personlig søker stadig, gir aldri opp. Selv om jeg av erfaring vet at de gode leseopplevelsene ikke kan anbefales av andre, spør jeg stadig om tips fra venner. Anmeldelser leses. Jeg gir bok etter bok en sjanse. Og gang på gang blir jeg skuffet. Mer i dag enn noen sinne med all den navlebeskuende skittentøyvasken som blir servert med påfølgende ukelange debatter blant ekspertene om å få presisert og kartlagt hva som faktisk er sant av all skittentøyvasken som fremkommer. Som om ikke romantrenden med navlebeskuende forfattere er ille nok så klarer sannelig ekspertene, etter min mening, å få hevet skjønnlitteraturens katastrofenivå til defcon en, ved å fortelle meg langt mer om forfatterne enn jeg noensinne har ønsket å vite – samt selvfølgelig ved å degradere min enkle og dypt personlige leseopplevelse til en vitenskapelig, og ofte uforståelig, analyse av verket. Jo mer opphøyd og prestisjepreget det hele blir i ekspertenes verden, dess mindre meningsbærende blir det sågar for meg.

Det navleskuende og sensasjonspregede litteraturverden som trer frem i offentligheten plager og bekymrer meg. Jeg lurer på: Leste ingen av våre forlagssjefer og eksperter ukebladet Hjemmet da de var små? Jeg leste en drøss med Hjemmet blader. Som barn var jeg moden for navlebeskuende livshistorier som preget kvinnebladene på 70-tallet, og synes dermed det er en temmelig barnslig og umoden kultur vi lever i når det er dette fokuset som opptar voksne mennesker i dag. Merkelig synes jeg også det er i lys av at vi etter sigende skal være ett av verdens mest utdanna land. For meg er det nesten ikke til å tro, så jeg tar meg selv i mistenke både forfattere og det etablerte meningskommentariatet i å selge seg selv og sin kompetanse til det som viser seg å være lett salgbart i en ekstremt følelsesladet, selvopptatt og sensasjonshungrig kultur. Stusselig over hele linja. Man skulle jo tro at en kultur ble klokere, modnes med årene. Skal vi tro mediebildet, og det bør vi vel?, synes det stikk motsatte å skje i vår kultur.

Jeg kan med andre ord ikke tenke annet enn at noe er fryktelig galt når alt skjønnlitteraturen handler om er personlig skittentøyvask av det ene mer dramatiske og sensasjonspregede slaget enn det andre. Er det ikke voldtekter, så er det incest, rusproblematikk, psykiske lidelser eller drap. Uten å forringe opplevelsen til de som faktisk har opplevd dette, så kan trenden mest oppfattes å henvende seg til sjelelige avstumpede mennesker som må sjokkeres for å oppleve noe som helst. Tanken synes å være at det må handle om noe oppsiktsvekkende og dramatisk for at følelsene kan settes i sving. Noe ekstremt må skje for at man i dag skal kunne føle og erfare de dypereliggende sjelelige opplevelsene. Sjokkstøt må sendes ut for å klare å vekke noen glimt av ekte og sanne menneskelige eksistensielle væren-spørsmål. Mitt poeng er selvfølgelig at slik behøver det slettes ikke å være. Å være et menneske med sjel er det mest naturlige som finnes. Dype sjelelige opplevelser kan dukke opp fra alt og intet. Selv har jeg hentet dem fra blant annet beskrivelser av et kunstnersinn, skildringer av frodige landskap, beretninger om en bondes kamp mot tørke og ikke minst opplevelsen av en forfatters genuine fortellerglede. Jeg synes ikke moderne forfattere utstråler fortellerglede. Forfatterskoler og sjangerkrav synes stygt å hemme all litterær spontanitet og nytenkende kreativitet.   


Selv finner jeg de små, navlebeskuende historiene dørgende kjedelige. Jeg foretrekker, by far, å forsøke å forstå hvordan alle de små historiene henger sammen. Vi lever i en tid som gjennomgår revolusjonere endringer. Endringer vi ikke har sett maken til siden siste store revolusjon som var en gang på 1700 tallet, og som vil endre våre liv på en fundamental måte. I en slik situasjon skulle man jo egentlig tro at i alle fall noen ville være interessert i å lese eller skrive bøker, være seg for så vidt skjønnlitterære eller vitenskapelige, som reflekterer over sammenhenger, for eksempel forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid: Hvor vi som samfunn kommer fra, hvor vi i dag står og hva det er som kan tenkes å møte oss i fremtiden. Men nei. Tvert om. Jo mer påtagelige endringene blir, dess mer synes makteliten å presse på oss stadig mer navlebeskuende fortellinger. Og massene tar imot som gapende, små gjøkunger. 



11 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg bare så altfor godt igjen i det du beskriver, en slags litteratur-fatigue, som jeg ikke forstår fremskyndet av annet enn banaliseringen og navlebeskuelsen du tar for deg her.

