lørdag 2. september 2017

Det er bare mennesker...

Herlighet, det er bare mennesker! Mennesker av kjøtt og blod. Mennesker med hode og hjerte. Mennesker som verken er dårligere eller bedre enn deg og meg.


Sylvi Listhaug utmerker seg som Norges mest profilerte politiker i disse dager. Hun er svært skeptisk til innvandring, og for dette synet får hun mye støtte. Hun blir også møtt med mye forakt.

De innvandrerkritiske forfekter at vi må være forsiktige – med ett og annet ikke-vitenskapelig hint her og der om at miksing av raser er ugreit, og at muslimer har som mål for øye å innta verdensdominans. Vi hører også mye snakk om at "de tar fra oss arbeidsplassene", men om noen få år vil det neppe være innvandrere vi kan skylde på når arbeidsplassene vil forsvinne i fleng. De innvandrervennlige på sin side, forfekter at vi må åpne for alle og i sin iver havner de innimellom i det såkalte liberale dilemma: dette at vi må inkludere alle, bare ikke de som uttrykker skepsis til innvandring.

Det er mye krutt og eksplosivt materiale her. Folk blir frustrerte og ingenting trigger debatt så mye som frustrasjon. Men frustrasjon er neppe noe godt utgangspunkt for fruktbar dialog. Med ett par dype magepust vil man, tror jeg, kunne få øye på at det ensidige fokuset på innvandring er altfor snevert. 

Jeg er ikke i tvil om at både innvandrerskeptikerne og de innvandrervennlige besitter et engasjement som springer ut fra et oppriktig ønske om å gjøre samfunnet til et bedre sted for oss alle. Graden av engasjementet er det absolutt ingenting å si på, og viser oss en ting vi alle burde være veldig glade for: At folk faktisk bryr seg! Jeg er imidlertid heller ikke et sekund i tvil om at begge sider, tross gode intensjoner, griper det hele helt feil an.

Et stort problem med debatten, og for så vidt de aller fleste debatter i vår tid, er at de tar for seg ett isolert problem. Hvis man er engasjert i hva slags samfunn vi vil ha, og Listhaugs tilhengere og kritikere er utvilsomt engasjert i det spørsmålet, så er det en svært snodig ting at det hele koker ned til innvandring. Som om alt hviler på dette ene spørsmålet. Det er som om innvandrerskeptikerne mener at bare vi hindrer innvandring så vil alt bli bra. Og motsatt, de som forakter innvandrerskeptikerne synes å mene at bare disse ble voksne og fornuftige mennesker, så ville den største trusselen vi mennesker står overfor i dag forsvinne og alt vil bli bra.

Med andre ord så har innvandringsdebatten fått en unormalt stor og lite fruktbar proporsjon. Ærlig talt, det grunnleggende spørsmålet vi egentlig forholder oss til; hva slags samfunn vi ønsker oss, handler om adskillig mer enn hvor vidt mennesker fra utlandet bosetter seg her i Norge.


Vi lever i en tid som undergår store endringer. Endringer som ville funnet sted uten at en eneste innvandrer hadde satt foten på norsk jord. Endringer som har medført at vi erfarer et kaotisk meningsmangfold. Et eksplosivt mangfold som kan oppsummeres i to ord; OPPLØSNING og FREMMEDGJØRING, ikke bare for nordmenn, men for alle mennesker overalt. Og mangfoldet handler altså slettes ikke bare om innvandring. Det handler minst like mye om at vi nordmenn reiser mye mer enn før, det handler om fri flyt av varer og tjenester og det handler ikke minst om internett. I lys av den revolusjonerende utviklingen med internett, synes sågar innvandrerdebatten for bare et lite sandkorn på en stor strand å regne. Internet synes for meg å være en kraft som vil rokke adskillig mer ved våre livsvilkår og mentalitet, vår kultur og våre verdier, enn det innvandring av mennesker er i nærheten av å noensinne ville klare.

Selv om vi skulle sperre alle grenser for innvandring, ville Norge like fullt være et samfunn i oppløsning. Man kan med andre ord gå så langt som å si at innvandringsdebatten er fullstendig uinteressant. Ja, man kan si at debatten representerer et fokus som leder oss bort fra de virkelig viktige spørsmålene – og denne avledningen bidrar altså begge sider i debatten til, sammen med alle journalistene – som fråtser i temaet.

Det er selvfølgelig lettere å skylde på fremmede mennesker og/eller mot-debattanter for all frustrasjonen, smerten og frykten man føler inne i seg, enn det er å skylde på for eksempel oss selv eller våre egne verdier som i stor grad dreier rundt en stor tro på teknologi, materialisme og økonomisk vekst. Å gjøre innvandrere eller innvandrerskeptikere til syndebukker er kanskje en naturlig reaksjon, men den er svært kunnskapsløs og preget av svært liten selvinnsikt, og derfor en reaksjon man snarest bør heve seg over. Stadig materialistisk vekst og teknologi derimot må uten tvil ta det meste av ansvaret for den smertefulle oppløsningen vi i dag erfarer, det er sågar det som ligger til grunn for at globaliseringen i dag skyter frem. Men aller mest bør vi gå i oss selv og spørre hvilken utvikling det egentlig er vi aksepterer og deltar i.


Ett første skritt kan kanskje være at vi revurderer hva vi synes er viktigst for fremskritt; mennesker eller materialisme og teknologi. Ikke i betydningen at traktoren skal fjernes – internett for den sakens skyld – men i den forstand at vi må begynne å innse at det å utvikle menneskelige relasjoner, er viktigere enn noe annet for å fremme utvikling. Å evne å ta i mot andre kulturer og ideer med åpent hjerte og hode, altså uten tanke på verken integrering eller assimilering - men som et gjensidig møte, vil så visst kunne hjelpe oss til å utvikle mellommenneskelige verdier som toleranse, nestekjærlighet, rettferdighet og likeverd. Store ord som vi har PRATET om lenge, men som åpenbart ikke har satt nevneverdige spor skal vi tro det politiske fokuset.

Vi har imidlertid ingen tradisjon for å vektlegge menneskelige relasjoner. Troen på teknologi og materialisme har derimot leenge hatt stor legitimitet og første-prioritet. Teknologisk og materialistisk utvikling har alltid blitt ansett som fremskritt, det er teknologisk og økonomisk vekst som virkelig har blitt verdsatt. Verdien av omsorg og mellommenneskelige relasjoner har hele tiden blitt ansett, og behandlet, som noe sekundært. Og de som vil komme hit, må bli som oss.  

Nå er det på tide å endre fokus. Nå er det på tide å legge til rette for utvikling av gode og nære relasjoner. Det er kanskje vanskelig å få øye på, fordi utviklingen går gradvis og den er tverrpolitisk, men myndighetene prioriterer materialisme, vekst og teknologi i kanskje enda større grad enn før. Ser man på hvordan det legges til rette for videre utvikling av blant annet skole, helse og politi så er det åpenbart at alt gjøres klart for teknologisk automatisering. Det er som om våre politikere fullstendig har mistet all forståelse for at samfunnet vi lever i – hvordan vi legger til rette muligheter for interaksjon, nærhet og samhandling - har stor betydning for menneskets trivsel og modning -  har stor betydning for utvikling av de relasjonelle mellommenneskelige verdiene som det har vært snakk om så lenge, men som vi åpenbart enda ikke besitter.

Å satse på mennesket er å utvise tro på mennesket. Og det å tro på mennesket, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Det er på tide å la teknologi og materialisme innta andreplassen for en gangs skyld!