    Visst fins det unntak, men de er så få at jeg sitter tilbake med det jeg best kan beskrive som en generell bokvegring, som selvfølgelig er dypt tragisk.

    Vi vet jo at det ikke skal være slik. Vi vet jo at bøkene skal invitere oss inn i nye, kanskje gamle og kjente, men likefullt spennende universer. I alle fall er det slik jeg husker det, men samtidslitteraturen ser ikke ut til å by på noe av det der, i sin higen etter forfatterinterne analyser – av egen status, påvirkningskraft, samfunnsinnflytelse og salgstall (det siste basert på gjennomslagskraft i en opinion som synes mer og mer overfladisk).

    Som deg, lever også jeg i håpet, men det er klart; når du vegrer deg for engang å åpne en bok, levner du ikke deg selv rare sjansen. Ansvaret for det, bærer litteraturen for en stor del selv.

    SvarSlett
  2. For å ærlig, synes jeg dette virker litt misforstått. Hva med Shakespeare? Sylvia Plath? Celine? Baudelaire? Henry Miller? Agnar Mykle? Litteraturen skal være ekstremistisk. Den skal være grenseoverskridende. Vi kan ikke be forfattere om å slutte å skrive om traumatiske ting. Den vil skape en tam litteratur for et slapt og likegyldig, borgerlig publikum.

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarer, Jarle og Henning!

    Henning, vi har jo snakket litt off and on i noen år, og min forståelse av hvorfor vi stadig butter hoder, er at vi snakker ut fra to ulike ståsted. Mitt ståsted og utgangspunkt er å problematisere rammene for vår eksistens. Det vil si at jeg ikke lenger er opptatt av detaljer; den enkelte forfatter, ett enkelt politisk tema, en spesiell religion osv. Jeg forsøker å heve blikket.

    Teksten over faller egentlig inn i en større sammenheng. Alt jeg skriver her på bloggen henger nøye sammen, dog jeg innser at det ikke er like iøynefallende sammenhengende for så mange andre.. :) Mitt overordnede fokus, i alt jeg skriver, er i alle fall ment å handle om at kunnskapssamfunnet går i feil retning. I teksten over handler det om skjønnlitteraturens feilspor. Jeg forsøkte å antyde at vitenskapliggjøringen, at såkalte ekspert-analyser, ødelegger for litteraturen mer enn det gagner. De bidrar til, slik jeg forstår det, at verdien av litteratur forvitrer. Men enda mer opptatt er jeg av at litteraturen stadig opererer innenfor gitte rammer. Når jeg skrev over at leseopplevelsene ble betydelig redusert etter fylte tredve, mente jeg egentlig å si at litteraturen ble så forutsigbar. Jeg kom til ett punkt hvor opplevelsene av å oppleve noe nytt uteble. Sorgen dette gav handlet for meg, i dyp forstand, om en erkjennelse av at litteraturen var ikke noe jeg videre kunne vokse og utvikle meg videre sammen med. Jeg opplevde at jeg vokste fra litteraturen og når jeg ser på litteraturen i dag så tenker jeg at, ikke bare har den stått stille, men sannelig kan det være tegn som tyder på at den degenerer også.

    Ett viktig poeng for meg er, med andre ord, at litteratur (så vel som vitenskapen, kunst og religion også) i hele vår moderne tid (altså innenfor det Moderne Prosjekt) har blitt gitt visse rammer å operere innenfor. Når rammene gjennomskues, som jeg mener at jeg har gjort, så har det i alle fall for meg bare blitt stadig tydeligere at mye av det som bedrives av intellektuelt/åndelig arbeide i vesten handler om å tilpasse seg og svært lite om å utfordre – ikke egentlig.

    Innen både litteratur, kunst, vitenskap og sågar religion har etablerte små sannheter med jevne mellomrom blitt rokket ved – med påfølgende bruduljer – for så å bli en del av normen. Mange betegner dette som liberalisme. Man mener å se stadig fremskritt, mennesket frigjøres hele tiden. Men, og dette er et kjernepunkt i alt jeg skriver: frigjøringen vi mener at vi opplever kan også oppfattes som et skinn. Istedenfor å fremme øket toleranse og virkelig sette pris på forskjeller kan det også hevdes at vi stadig blir mer konforme. Jeg hevder det. Jeg liker konformitet svært dårlig, og jeg synes altså at forlagsbransjen og pressens håndtering av litteratur er ett av de mest tydelige og åpenbare eksemplene både på at vi lever i et konformt samfunn, at litteraturen opererer innenfor gitte rammer og endelig: at litteraturen i dag enspora og skamløst digger frem det selvopptatte og navlebeskuende og hemmer således stygt for å skape rom for det jeg mener at folk egentlig bør tenke på, nemlig premissene som ligger til grunn for samfunn og samfunnsutvikling.

    fortsetter...

    SvarSlett
  4. Denne navlebeskuende, subjektive, detaljorienterte trend-typen mener jeg for øvrig å se på mange andre sentrale områder i samfunnet: I populærpsykologien (se gjerne: http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html ), i media generelt og også i vitenskapen. For en tid tilbake skrev jeg en lang artikkel om det kalt: «Tid for Helhet.» http://ckfadum.blogspot.no/2015/07/tid-for-helhet.html Der skriver jeg om en relativt ny og stadig mer omseggripende forskningsstrategi som går på ideen om at bare man forsker på nok små historier så vil man nok se lyset etter hvert. Som jeg skriver i artikkelen så kan det kanskje tenkes at en slik navlebeskuende og detaljorientert forskningsstrategi kan ha det i seg å heve bevissthetsnivået på lengre sikt, men jeg betviler det og synes i det minste at det alle fall bør problematiseres. Som i litteraturen, kan detaljfokuset også her hemme stygt for mulighetene den enkelte blir gitt til å få øye på, og å problematisere, de grunnleggende premissene for samfunn og utvikling. Hverken vitenskapen eller litteraturen legger med andre ord opp til, slik jeg forstår det, å gi menneskene mulighet og rom for å problematisere rammene for egen eksistens. I en tid da vi undergår store endringer som vil endre våre liv fundamentalt, mener jeg altså at svak, så å si ikke-eksisterende, refleksjon omkring premissene for samfunn og utvikling, er svært uheldig. For meg tilsier det i bunn og grunn et alvorlig demokratiproblem og forklarer, slik jeg ser det, i stor grad problemet med fremmedgjøring. Jeg kan kort føye til at SKOLE er svært viktig i denne sammenheng.. Det finnes gode grunner til at helhetstenkningen er svakt utviklet…

    SvarSlett
  5. Det kan være at dagens forfattere ikke tar seg særlig tid til å reflektere rundt det de driver på med. De må bare holde det gående, og produserer bøker i en utrolig fart. Hvorfor har de så dårlig tid? Mange, som for eksempel Knausgård, har sagt at de skriver uten å tenke. Kanskje burde de reflektere mer rundt tiden de lever i, og innse at de er tene produkter av denne tiden, istedenfor atvde bidrar til å endre tidens gang. Men genier av typen Nietzsche/ Kierkegaard vil aldri kunne dukke opp hvert år. Våre forfattere er FLINKE, men geniet har uteblitt.

    SvarSlett
  6. Det eneste jeg får ut av dine kommentarer Henning, er at du er eksistensialist og elitist. Ikke veldig originalt :-)

    SvarSlett
  7. Kan du si noe mer om hva slags litteratur du ønsker deg?

    SvarSlett
  8. Jeg ønsker at forfattere (og andre...) vil utvise refleksjon og bevissthet omkring rammene for våre liv, om ideologien som ligger til grunn i vårt samfunn. Dette kunne jeg utdypet i det vide og brede, alt jeg skriver om her på bloggen, og i boken, handler om det i en eller annen forstand. Her nøyer meg med å vise til et sitat av den slovenske filosofen Slavoj Žižek som jeg også brukte i min artikkel «Et konformt samfunn?»:

    "Ideologi er ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha en bevisst plan og tro på at det perfekte samfunn er mulig – at det er en virkeliggjørelse eller innfrielse av alle våre evner og aspirasjoner, men å leve som om man tror på at denne virkeliggjørelse allerede er realisert, så man ikke behøver forestille seg noe annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer om X Factor (eller hvilket som helst annet enkeltstående tema - dog noen temaer er mer sentrale enn andre) er godt for fellesskapet eller forderver, føler vi oss muligens som engasjerte demokratiske borgere, men vår oppmerksomhet er åpenlyst fjernet fra enhver virkelig demokratisk diskusjon. Hvis man skulle gradbøye ideologiens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår sosiale realitet.» (Žižek 1994, 17).

    SvarSlett
  9. Det synes jeg at våre beste forfattere gjør i aller høyeste grad. Men på ulike måter. Knausgård skriver om å være mann i et samfunn som bygger på en tvangsmessig likhetsideologi. Solstad skriver om problemet med å forholde seg til virkeligheten som historisk vesen, uten å ha særlig bevissthet om sin historie. For eksempel. Vigdis Hjorth skriver om ideologiske ulikheter vi er styrt av som kjønnsvesener for eksempel. Disse forfatterne lykkes bra med sine prosjekter. Du for skrive en roman selv! Denne mangelenen du opplever er det kanskje bare du som kan fylle.

    SvarSlett
  10. Henning Næss, nå synes jeg du roter fælt :-) Først sier du at forfattere driver med det jeg etterlyser i høyeste grad, for så i neste åndedrag si at det bare er jeg som kan skrive om det jeg etterlyser… :-)

    SvarSlett
  11. OK. Jeg prøver å rydde opp hjemme. Kanskje det hjelper.

    SvarSlett